Alle foto: Emil Vestre

Da vi snakker med MÍO, er sitter de på Teams i en togvogn, på vei til Bø i Telemark for å spille på Telemarksfestivalen. Der skal de spille klokken 12 på natten.

– Det blir litt sent, sier vokalist Dionisia Fjelldalen med et smil.

Folk-metal i utlandet


Det har blitt en del konserter på dem i sommer.

– Det som er kult er at nå er vi på vei til en skikkelig folkemusikkfestival, og neste uke skal vi på Midgardsblot, som er veldig sånn ekstrem-metal. Og vår musikk ligger vel et sted midt mellom de to sjangrene. Så det er artig.

I juni ga de ut debutalbumet Ingen Tid å Miste, og de er fornøyde med mottakelsen.

– Det har vært mange bra tilbakemeldinger. Det er veldig spennende å se hvordan folk reagerer. Og nå om dagen er det så mange som lager så mye bra musikk, så det er flott at vi har fått så mye positive tilbakemeldinger. Også fra utlandet, og jeg syns det er veldig stas at det er såpass stor interesse for norsk folkemusikk i utlandet.

Fuzz med nøkkelharpe og fele


Bandet består av seks personer. Dionisia Fjelldalen (vokal), Maja Hveding Styffe (hardingfele, fele, mandolin og kor), Jakob Nome (gitar), Marianne Friisberg Larssen (bass og kor), Henrik Hagen Johnsen (keyboard, trekkspill, nøkkelharpe, munnspill mm) og Eilif Hallingstad Finnseth (trommer og perkusjon).

Henrik er det nyeste medlemmet.

– Jeg spiller litt merkelige instrumenter som lager spesielle lyder som passer inn i lydbildet. Jeg reiser alltid med en stor tralle med instrumenter. Det blir en del jobb med riggingen, men det er verdt det, for det skaper mye variasjon gjennom hele konserten.
Maja kommer fra en klassisk bakgrunn.

– Jeg spiller fele og føler at jeg har samme rollen som en hovedgitarist i andre band har. Jeg begynte med å spille klassisk musikk fra jeg var lita, men etter hvert skjønte jeg at jeg kunne spille noe annet enn Bach og Mozart. Og da ble jeg med i MÍO, som er hovedprosjektet mitt nå.

– Hvordan var overgangen fra klassisk til rock?

– Den var litt spennende. Begge foreldrene mine er klassiske musikere, men mamma foret meg opp på punk og masse andre rare greier. Så jeg har alltid hatt føttene i ulike stiler og sjangre. Men det var rart i starten.

Ble svindlet for billetter


Marianne spiller bass, og er hovedkomponist og grunnlegger av bandet, sammen med Dionisia.

– Jeg har spilt bass siden jeg var 12 – 13 år gammel. På videregående møtte jeg Dionisia, og vi startet MÍO noen år etter videregående. Jeg tenkte at her har vi en av Norges beste vokalister, så om jeg vil spille i band, så vil jeg spille sammen med henne. Vi fant ut at vi hadde mange felles referanser innenfor musikk, og på videregående begynte vi å høre mye på folkemusikk. Etter hvert begynte vi å skrive både tekster og musikk sammen. Først gikk det på engelsk, men så heiv jeg ut utfordringen om å skrive på norsk i stedet. Og sammen har vi drevet bandet videre og vi har hatt den nåværende besetningen i et og et halvt år.



Gitarist Jakob begynte å spille klassisk gitar da han var ganske ung.

– Jeg mistet etter hvert interessen for det og fikk meg el-gitar, og syntes det var kulere. Da jeg begynte å studere musikkvitenskap var Dionisia fadderen min. I fadderuken skulle MÍO spille konsert, og da ble jeg utsatt for billettsvindel og kjøpte verdiløse billetter. Det var utsolgt og så kom jeg i kontakt med noen som sa at de hadde masse billetter og at jeg kunne få kjøpe av dem. Men det løste seg til slutt, og jeg kom meg på konserten. Og det var nok der hun ble kjent med meg.

