
Counting Crows - Saturday Nights & Sunday Mornings
Det går opp og ned her i verden.
Endelig, etter seks års ventetid, er det på'an igjen for Counting Crows. Med Saturday Nights & Sunday Mornings er de ute med sitt femte album. Plata er delt i to, den ene delen på grunnlag av et slags “Saturday Night” musikkprinsipp, pyntet med fete riff og rock'n roll, mens Sunday Mornings-delen går i den motsatte, nokså logiske retningen.
The Crows' har tidligere stått for nærmest feilfrie plater, og i tillegg til seks års pause skal det mye til for å nå helt til topps.
Saturday Nights & Sunday Mornings er fylt med store kontraster, og her burde det være noe å hente enten du liker Damien Rice eller Modest Mouse. Fra første låt, «1492», går trommesettet (og sikkert pulsen) til Jim Bogios i hundre, i en så upbeat rolle som en nesten aldri før har vært vitne til i Crows-sammenheng.
En intro á la «Smells like teen spirit» åpner for «Hanging Tree», fortsatt i samme tempo, mens platas kuleste klisselåt finner man i «Los Angeles», som av en eller annen grunn finner sted på upbeat-delen av plata. Hadde ikke Adam Duritz gjort seg riktig så grundig med de følsomme tendensene, ville dette vært platas absolutte høydepunkt. Det enkle burde, hvertfall i dette tilfellet, ofte være det beste.
Over til den «myke» delen av plata. Her får Duritz' stemmeprakt virkelig strekke seg ut i sin fulle lengde, og pianoet og de flytende, akkustiske gitarene som akkopagnerer minner om late dager på stranden, gjerne på USA's vestkyst. Nok til å fylle opp åtte låter er det nok, men man må nesten regne med minst ett koffeininntak for å komme gjennom alt. For de gode, fengende låtene kommer ikke som perler på en tråd i «Sunday Nights». Kudos skal likevel deles ut for vakre «Le Ballet D'or» og fremdeles klissete «You Can't Count on Me». Men i Crows-sammenheng skal det være litt sånn, ikke sant?
Saturday Nights & Sunday Mornings går virkelig fra den ufeilbarlige følelsen av å ligge i solen og høre på fuglekvitter, til heftig discodansing på en shabby nattklubb i Amsterdam. Men av og til er ikke det nok med kontraster, når de skikkelige godlåtene mangler.
6/10
Counting Crows på Myspace
The Crows' har tidligere stått for nærmest feilfrie plater, og i tillegg til seks års pause skal det mye til for å nå helt til topps.
Saturday Nights & Sunday Mornings er fylt med store kontraster, og her burde det være noe å hente enten du liker Damien Rice eller Modest Mouse. Fra første låt, «1492», går trommesettet (og sikkert pulsen) til Jim Bogios i hundre, i en så upbeat rolle som en nesten aldri før har vært vitne til i Crows-sammenheng.
En intro á la «Smells like teen spirit» åpner for «Hanging Tree», fortsatt i samme tempo, mens platas kuleste klisselåt finner man i «Los Angeles», som av en eller annen grunn finner sted på upbeat-delen av plata. Hadde ikke Adam Duritz gjort seg riktig så grundig med de følsomme tendensene, ville dette vært platas absolutte høydepunkt. Det enkle burde, hvertfall i dette tilfellet, ofte være det beste.
Over til den «myke» delen av plata. Her får Duritz' stemmeprakt virkelig strekke seg ut i sin fulle lengde, og pianoet og de flytende, akkustiske gitarene som akkopagnerer minner om late dager på stranden, gjerne på USA's vestkyst. Nok til å fylle opp åtte låter er det nok, men man må nesten regne med minst ett koffeininntak for å komme gjennom alt. For de gode, fengende låtene kommer ikke som perler på en tråd i «Sunday Nights». Kudos skal likevel deles ut for vakre «Le Ballet D'or» og fremdeles klissete «You Can't Count on Me». Men i Crows-sammenheng skal det være litt sånn, ikke sant?
Saturday Nights & Sunday Mornings går virkelig fra den ufeilbarlige følelsen av å ligge i solen og høre på fuglekvitter, til heftig discodansing på en shabby nattklubb i Amsterdam. Men av og til er ikke det nok med kontraster, når de skikkelige godlåtene mangler.
6/10
Counting Crows på Myspace
FLERE ANMELDELSER
Jason Isbell and the 400 Unit - Weathervanes
Widescreen-rock fra en som burde være en av de virkelig store. >>
Kevin Morby - More Photographs (A Continuum)
Mye mer enn en kompanjong til fjorårets sterke album. >>
Harald Otterstad og Tor Andersen - Aunt Mary - Never Stop Your Wishful Thinking
Forbilledlig biografi om et av Norges beste 70-tallsband >>
Perry Dear and the Deerstalkers - Oh Dear! Perry Dear and the Deerstalkers in London
Bra 60-tallsretro fra norsk band >>
Honey Dijon - Black Girl Magic
Klassisk housemusik med attityd, och som får folk att stampa fötter. >>
El Caco - Uncelebration
Etter ein solid pause er El Caco igjen ute med ny musikk. Det har blitt litt nytt, men umiskjennelig likevel. >>