Etter fire fantastiske dager på Bergenfest, gjør vi oss klar til å ta fatt på den siste etappen. Det blir en søndag med mye fin musikk, både fra inn- og utland. Aller mest, gleder vi oss kanskje til James Vincent McMorrow og vår egen Monica Heldal, som starter ballet.
Monica Heldal
Før dette, har vi allerede sett henne en gang tidligere i år. Fremdeles noe av det bedre vi har sett i år. Vi så henne også da hun spilte alene i Magic Mirrors på Bergenfest i forfjor. Denne gang skal vi imidlertid for første gang, får se henne med band.
Vi er litt redde for at noe av magien skal forsvinne når den fantastiske artisten har med seg band på scenen. Og det gjør det nok også. Men samtidig hører jeg hvorfor hun ønsker å gjøre det på denne måten. For selv om hun kanskje mister noe, får hun helt klart noe annet. Bandet tilfører en ny dimensjon til musikken, og noen ganger klaffer det til de grader. Noen litt utvidede instrumentalpartier og noen gitarsoloer fra himmelen, gjør at det treffer hardt og godt noen ganger.
Som vanlig, reagerer kroppen min og jeg blir ganske preget når jeg hører fantastisk musikk. Det blir jeg når jeg ser Monica Heldal med band i ettermiddag.
James Vincent McMorrow
Iren har sluppet det som fremdeles er blant mine favorittplater i år, og det er med enorme forventninger jeg stiller meg opp foran scenen på Bastionen, med en cola i hånden. (for jeg drakk faktisk brus i dag). Hans ufattelig vakre vokal på hans nydelige låter. I tillegg er han både en dyktig gitarist og pianist, og det oser musikalitet og formidlingsevne av mannen.
Gåsehuden kommer idet han åpner munnen i første låt, og det gjentar seg flere ganger de neste tre kvarterene. Likevel synes jeg at hans sensible falsetter forsvinner i bass når bandet er tungt inne. Og det er de dessverre ganske mye. Bandet låter bra, det. Men der hvor bandet tilfører Heldal noe, synes jeg her at det tar mye mer enn det gir. For det er ingen tvil om McMorrow låter aller best når det hele er nedstrippet og nakent gjerne bare med han og gitaren eller keyboardet.
Jeg registrerer at veldig mange reagerer i sjokk og vantro når han forlater scenen uten å ha spilt sin versjon av Steve Winwoods Higher Love. Ville egentlig høre den jeg også, men jeg er likevel godt fornøyd med den fantastiske avslutningen, når Cavalier fremføres, min soleklare favorittlåt fra Post Tropical.
Tom Odell
I en alder av 23 år, har den unge briten allerede vunnet Brit Award, lagt på førsteplass på den britiske toppselgerlisten og han blir sammenlignet med både Elton John og Coldplay. Han har allerede vist en imponerende teft for låtskriving, med låter som kunne vært like relevante for 50 år siden, som i dag. Det er ingen tvil om at han er et supertalent.
Det låter aller best når han og bandet kjører god, gammeldags rock n`roll-stil, og han har med seg en utmerket gitarist. Mest imponert er jeg egentlig over hans evner som bandleder, ved siden av å være en tangentvirtuos og entertainer. Litt som Jamie Cullum i fjor, selv om han ikke når helt opp på nivået til sin elleve år eldre kollega.
I kveld viser han tendenser til noe stort innimellom, men i litt for store deler av konserten føler man at det er bra, men at det ikke har det lille ekstra som gjør at man får følelsen av å være med på noen stort.
Bow To Each Other
Den norsk-kanadiske elektronikaduoen har kommet inn på musikkartet med et brak, og dersom du lurer på om de også kan spille live, er svaret et klart og rungende ja. Musikalsk, kan det minne om musikken til Susanne Sundfør, med klare referanser til 80-tallets synthpop og filmmusikk. Låtene er knallbra, synthene låter helt fantastisk og begge jentene er fabelaktige vokalister. Her vil jeg spesielt trekke frem bandets norske halvdel, Gunhild Ramsay Kristoffersen, som mange kjenner fra livebandet til tidligere nevnte Sundfør. Hun har en stemme som trenger gjennom brystkassen og treffer meg langt inne i hjerteroten. I tillegg ser hun utrolig bra ut på scenen, med en naturlig coolness og deilige dansemoves.
Dette er musikk som er veldig lett å like og som kiler deg i ryggmargen. Jeg gleder meg allerede til å få se dem igjen, gjerne på en litt mindre klubbscene, her i Bergen. Det store musikalske høydepunktet i dag, sammen med Monica Heldal.
John Mayer
Han viser tidlig at han er en publikumsflørt av rang, og han er veldig dyktig når det kommer til å kommunisere med tusener av fremmøtte på Plenen. Det er lett å se at han koser seg på jobb, noe som er selvfølgelig er veldig viktig, både for ham selv og for publikum.
Selv om det er helt tydelig at de aller fleste på området storkoser seg, skal jeg likevel ikke hevde at musikken til John Mayer er spesielt spennende. Jeg er klar over at det er litt gæmlis å si at det eldste materialet er det beste, men i Mayers tilfelle vil jeg absolutt hevde at det stemmer. Og selv om han har komponert den ene hiten, etter den andre, er han mye mer interessant som gitarist enn som låtskriver og vokalist. Tidvis briljerer han med gitaren, men dessverre altfor sjelden.
Kveldens mest åpenbare publikumsflørt, byr han på når han har kassegitar på magen, og Fenderen på ryggen. Soloen spilles selvfølgelig på sistnevnte, mens den fremdeles henger på ryggen. Sånne ting sluker publikum rått.
Alt i alt viste John Mayer oss at han er en stor entertainer og en stor gitarist, men med relativt kjedelige og intetsigende låter. Det siste var sånn sett ikke noe overraskende, men at vi ikke skulle kjede oss mer, kom litt bardust på.
Alle foto: Oddbjørn Steffensen
FLERE KONSERTER
Tidevann på Slipen scene
Og vi lot oss skylle med under slippkonserten.
L'Impératrice på Sentrum Scene
Pulserer gjennom Pulsar, og viser at de kan klare å leve videre.