Samhold i jazz, folk og rock


Etter hvert trengte MÍO ny gitarist, og Dionisia sendte da en lang melding til ham.

– Jeg skjønte etter hvert at det var en copy og paste til alle gitarister hun kjente. I starten sa jeg nei, for de hadde et mer akustisk preg enn de har nå, og det passet ikke den stilen jeg hadde lagt meg på da, som var el-gitar. Men vi forsøkte likevel, og vi bare fant tonen, og jeg trives sammen med dem.

Perkusjonist Eilif kom med i bandet i 2019.

– Samboeren min så på Facebook at Marianne søkte etter en god jazztrommeslager. Og det var det jeg identifiserte meg som, og jeg ville ha kule folk å spille sammen med. Og det er jo denne gjengen. Vi har et fint samhold. Da jeg bodde i Nord-Norge og spilte på rockeklubb og jazzkonserter, så var det jeg responderte på samholdet i musikken. Og det har vi.

MÍO sendte ham låtene sine på Dropbox og da han lyttet gjennom dem, så hørte han med en gang at de tenkte veldig utradisjonelt når det kom til rytme og perkusjon.

– Og det likte jeg. Etter hvert som vi har blitt eldre har vi kanskje blitt mer irriterte på omverden, så det har blitt litt mer rock i uttrykket, men det er gøy.

Prog, punk og Lillebjørn Nilsen


Da de begynte på debutalbumet, hadde de allerede en del låtmateriale liggende, forteller Dionisia.

– Men da vi begynte å lage en hel plate kom det mange friske ideer til. Den første singelen vår, Morgenstjerne, ble for eksempel til på et kvarter under arbeidet. Så det var en fin blanding av helt nytt og litt eldre materiale. De tidligste materialet ble opprinnelig framført av litt ulike besetninger, så ble det omformet av dagens besetning da vi skulle spille det inn.

Gruppebilde av bandet MÍO

Bandet arrangerer alle låtene sammen.

– Alle har hver sin rolle, og når vi går sammen og setter materialet sammen, så blir det ferdige produktet veldig preget av det. Kjernen av låtene er skrevet av Marianne og meg, men materialet endrer seg veldig basert på innspill fra de andre underveis. Men basiskomponeringen gjøres av meg, og så skriver Marianne og jeg tekstene sammen.

Bandet omtaler selv musikken sin som budeiecore i presseskrivet. Da jeg skrev en liten omtale av Ingen Tid å Miste beskrev jeg det som en blanding av punk, prog, rock, jazz, Lillebjørn Nilsen og Gåte. Jeg spør bandet om det er en god beskrivelse.

– Jeg må innrømme at jeg lo litt da jeg leste det, sier Dionisia.

– Altså det er ikke feil. MÍO bærer preg av at vi her seks ulike mennesker med mange ulike inspirasjoner. Og det er kult at vi nå er i en tid hvor ting ikke lenger behøver å være så svart-hvitt når det kommer til sjangre. Det er flere av referansene du listet opp jeg ikke hadde tenkt over. Vi er flere i bandet som er glade i Lillebjørn Nilsen, men jeg har aldri tenkt på at vi kan minne om ham. Det er kanskje litt visepreg over noe av det vi gjør?

– Jeg tenkte vel mest der på at dere har med Kråkevisa, for den har jo han også gjort.

– Stemmer det. Det var Mariannes idé å gjøre den, ut fra en versjon som Kajsa Balto har gjort. Alt kommer vel tilbake til at vi har tatt tak i alle de ulike sjangrene som har inspirert oss, og så ligger folkemusikk i bunnen og kjernen av det. Det er gøy å kunne være så fri i musikken sin.

Den uungåelige sammenligningen


– Hva er det med folkemusikk og rock som gjør at de egner seg så godt sammen?

