CMAT sparker i gang festivalsommeren

Foto: Arianna Mangubat

Ciara Mary-Alice Thompson, kjent under artistnavnet CMAT, har ikke vært lenge i offentlighetens lys, men har siden debuten i 2020 rukket å servere to kritikerroste plater, hanket inn en rekke priser for musikken sin, og turnert rundt på kryss og tvers av verdens landegrenser. Med relaterbare tekster krydret med en god dose selvironi fanger 28-åringen essensen i god country, og pakker den inn i irsk humor som har banet vei for en ny æra av countrymusikk. Det er en moderne blanding av country, pop og folk en lett kjenner at siver inn i kroppen, med en slags tragisk humor i kjernen som en både kan le og gråte til, gjerne samtidig.

På knappe fire år har det irske stjerneskuddet altså ikke ligget på latsiden for å si det mildt, selv om hun selv mener noe av det viktigste med å lage musikk er nettopp det å ikke jobbe hele tiden.

- Jeg kjenner jo en del musikere som lager musikk hver dag og bare kjører på og skriver, skriver og skriver. Og det har aldri egentlig fungert for meg.

Overproduksjon og overarbeid ser ikke CMAT noe poeng i, da musikk for henne må komme innenfra og fra et levd liv. Som Willie Nelson sa i «Shotgun Willie»: «You can`t make a record, if you ain`t got nothing to say».

- Det har vært en slags kjerneide for meg. Jeg trenger å bruke tid på å samle tankene mine, og når jeg først skriver må det komme fra et sted inne i sjela og et behov og ønske om å få noe inn i et musikalsk rom så jeg kan på en måte gjenta det, forme det, synge det og så kaste det ifra meg.

Inspirasjonen til å lage musikk kommer dermed fra over alt rundt henne som regel.

- Jeg er inspirert av alt hele tiden. For eksempel blir jeg inspirert av og elsker shoppingsenter, neokapitalisme og så videre. Eller sånn jeg elsker ikke neokapitalisme, men jeg skriver om det en del. Og jeg liker å skrive om urban isolasjon. Du vet, sånne store tema som jeg som oftest prøver å leke litt med og på en måte dumme ned litt.

- Å være en fangirl. Det var slik jeg fikk foten innom døren til musikkindustrien.

Musikk har alltid ligget godt infusert i blodet til 28-åringen. Helt siden hun som barn var besatt av The Naked Brothers Band på Nickelodeon, og klimpret på gitaren på stua i en liten landsby i Irland.

- Da jeg var 12 år fikk jeg til og med en låt spilt på lokalradioen. Countrymusikk er stort i Irland og det finnes egentlig bare religiøse lokale countryradioer, så det var forsåvidt en ganske naturlig ting at det skjedde. Men jeg bare lagde en sånn stor countrylåt, som 12-åring, med en fyr fra hjembygda som hadde et studio i låven sin, og vi, litt på tull, sendte inn cd-en til en av lokalradioene og de bare spilte den. Som er så morsomt for meg når jeg tenker på det nå.

Videre brukte hun store deler av tenårene på å gjøre små spillejobber rundt omkring. Det var derimot ikke før hun tok begrepet groupie til et helt nytt nivå at musikkarrieren virkelig begynte å rulle

- Jeg var en STOR fan av bandet Bombay Bicycle Club, som er ganske kjente i Storbrittania. Skikkelig fangirl med tumblr blogger om dem og jeg skrev fanfiksjon, og så dem sånn sikkert åtte ganger på et år. Jeg elsket dem så mye at de alle fulgte meg på internettet. Sikkert fordi de synes synd på meg fordi jeg var så sykt taper.

CMAT begynte så å slippe låter anonymt på Soundcloud en periode, hvorav hun ikke engang fortalte nære venner at dette faktisk var henne.

- En dag sendte gitaristen fra Bombay Bicycle Club meg en melding og var sånn «Er dette deg?». Og jeg DØDE og sa først nei, men deretter ja okei da, det er meg. Og han var sånn; «dette er veldig bra, vil du komme til London og jobbe med musikk?».

Og det gjorde hun. Tatt under vingen av sitt favorittband, som ga henne både studioplass og et tak over hodet som 18-åring og med hodet fullt av drømmer. Nå når hun selv har sine egne groupies å ta vare på, passer 28-åringen godt på å ta over stafettpinnen selv.

- Det samme som jeg gjorde mot Bombay Bicycle Club, blir nå gjort mot meg. Av en rekke tenåringer på internett, og jeg prøver virkelig å passe på dem. En må bare det, en må gi det videre. Og også, disse ungene har jo åpenbart eksepsjonelt god smak i musikk, hehe. Som betyr at de sannsynligvis er smartere enn de fleste. Så du vet, en vil jo komme seg inn så tidlig som mulig på startskuddet av de fantastiske voksne menneskene de kommer til å bli.

