
Counting Crows - Saturday Nights & Sunday Mornings
Det går opp og ned her i verden.
Endelig, etter seks års ventetid, er det på'an igjen for Counting Crows. Med Saturday Nights & Sunday Mornings er de ute med sitt femte album. Plata er delt i to, den ene delen på grunnlag av et slags “Saturday Night” musikkprinsipp, pyntet med fete riff og rock'n roll, mens Sunday Mornings-delen går i den motsatte, nokså logiske retningen.
The Crows' har tidligere stått for nærmest feilfrie plater, og i tillegg til seks års pause skal det mye til for å nå helt til topps.
Saturday Nights & Sunday Mornings er fylt med store kontraster, og her burde det være noe å hente enten du liker Damien Rice eller Modest Mouse. Fra første låt, «1492», går trommesettet (og sikkert pulsen) til Jim Bogios i hundre, i en så upbeat rolle som en nesten aldri før har vært vitne til i Crows-sammenheng.
En intro á la «Smells like teen spirit» åpner for «Hanging Tree», fortsatt i samme tempo, mens platas kuleste klisselåt finner man i «Los Angeles», som av en eller annen grunn finner sted på upbeat-delen av plata. Hadde ikke Adam Duritz gjort seg riktig så grundig med de følsomme tendensene, ville dette vært platas absolutte høydepunkt. Det enkle burde, hvertfall i dette tilfellet, ofte være det beste.
Over til den «myke» delen av plata. Her får Duritz' stemmeprakt virkelig strekke seg ut i sin fulle lengde, og pianoet og de flytende, akkustiske gitarene som akkopagnerer minner om late dager på stranden, gjerne på USA's vestkyst. Nok til å fylle opp åtte låter er det nok, men man må nesten regne med minst ett koffeininntak for å komme gjennom alt. For de gode, fengende låtene kommer ikke som perler på en tråd i «Sunday Nights». Kudos skal likevel deles ut for vakre «Le Ballet D'or» og fremdeles klissete «You Can't Count on Me». Men i Crows-sammenheng skal det være litt sånn, ikke sant?
Saturday Nights & Sunday Mornings går virkelig fra den ufeilbarlige følelsen av å ligge i solen og høre på fuglekvitter, til heftig discodansing på en shabby nattklubb i Amsterdam. Men av og til er ikke det nok med kontraster, når de skikkelige godlåtene mangler.
6/10
Counting Crows på Myspace
The Crows' har tidligere stått for nærmest feilfrie plater, og i tillegg til seks års pause skal det mye til for å nå helt til topps.
Saturday Nights & Sunday Mornings er fylt med store kontraster, og her burde det være noe å hente enten du liker Damien Rice eller Modest Mouse. Fra første låt, «1492», går trommesettet (og sikkert pulsen) til Jim Bogios i hundre, i en så upbeat rolle som en nesten aldri før har vært vitne til i Crows-sammenheng.
En intro á la «Smells like teen spirit» åpner for «Hanging Tree», fortsatt i samme tempo, mens platas kuleste klisselåt finner man i «Los Angeles», som av en eller annen grunn finner sted på upbeat-delen av plata. Hadde ikke Adam Duritz gjort seg riktig så grundig med de følsomme tendensene, ville dette vært platas absolutte høydepunkt. Det enkle burde, hvertfall i dette tilfellet, ofte være det beste.
Over til den «myke» delen av plata. Her får Duritz' stemmeprakt virkelig strekke seg ut i sin fulle lengde, og pianoet og de flytende, akkustiske gitarene som akkopagnerer minner om late dager på stranden, gjerne på USA's vestkyst. Nok til å fylle opp åtte låter er det nok, men man må nesten regne med minst ett koffeininntak for å komme gjennom alt. For de gode, fengende låtene kommer ikke som perler på en tråd i «Sunday Nights». Kudos skal likevel deles ut for vakre «Le Ballet D'or» og fremdeles klissete «You Can't Count on Me». Men i Crows-sammenheng skal det være litt sånn, ikke sant?
Saturday Nights & Sunday Mornings går virkelig fra den ufeilbarlige følelsen av å ligge i solen og høre på fuglekvitter, til heftig discodansing på en shabby nattklubb i Amsterdam. Men av og til er ikke det nok med kontraster, når de skikkelige godlåtene mangler.
6/10
Counting Crows på Myspace
FLERE ANMELDELSER
Jon Anderson & The Band Geeks - Live – Perpetual Change
Holder stemmen til ex-Yes-vokalisten på 80? >>
Beck - Singler og medvirkelser 2020-2025
Etter 6 år uten album fra Beck, men en rekke singler og samarbeid, er det på tide med en samlet anmeldelse >>
Yndling - As Fast as I Can og It's Almost Like You're Here
Noen har hvisket Yndling noe i øret om produsering >>
Sharon Van Etten - Sharon Van Etten And The Attachment Theory
Suksessfull kollaborasjon i splittelsens tid >>
Avantasia - Here Be Dragons
I over 20 år har Tobias Sammet invitert ulike artistar til sitt Avantasia-prosjekt. Denne gongen går han tilbake til røtene. >>
Levi Henriksen & Babylon Badlands - Aldri var november så lys
Tidenes første livealbum fra Kongsvinger >>
Ulver - Liminal Animals
Ulver leverer framleis musikk på sin måte og med høg kvalitet på Liminal Animals >>