Foto: Tomaris Semet
Selv om trommis Adrian Ahtola lattermildt skyter inn at de som omtaler dem som “Trondheims beste band” tydeligvis aldri har vært på en Motorpsycho konsert. Enig kan en absolutt være, men kvartetten er godt på vei til å ikke være ufortjent tittelen selv. På lørdag, 2.november, spiller de oppvarming på Rockefeller i Oslo, for Erlend Ropstad.
Noen timer før de skal på for andre gang under årets by:Larm tar vi en rask prat med Adrian, Johannes Brevik og Markus Teksum. Tre av gutta i Trondheims-baserte The Impossible Green. Som nominert til Årets stjerneskudd og med et kritikerrost debutalbum i baklomma var kvartetten absolutt på fleres “må se” liste på bransjefestivalen.
Får opp tempen på en kald høstdag under by:Larm
For The Impossible Green skuffet ikke. Med en god dose nostalgi, musikkglede og rocka americana tok de oss med på en reise tilbake til 70-tallet, hvor det var vanskelig å ikke kjenne dansefoten rykke.
Hvordan følte dere selv det var å spille by:Larm?
- Kjempebra. Følte vi spilte bra og ble tatt godt imot, så det var utrolig gøy.
- Vi kjører jo et effektivt sett når vi bare har en halvtime på oss. Så det er raske overganger, et realt rock`n roll show hvor vi kjører på med gullrekka.
Siden debuten i 2020 har kvartetten fått et solid arsenal å plukke bangers fra.
- Også holder vi på med ny plate nå. Men den kommer ikke før etter påske.
Kan dere si noe om den? Gi oss en liten smakebit?
- Den skal spilles inn i oktober og november, og vi vet ikke så mye mer selv enn det egentlig. Det blir en annen setting for oss å spille inn denne plata, fordi vi skal reise bort til et studio å være der. Så vi skal være i en boble rett og slett.
For selv om ikke hele gjengen er født med trønderbart, har The Impossible Green vært basert på Nyhavna i Trondheim siden de etablerte seg som band. Johannes, Adrian og vokalist Mathias Angelhus møttes på Trøndertun tilbake i 2017.
- Så hadde vi et band der som vi dro rundt med en stund, og når året på Trøndertun var ferdig fant vi ut at vi må jo bare fortsette.
Gjengen flyttet så til Trondheim og inn i et øvingslokal.
- Eller vi flyttet ikke inn da, men ordnet oss i alle fall et øvingslokal. Og der møtte vi Markus i gangen for han øvde der med et annet band og “the rest is history”.
-. En må jo tross alt gjøre seg fortjent til smør på brødskiven
En smeltegryte av litt av hvert innenfor indierock, sentrert i Americana. Noe i den duren blir The Impossible Green som regel omtalt som. Men hvilken sjanger eller hvor i sjangerbilde ville kvartetten plassert seg selv egentlig?
- Nei, vi er litt usikre selv. Vi ble døpt om i klassekampen til “Trøndericana”. Ikke det at vi er helt sikre på hva som legges i det, hehe.
- Kanskje er det vi gjør litt mer rufsete enn Oslo-Americanaen, det kan være det. Litt mer hårete.
For med lange hårsveiser, iført cordfløyel, olabukser og flanellskjorter er litt mer rufsete kanskje en god beskrivelse av gjengen, med trønderbarten nå på plass hos flesteparten. The Impossible Green er som tatt ut av 60-70-tallet der de entrer utescenen på Blå senere på kvelden, både utseendemessig og musikalsk. Ettersom hvor komfortable de ser ut der oppe kunne en også tenkt at de hadde gjort dette i over 50 år. Noe en lang turnesommer kanskje kan føles ut som også.
- Vi har egentlig vært på turne siden april. In technicolor slapp jo nå i mars, og så gjorde vi litt klubber før sommeren, festivaler i sommer og litt klubber nå de siste ukene. Så by:Larm blir en slags avslutning på denne turnerunden.
Men det stopper ikke der da The Impossible Green ikke virker å ha ordet pause i vokabularet sitt.
- Aldri fri. En må jo tross alt gjøre seg fortjent til smør på brødskiven.
Vi skal utover å jobbe med albumet framover, reise rundt og spille på ungdomsskoler i Trøndelag, som blir veldig spennende. Prøve å smitte over på den yngre garde, indoktrinere de så tidlig som mulig.
- Så vi skal jobbe en del selv om vi ikke vises. Det blir mye i kulissene i høst, for å lade opp igjen til neste år.
- At det vi lager høres ut som det kunne vært laget for 50-60 år siden, er et av de største komplimentene vi kan få.
Debutplata In Technicolor, kan dere si litt mer om hva den handler om?
- Nå skulle Mathias vært her da det er han som skriver tekstene. Låtene er ganske forskjellige, men alle er bra og har sin egen greie vil jeg si.
- Og plata spiller på gamle fargetema fra 60- 70-tallet da. I alle fall med tanke på In Technicolor-konseptet. Prøver å få fram 70-talls vibbene i musikken og i sounden.