- Jeg har alltid sett på meg selv som en country artist.

Og om andre er enige i det eller ikke, bryr CMAT seg egentlig ikke så mye om.

- Jeg brukte å virkelig prøve å lage musikk som vagt hørtes ut som «ekte» country, slik at jeg kunne bli klassifisert som det. Nå har det kommet til punktet hvor jeg ikke gidder det mer. Om jeg drar til Amerika og sier jeg er en country musiker er det ingen som faen meg tror på meg. De vil si sånn «Dette er ikke slik country musikk skal høres ut». Men det er helt greit. Det høres annerledes ut, men om et par års tid vil de også oppdage at åja, dette er faktisk også country.

Selv om også musikkritikere klassifiserer musikken hennes som en slags countrypop, er det ingen tvil om at det ligger et rått talent i bunnen det definitivt er verdt å spisse ørene opp for. Både debutalbumet If My Wife New I`d Be Dead, og albumet Crazymad, For Me fra i fjor, har sanket ros og prising både fra kjente musikkmagasin som NME og Pitchfork, og folk på gata.

- Kritikerrosen er så morsomt for meg. Fordi jeg er venner med en del musikere som har gjort dette en god stund lenger enn meg, sånn jeg har jo drevet med musikk fra jeg ble født, men jeg ble ikke signert før jeg var sånn 25 år. Som i London-år, hvor alle signeres når de er små barn, er kjempesent. Og jeg visste egentlig ikke hva jeg gjorde på den første plata i det hele tatt.

Prosessen av å spille inn musikk og at hun faktisk co-produserte sine egne plater var nytt for henne, og anmeldelser og ros var ikke noe hun tenkte særlig på.

- Spesielt førsteplata antok jeg kom til å få sånn seks av ti eller noe. Sånn du vet, godt jobbet på første forsøk, prøv igjen neste gang. Så at de faktisk ble tatt godt imot, at folk virkelig likte begge er helt sykt.

- Og jeg vil ikke høres gal ut eller noe, men det er så rart at det at jeg har så lite kunnskap om hvordan gjøre ting korrekt og bare kjørte min egen ting, har på en måte skapt en slags scene i Irland og Storbrittania hvor det nå er en god del band som tydeligvis er ganske inspirert og påvirket av mine to album. Sånn, jeg har aldri hørt den typen tragisk komedie, countryinfuserte, alternative musikken som jeg lager, og det er sånn wow nå har flere hoppet på bølgen. Og det hadde jeg virkelig ikke forventet, og det er fantastisk.

Tilbake til gamle trakter

Andreplata Crazymad, For Me ble faktisk spilt inn her i Norge. Etter mange runder med leting etter produsent, fant hun til slutt den perfekte partneren i Matias Tellez fra Bergen.

- Jeg hadde gjort så mange produsentmøter og seminar, og jeg gikk sikkert gjennom sånn ti produsenter det året jeg lette etter noen å lage albumet mitt med. Og jeg hadde nesten mistet viljen til å leve. Mistet alt håpet. Men så gjorde jeg en skrivesession med Matias i London og jeg var sånn han, han kan jeg lage et album med. Og det gjorde jeg.

Selv om hun traff blinkskudd med Matias, var prosessen noe av det tøffeste hun har gjort. Vi snakker tross alt Norge i vintermånedene, med både mørketid og mildt sagt drittvær.

-Hør, jeg elsker Norge. Men i og med at jeg lagde plata i januar var det jo rundt fire timer med dagslys. Jeg gikk inn i studio i mørket og jeg forlot studio i mørket. Så jeg så, så og si ikke dagslys på en måned eller to.

Norske priser hjalp heller ikke på saken.

- Bergen er ekstremt dyrt i forhold til London og Dublin. Så jeg spiste nesten ikke mat. Jeg bodde jo på et hotell uten kjøkken, så i en måned spiste jeg nesten bare kjeks, tomater og leverpostei. Så å lage denne plata var hardt arbeid og det var utmattende.

Likevel beskriver hun tiden i Bergen som noe av det beste som kunne skjedd for albumet, og som en fantastisk opplevelse totalt sett.

- Jeg tror egentlig ikke jeg kunne lagd en så god plate, om det ikke var under slike omstendigheter, og om jeg ikke jobbet med norske musikere spesifikt. Følelsen av plata er mye på grunn av Orions Belte, som var session band på albumet.

