Foto: Carsten Endresen


Dybdahl er en av de store norske artistene som turnerer mest. Høstens turné teller 25 konserter på 3 måneder fordelt på alt fra Fosnavåg til København. Har han ikke vært på en scene nær deg nylig, kommer han dit snart! Han turnerer også ofte.

I februar gav Musikknyheter ham 10/10 for konserten sin i Bergen. Klarer han å holde dette nivået? Samme anmelder tok i går turen til Osøyro i Os, 45 minutter utenfor Bergen, for å få en pekepinn.

Dybdahl spiller - i motsetning til andre store artister - aldri helt likt sett to kvelder på rad, ifølge lydteknikeren. Det er god reklame for å ikke la det gå ofte mellom å se ham live, dersom han er en artist for deg.

Siden konserten i februar har han skiftet ut ca halve settet og lagt til 2 låter. Mens han på konserten i februar safet ved å la ca 70% av låtene i det ordinære settet være fra hans utgivelser i «gullperiode» før 2009, spilte han i går bare ca 50% fra denne perioden.

Av de «nye» låtene til og med «Let Me Love You», som kom senest i september. Litt dristig i et tettsted med bare drøyt 15.000 innbyggere, som for oss i Bergen er å regne som en bygd.

Mens Dybdahl i Bergen spilte for en fullsatt sal på 900 seter, spilte han på Oseana for ca 200 i en sal som rommer 500. Kanskje fordi fotballklubben som Osingene heier på, Brann, spilte tidenes «viktigste» kamp samme kveld?

Labert oppmøte fører svært ofte til redusert leveranse fra scenen, med tilhørende svekket toveis kommunikasjon mellom artist og publikum. Noen ganger også frustrerte uttalelser fra artisten.
Men også Dybdahl og bandet har vært ute den berømte uværsnatten tidligere, og opptrer og leverer uanfektet, som om det var for en fullsatt storsal i Amsterdam.



Jeg tror en av nøklene til å få til dette er at Dybdahl, innen en fast ramme, lar sine ekstremt dyktige og proffe musikere skinne på flere måter: Både multiinstrumentalist Lars Horntvedt og keyboardist Vegard Lien Bjerkan får spille flere lange, men ikke for lange, soloer som de framfører ulikt fra kveld til kveld.

Både de og bassist Tor Egil Kreken og Trommis Gard Nilssen får spille litt på feeling ved å nyansere arrangementene sine ulikt fra kveld til kveld. Dermed er de alltid spillesugne, koser seg og overrasker hverandre. Dette så vi i februar også.

En annen nøkkel tror jeg er at han fra første stund etablerer en uformell stemning, som gir veldig god kommunikasjon mellom scene og sal. Som i Bergen, blir publikum særdeles lydhøre. Disiplerte og lyttende under de mange rolige låtene, og klar for å slippe seg løs når Dybdahl ber dem «hjelpe ham» ved å synge med.

Men det er på overtid å endre både hvordan han gjør seg til kamerat med publikum og hvor han legger opp til sing-along, samt å skifte ut noen av introduksjonene til låtene. Store deler av hans trofaste publikum har hørt det før.

I 2010 gjorde Dybdahl mot fansen noe tilsvarende som da Dylan «gikk elektrisk»: Fra tradisjonelt å levere album med organisk produksjon som lød veldig spilt, gikk han over til langt mer forfinede og gjennomarbeidete produksjoner som lyder mindre spilt.
Han har også krydret sangene sine mye mer, og med mange ulike sorter. Jeg synes Dybdahls første produksjoner kler låtene hans klart best.

Live praktiserer han låtene i «epoke 2» som dem i den første. Dermed lyder også disse organiske under konsertene, noe jeg synes gjør dem bedre.

Samtidig har han gjort små endringer i arrangementene, f.eks i måten han bruker sax i «U» og «One Day…», og lap steel på låter som opprinnelig ikke hadde det. Dermed blir det til det positive ikke som å sette originalinnspillingene på platespilleren.

For meg som kom til konserten med skyhøye forventninger, klarte faktisk Dybdahl å innfri. Det er ikke det mest kredibile å gjøre for en anmelder, men jeg fant heller ikke på Osøyro noe å trekke for i konserten, og lander på en ny maksimumskarakter.