- Og det føler jeg vi klarte.
Det er det nok flere som er enige med dem i også. I de fleste omtalelser av plata og The Impossible Green generelt blir band etter band fra den perioden, som The Allman Brothers, The Band og The Grateful dead, navngitt til sammenligning.
- Og det er morsomt for alle er veldig gira på å sette et stempel på at ja der hører en det bandet og det er hentet der i fra. Det er alltid like artig å høre hva folk legger i musikken.
- Noen ganger kan det være en oppdeling av en låt også. Sånn et Tom Petty refreng der, også hører en Stage Dolls der og The Band her. Det er morsomt å høre, og at folk er ivrige da.
- Men det er jo også et av de største komplimentene vi kan få, at det vi lager høres ut som det kunne vært laget for 50-60 år siden.
For gutta legger ikke skjul på at inspirasjonskildene deres skinner gjennom mye av In Tecnicolor.
- På mange måter er denne platen et slags smeltedigel av ting vi liker og har latt oss inspirere av. Det har vært med på å definere hvem vi har vært som et band, men det kommer også til å forandre seg litt til neste plate tror vi.
- Det føles ut som vi nå er litt mer satt, at vi har funnet greien vår. Så det blir spennende hvordan det blir i praksis.
- Selv om det ikke blir helt nytt, det blir det ikke. Det kommer fortsatt til å høres ut som oss, og det er det viktigste.
Live versus i studio
En konsert med The Impossible Green er absolutt noe å sette på bucketlista for den som ikke har vært så heldige å få oppleve dem enda. Selv om de nå altså legger livespillingen litt i dvale imens den nye plata spilles inn, kan en jo ane og håpe på at det blir flere muligheter neste år med nytt slipp.
Kvartetten er også tydelige på at å oppleve musikken deres live er noe annet enn å høre den på platespilleren hjemme. Slik det jo kan gå etter at en har spilt låtene om og om igjen på turne.
- Det skjer noe med låtene, når en får ruge litt på dem.
- Det blir en prosess hvor musikken holder seg frisk. Tror aldri jeg har spilt det samme to ganger jeg. Sånn teorien, akkordene, er på plass, men det blir forskjellig.
- Platene og musikken når vi spiller det inn er resultatet av det som skjedde de dagene det ble spilt inn. Men låtene endrer seg hele tiden, de flyter. Så vi har hørt flere ganger at det vi gjør er mye bedre live, eller i alle fall noe annet da.
Et trofast maskineri som kjenner hver krik og krok av hverandre musikalsk er kvartetten blitt, og kameratskapet samt selvsikkerheten de har i hverandre og musikken sin er tydelig live. Dette gjør at de kan holde det lekent og friskt. Og av og til kanskje sette hverandre litt ut.
- Altså meg (Adrian) og Markus for eksempel driver jo og har sånn sparring oss mellom. Så jeg ser på han også ja hva skal vi gjøre i dag da, også er det enten sånn når vi har gjort det hundre ganger så skjønner jeg raskt at okei da går vi den ruta der i dag og når du gjør det så gjør jeg det. Ellers så prøver vi å sette ut hverandre.
- Og det skjer hele tiden. Men det tror jeg smitter over på publikum og da. At de ser at vi, det er noe som skjer i øyeblikket. At vi rett og slett koser oss.
For selv om dette er jobben til gutta, er de alle tydelig på at det er viktig å kose seg, både på scenen og med hverandre.
- Det er å ha overskudd da, og det er veldig viktig.
- Når en kjenner hverandre ut og inn musikalsk så er det en trygghet der, hvor en kan leke seg litt og det gjør det enda artigere.
Golf, narkotika eller ren tilfeldighet?
Inspirasjonskildene til The Impossible Green skinner ikke kun gjennom i musikken deres, men også i bandnavnet. Som de forresten tydeligvis ofte får spørsmål om fra flere hold, og teoriene bak navnet er mange.
Vi må på en måte ha gjort noe bra for vi får veldig mange spørsmål om det navnet.
- Mye spørsmål om vi røyker hasj. Også var det noen som lurte på om det hadde noe med golf å gjøre. At de ikke får til den greenen liksom.
The Impossible Green i seg selv var heller ikke det eneste navnet i miksen.
- Magnolia eller noe lignende, noe sånn klisje, tenkte vi på en stund
- Men vi var litt mer cowboy da. Litt mer country aktig. Nå er vi mer rock`n roll show.
Som redningsmann kom Daniel Romano til slutt med svaret, i platen Modern Pressure.
- Der er det en veldig fin låt som heter “Impossible Green”, som kom ut når vi begynte å spille sammen. Så var det litt sånn midlertidig placeholder en stund.
- For vi skulle ha vår første support jobb i Trondheim, i andre etasjen på Bror. Og da var jeg sånn nei nå må vi faktisk ha et navn. Og da var det ingen vei tilbake.
Navnet The Impossible Green var gjort offisielt og resten er historie.
- Husker også når vi så navnet på platen og det så liksom greit ut. Det var rett og slett bare rett.