– Jeg tror at det handler om at folkemusikk er en veldig universell urstemme, noe jeg også tror rock’n’roll er, sier Dionisia.

– De står veldig nært hverandre, musikalsk, og kan trigge den samme følelsen.

– Har dere alle samme ståsted musikalsk, eller har dere alle ulike preferanser, og det er derfor musikken deres har blitt en smeltedigel?

– Jeg tror kanskje det er noen fellesnevnere, sier Eilif.



– Vi har alle et felles ståsted i rock, spesielt fra 70-tallet. Men jeg tror vi opplever når vi lager musikk at vi sammen har laget et felles musikalsk språk. Det fører kanskje til at hver enkelt sine inspirasjonskilder er vanskelig å dekode. Når jeg tar noe fra jazztrommeslagere, så er ikke det så enkelt å påpeke kilden. Men jeg tror alle elementene gjør at vi møtes på midten, i rocken. Kanskje spesielt eldre norsk rock. Og punkescenen har nok også gått litt inn i DNA-et vårt. På toppen av det hele er den norske folkemusikken og norske folkeeventyr et punkt hvor våre felles interesser krysser hverandre på.

– Hvor lei er dere av å bli spurt om Gåte?

– Vi har fått det spørsmålet ganske mye allerede, sier Maja.

– Det korte svaret er vel at vi ikke er inspirerte av dem, sier Jakob.

– Men vi har et litt lengre svar, skyter Marianne inn.

– Da vi i starten tenkte på konseptet som MÍO skulle være, så tenkte selvsagt på Gåte. De er jo det største bandet i Norge når det kommer til rock og folkemusikk. Og de er jo dødskule. Men sånn musikalsk sett har vi vært veldig forskjellige. Det er først det siste året at vi har tatt turen innom folkesanger, og vi har ikke tatt så mye fra eksisterende folkemusikk, men komponerer vår egen musikk. Tekstmessig er vi også mer inspirerte av hverdagen, sosiale problemer og den type tekster som andre rockeband skriver om. Uttrykket er også veldig forskjellig, samt at vi utforsker flere sjangre og andre instrumenteringer. Og det er nok det vi kommer til å jobbe enda mer med på framtidig musikk.

– Dere spiller på festivaler med svært ulik musikalsk profil. Merker dere noe forskjell på type publikum?

– Jeg er litt usikker, sier Dionisia.

– Forskjell fra kveld til kveld vil det jo være uansett. Den festivalen som har hypet oss mest og som har sluppet oss veldig inn i varmen er vel Midgardsblot. Vi forsøker også å komme oss enda mer inn på festivaler for folkemusikk. Det er vel der vi har mest til felles med Gåte, at de som liker mer hardtslående musikk med elementer av etnisk musikk og folkemusikk omfavner oss. Vi får se hvordan det går på konsertene framover.

Epilog


Noen uker senere får jeg melding fra Marianne med en liten rapport om hvordan konsertene på sensommeren har gått.

– Telemarkfestivalen var et av sommerens høydepunkt. Kjempefint vertskap og festival og det ble en skikkelig kul kveld. Det var første gang vi fikk oppleve skikkelig Kroa i Bø stemning, hvor vi fikk trampeklapp og ble oppfordret til å spille ekstranummer. Og festivalsjefen kom opp på scenen og ønsket å høre en fra plata som vi ikke hadde spilt.

Deretter fulgte tidligere nevnte Midgardsblot.

– Det er virkelig ingenting som kan sammenlignes med Midgardsblot. For et sted og for en festival! Det er veldig hyggelige og interessante folk som driver den festivalen, og ikke minst har den et spennende publikum. Folk reiser langveis fra for å komme til Borre. Det er veldig kult. Publikum danset og sang med. På nettet er det en egen Midgardsblot-gruppe hvor folk har lagt ut masse bilder av oss og skrevet mange fine gode ord. Det er så hyggelig!