Foto: Carsten Endresen
Chris Erichsen kom tidligere i år med albumet «Kjærtegn & Manifester». Det fikk unisont gode anmeldelser. I forbindelse med albumet er Chris Erichsen på veien i år, fra Tromsø, til Halden i sør. Vi tok en prat i sammenheng med det, like i forkant av andre del av turneen.
- Hvorfor skal jeg beskrive The Aller Værste! (TAV!), besvarer Erichsen første spørsmål. Jeg får slik bekreftet at han er like skarp i formuleringene sine som antatt. Det nærmeste jeg kommer å lure ut av ham om TAV!, senere i intervjuet, er:
- Det spesielle med TAV!, er at det du kaller et samarbeid mellom «sterke personligheter» skapte et «side om side-uttrykk». Du hører alltid hvem som spiller hvilket instrument, at alle kommer til sin rett, og at motsetningene fikk være til stede hele tiden. TAV! var «grunnskolen» min i å lage musikk.
TAV! var bandet som plasserte Erichsen høyt på det norske musikk-stamtreet. Det brakte postpunk/new wave til Norge i 1979, både musikalsk og tekstmessig.
Bandet har satt dype fotavtrykk i norsk moderne musikk, og inspirerer fortsatt tre generasjoner norske musikere og produsenter. Erichsen forteller at han hadde aldri hadde sett det for seg, og at det gjør ham ydmyk og stolt.
- Etter TAV!, har du noen gang fått like stor oppmerksomhet som i forbindelse med årets album og turné?
- Tidligere ble det skrevet langt mer om musikk i media, og vi fikk massevis av gode kritikker. Nå når det ene mediet etter det andre legger ned sin kulturdekning har jeg likevel fått en rekke flotte kritikker, så jeg må vel svare «nei».
Erichsen er ikke fullstendig overrasket over at «Kjærtegn & Manifester» har blitt så godt mottatt. Dette fordi han er vant med god kritikk. Både for det han har gjort innenfor musikk, kortfilmer og journalistikk. Han sier likevel:
- Man kan aldri ta slikt for gitt. Det føles jævlig risikofylt. Hva er det jeg gjør nå; jeg nærmer meg 70, og så skal jeg gi ut et nytt album der alt står og faller på meg, der jeg styrer unna alle kompromisser, og ha baller til å stå for det i full offentlighet…
-På albumet er det homager til TAV!, f.eks den distinkte bruken av det karakteristiske Farfisa-orgelet. I tillegg sender introen på «Bekjennelse» (med «tilfeldig snakking») tankene til TAV!s legendariske «Du sklei meg så nær inn på livet» (som også innledes med litt slik «tilfeldighet»).
- Flere har bemerket det med den introen, men det er faktisk ikke bevisst. Bruken av Farfisa derimot, er helt bevisst. Den gir med sin karakteristiske spisse lyd noen muligheter i arrangementet som ingen andre orgellyder gir.
- Etter konserten din i Bergen nylig, sa du at det er musiker du egentlig er, men i lys av kvaliteten på tekstene dine og den utstrakte virksomheten din i tidsskrifter; hvordan kan det ha seg, og hvorfor har du ikke satset mer på musikk?
- Godt spørsmål. Jeg tror svaret er barn, familie osv. Den første tida etter TAV! var bare surr. Jeg måtte få meg en jobb! Så da flyttet jeg til Oslo og utdannet meg som journalist. Det ble dermed min profesjonelle bane, og det jeg til enhver tid har falt tilbake på.
- Så du anser deg for å være bedre til å skrive musikk enn til å lage tekster?
- Nei, det vet jeg ikke. Det blir ikke fruktbart å sette de egenskapene opp mot hverandre. Det å skrive har jo vært en vesentlig del av livet mitt.
Det startet med at jeg som femåring fikk singelen «Long Tall Sally»/«Tutti Frutti» med Little Richard av en kul barnevakt. Jeg spilte låtene om og om igjen, slik at moren min holdt på å bli gal. Senere snek jeg meg inn på arbeidsrommet til min far som var skribent, og så ham skrive for hånd. Det var en mystikk i det; hva er det som skjer når han gjør det..?
Så da måtte jeg jo forsøke å skrive jeg også, og begynte med dikt og sangtekster. Så gikk det over i at jeg ville utforske flere sider ved det å skrive, så det er en del av meg, men identiteten min, personen Chris Erichsen er musiker.
Erichsen opplever ikke at «kjærtegnene» og «manifestene» på det ferske albumet er så adskilte som intervjueren antyder:
- Jeg opplever at tekstene mine er en mental reise i skjæringspunktet mellom «Kjærtegn og manifester». Det var derfor jeg kalte albumet det. Mellom individet og samfunnet, det lille og det store, og det personlige og det politiske.
- Opplever du at de politiske tekstene når utover et ekkokammer?
- Hvis du prøver veldig hardt å ikke bli i et ekkokammer, forblir du der uansett. Du må kunne skrive om [og fremføre] det du brenner for og har på hjertet, slik Musikknyheter bemerket i sin live-anmeldelse. Du må stole på det, ellers har du tapt.
Erichsen, som politisk plasserer seg til venstre politisk, utdyper - for langt for Musikknyheter - med å beskrive sine kritiske synspunkter til den den norske politiske venstresidens nedtoning av kulturpolitikken. Han mener politikerne ofte blir for opptatt av å være «folkelige» i framføring av budskapene sine, og bruker Mimir Kristjanssons «tilstedeværelse i alle tenkelige og utenkelige kanaler» som eksempel.
- Jeg kan ikke gjøre noe jeg ikke tror på for å nå ut til flere. Jeg er sikker på at den attituden gir meg mer innflytelse enn ved å komme med et eller annet mainstream statement i en allmenn sammenheng. Jeg er lykkelig befridd fra trangen til å nå ut til alle.
- Det meste du har holdt på med har vært tidsriktig eller innovativt, men i snevre genre og genreblandinger. Hvorfor?
- Veldig mye av det som er mainstream i dag begynte med at noen tok sjansen på å bevege seg inn i ukjent terreng. Jeg er fascinert over hvordan et tilsynelatende snevert uttrykk på et tidspunkt plutselig kan smelle til og nå ut til massene. Noen må gå foran og være avantgarde. Da kan mye skje i kjølvannet av det, slik du viste til om at TAV! har inspirert tre generasjoner. Hvor hadde for eksempel musikken vært i dag uten pønken?