Gjennom mangel på verbal kommunikasjon på grunn av manglende språkkunnskaper, kommuniserte de gjennom musikken.

- Jeg er regissøren av alle mine plater og jeg har veldig eksplisitte og spesifikke ideer rundt hvordan jeg ønsker at ting skal høres ut. Og Orions belte, engelsken deres var ikke så god og min norsk var forferdelig og jeg kan egentlig ikke spille instrumenter så godt. Jeg er ikke den typen musiker som kan forklare deg ideene mine ved å spille dem på gitar.

Løsningen ble å bokstavelig talt synge eller nynne ideene til hverandre, og spille på hverandres musikalitet.

- Og jeg drev sikker Matias litt til vanvidd og det var helt galskap, men det var også helt fantastisk. Orions belte er et så fantastisk band, og Matias er en brilliant produsent, så det var bare perfekt.

Bergensfest og festivalsommer

På lørdag returnerer hun for å spille på Bergensfest, og publikum kan, som vanlig på en CMAT konsert, forvente en «fucking good time».

- Det viktigste for meg på en konsert er å være tilstede i nuet, og at publikum også er det. Og vi er et veldig energisk, veldig morsomt og veldig underholdende band. Fordi etter min mening vil musikken være det den er. Hva enn jeg lager i studio og musikken jeg putter på albumene mine er det det er, og det lager jeg kun for meg selv og det er sånn det er. Men når det kommer til konserter velger jeg med omhu låtene som spiller best live, og prøver å gjøre dem så underholdende som overhode mulig.

Den irske energibomben understreker at fremføring av musikk er noe helt annet enn å spille den inn.

- Og jeg tar ikke meg selv så seriøst som en artist uansett. Så showet er bare gøy og dumt som faen. Men det er lidenskap i det og. Jeg tar alt det rare og dumme veldig seriøst på en måte.

Glastonbury og å gi faen i regnet.

Etter Bergensfest fortsetter festivalsesongen for fullt over sommeren for CMAT, og i august returnerer hun igjen til Norge, på Pstereo-festivalen i Trondheim.

- Jeg elsker den typen festival. Små, lokale hjemby festivaler er så koselige.

På spørsmål om egne favoritt festivalminner står Glastonbury uten tvil på toppen av lista.

- Jeg dro til Glastonbury i fjor med mine tre søsken, og min lillebror, jeg vet ikke hvor mange festivaler han har vært på i sitt liv men før festivalen en gang hadde åpnet gikk han bare rundt med tårer i øynene fordi han var så glad for å være der og det er så fantastisk.

Det var også et spesielt øyeblikk som ga ekstra inntrykk.

- Broren min fant også, det var et sånn spontant show hvor en person var kledd ut som Dolly Parton og en annen som Kenny Rogers, og de var på en båt under en bro. Og de kom inn og ut igjen og igjen fra under broen, imens de sang «Islands in the stream» i sånn en og en halv time. Og vi sto der hele tiden, gråtende av latter fordi det var bare så morsomt. Altså jeg elsker alt som er Dolly Parton, men dette var bare helt sykt. Men samtidig helt perfekt.

Ellers har hun en klar beskjed til alle som skal ut å nyte festival i sommer, og som kanskje passer ekstra godt for de av oss som tar turen til Piknik i Parken og Bergensfest i helga: gi faen i regnet.

- Jeg var på We Love Green festivalen med en kompis fordi han spilte der, og det var styrtregn. Så kaldt og det pøset ned i Paris, og franskene bare ga blanke faen. Alle sammen var søkkvåte, ikledd kjempefine klær og dekt i gjørme, mens de danset og hadde det kjempegøy. Og det er det jeg elsker å se.

Dette er tross alt ikke en Jane Austen roman, forteller hun videre, hvor om noen går ut i regnet dør de i neste kapittel.

- Medisin har kommet en lang vei. Du kan gå ut i regnet nå, det går bra. Få på deg regnstøvlene og allværsjakka, ta deg en vitamin C tablett, og nyt festivallivet.

En velfortjent pause.

Etter en lang festivalsommer og nesten tre og et halvt år med turne etter turne og to album på rappen, blir det i september lite å se av iren på en stund.

- Jeg har ting jeg må få gjort og jeg trenger en liten pause for å være ærlig. Så jeg skal sannsynligvis en tur til Amerika. Bare for å henge der litt, og bli inspirert før jeg lager neste album. Så det er det jeg skal gjøre.

Imens vi venter på å høre mer fra CMAT kan en nyte nyslupne «Aw, Shoot» og karre seg på en konsert i sommer for en konsert med CMAT er definitivt noe å legge på bucketlista.