Vi får med oss hele ni av konsertene på USF og starter med Silja Sol. Hun starter kvelden vår med en fin og sjarmerende konsert, hvor hun tar oss med inn i sitt lille univers. En litt introvert og egenartet sceneopptreden, med låter som beskriver hennes egne betraktninger om små, hverdagslige ting. Jeg var ganske glad før hun kom på scenen, og ble veldig glad når hun satte i gang. Perfekt start på en storartet kveld!
O.Martin er en av de få artistene jeg gikk glipp av under årets Bergenfest. I kveld får jeg se ham live, og for en nydelig, musikalsk opplevelse det blir. Låtene er utrolig vakre, men jeg blir litt slått i bakken av haugesunderens stemme. Han er en fantastisk vokalist, og fremkaller kveldens første, stive brystvorte hos meg. Mørk melankoli med en sterk nerve og sårhet i refrengene, gjør dette til en utrolig behagelig opplevelse.
Vi stikker tilbake til Sardinen USF, for å sjekke ut liveutgaven av den spennende trioen, Lumikide. I god Klangkollektivet-stil, byr de på musikk som er vanskelig å definere innenfor noen bestemt sjanger. Dersom jeg skal prøve meg på en forklaring, vil jeg kalle dette for støyete indiepop, med mange elementer fra moderne jazz. De skriver og fremfører intrikate og avanserte komposisjoner, men sper på med popete melodilinjer som gjerne treffer et litt bredere publikum. Spennende!
Når vi returnerer til Røkeriet USF, er det for å se en av de store snakkisene innen norsk musikk, Aurora Aksnes. Og det tar ikke lang tid før vi skjønner hvorfor hun er blitt snakket mye om. Maken til talent har jeg ikke sett på veldig lenge. Hun er fremdeles pur ung, men det virker som om hun har stått på de store scenene i mange år. En trollbindende tilstedeværelse, store, vakre låter og en særegen vokal. Det er også hun som skrur opp festen et par hakk, fra vorspiel til skikkelig fest. Ironisk nok skjer det etter at hun glemmer andre vers i Bowiecoveren Life on Mars?. Istedenfor å synge førsteverset på nytt, og håpe på at ingen merker noe, stopper hun hele låten og sier at hun har glemt verset. Attpåtil spør hun om det er noen i salen som kan den, og kan synge istedenfor. Dette er både morsomt og populært. Når hun endelig kommer i gang igjen, er det til øredøvende jubel, noe som faktisk varer ut konserten. Spe på med litt klovnete dansemoves, og du har en publikumsyndling. Aurora Aksnes kommer til å bli stor!
Alexander von Mehren spiller opp til groovy dans med sin fransk- og engelskspråklige jazz med stor vekt på lange instrumentalpartier. Han er en ok vokalist, men en helt fremdragende god pianist. Musikken er sterkt inspirert av filmmusikk fra 60- og 70tallet og library music. Noen vil nok hevde at han snakker litt lenge mellom låtene, uten at han klarer å få veldig mye kontakt med publikum på den måten. Kontakten kommer når han og hans fabelaktige band spiller. Da låter det fett!
Klokken er blitt 22, og det er tid for å skru opp festfaktoren enda et hakk. Det skjer i det øyeblikk Fjorden Baby! går på scenen. De har for lengst rukket å bli store helter i egen by, og det er veldig tydelig i kveld. De kjører i gang med sin gjennombruddslåt, Karoline, til enorm begeistring, og her er faktisk listen lagt for resten av konserten. Det blir en eneste stor fest fra de kommer på, til de går av scenen. Det danses, det hoppes og det vrikkes blant publikum i salen. Sturle og resten av bandet, ser ut til å storkose seg, noe de har all grunn til. Fjorden Baby! leverer hver gang.
Det er på tide at vi får med oss noe av hiphop-programmet på festen ikveld, og vi stikker opp i Studio USF for å se Yoguttene!. Selv har jeg blitt en stor fan etter Handerre Linnis utgivelse av 1000 Tak, noe jeg mener er et av årets mest undervurderte plater. Morsomme tekster, deilig flow og dritbra produksjon, gjorde meg umiddelbart begeistret. Live tar de med seg dette, men det blir likevel en mer basstung bangeraffære, med masser av trapbeats og en sinnsyk stemning, både på scenen og i salen. Jeg tar meg selv i å lure på hvor langt det er ned til første etasje, for hele gulvet gynger når YG lager storfest for et helt stappfullt lokale.
Etter en svett og intens gig, går vi ned igjen til den store scenen, hvor Gabrielle har kommet hjem til egen by. Hun åpner ballet med en av mange hits denne kvelden, Bordet. Etter en veldig kul intro, et vers og et refreng, forsvinner lyden. Etter litt flørting med publikum, er lyden tilbake og de begynner på nytt. Akkurat som da Aksnes tidligere i kveld glemte teksten og stoppet opp, er folk helt ville av begeistring når introen kommer igjen, og Gabrielle og bandet er i gang. Med noen livetilpasninger, som for eksempel litt mørkere og mer rocka lydbilde, blir dette en overraskende tøff gig. Publikum kan jo de fleste låtene på rams, og allsangfaktoren er stor. Mange av låtene vokser stort med disse tilpasningene, og Gabrielle selv synger utrolig fett. I tillegg ser hun jævlig kul ut på scenen!
Vi avslutter med Honningbarna på Sardinen USF, som virkelig er fylt til randen. Bandet var egentlig satt opp på hovedscenen, men ønsket selv å spille for 300 personer i et mindre lokale, for å skape en trang, varm og mer intens atmosfære. Og jeg skjønner greien. For dette tar helt av. Allerede i første låt, stuper gitarist, Christoffer Trædal ut i publikumshavet. Dette blir bare den første av flere turer ut der. Som alltid når Honningbarna spiller, er energi et stikkord. Mer energisk enn dette, er det nesten ikke mulig å få det. Med sine sinte og politiske tekster, som ingen hører, blir det ville tilstander når punkerne fillerister oss med snerrende vokal, beinhard riffing og ADHD-anfall på scenen. Det er sikkert mulig å ikke like musikken, men det er ikke mulig å mislike konsertene eller guttene i Honningbarna. Selv om Edvard Valbergs allsangforsøk bare funker sånn greit nok, blir dette en perfekt avslutning på en fantastisk fest på Verftet.
Vi gleder oss allerede til neste utgave av Den Elleville Festen, hvor det også vurderes å kjøre festivalen over flere dager. Dette var den beste opplevelsen jeg har hatt på veldig lenge. Fantastisk vel gjennomført festival!
Alle foto: Oddbjørn Steffensen
