Det har alt gått tre år siden Honningbarna slapp Animorphs og for alvor sprengte seg ut av punkens tvangstrøye og leverte et av de beste norske rockealbumene på uminnelige tider. En burde vite bedre etter å allerede ha hørt “Rød Bic”, “Heute ist mein tag!" og “MP5” som har ligget ute en stund, men på introsporet “Alt går over, noe varer” kan en nesten mistenke at vi nå har å gjøre med et band som har funnet ro og harmoni i tilværelsen. Over illevarslende gitartoner går vokalist Edvard Valberg gjennom innsikter og erkjennelser han har gjort seg (i både fortid, nåtid og framtid) og landet på det som i alle fall jeg tenker er en ganske forsonlig og mentalhygenisk sunn konklusjon.

Men freden varer ikke lenge. og fra og med andresporet “Schäfer” til og med avslutningen “Ultraøyer” er det mer eller mindre en sonisk krigserklæring som leveres. På lyttelinken jeg fikk tilsendt i forkant av albumet er det et vindu som illustrerer hver låt sin dynamiske rekkevidde. Enkelt og upresist sagt: hvor mye lyd du utsettes for. Dette vinduet er stort sett helt fullt. Det er med andre ord mye informasjon som ørene skal ta inn de ca. 40 minuttene albumet varer.

Soft Spot er som Animorphs spilt inn i Italia med produsent Erlend Mokkelbost, og er både sonisk og musikalsk ganske lik forgjengeren. Den kanskje mest iørefallende forskjellen er at de i det store og det hele tøyer strikken enda lenger når det kommer til støy og alternative låtstrukturer. Det er effektivt på den måten at når låter med litt mer luft som for eksempel “Festen som aldri stopper” dukker opp blir det et etterlengtet pusterom før de dundrer avgårde igjen med støy-o-rama på neste spor “God gutt”. Førstnevnte låt ville vært et åpenbart singelvalg for de fleste andre band, men det er åpenbart at Honningbarna ikke er ute etter å selge seg billig med Soft Spot.

Blant all støyen er det også mye gull. Personlig er jeg veldig svak for “Hvilke splinter” og den aldeles sinnsvake “MP5” som begynner med den tekstlinja Æ ser film av Kristian Valen dra opp to MP5 fra en Ferrari i Marbella. Whoa, det er vilt å være i live. Det er vanskelig å være uenig.



Tekstmessig er Soft Spot kanskje litt mer introspektivt enn tidligere, noe som ikke er helt unaturlig for et band hvor medlemmene er i starten av tredveårene. Samtidig så sendes det selvfølgelig spark mot samfunnstrender generelt og en og annen mer spesifikk skikkelse med den harme og humor en har lært seg å forvente fra Honningbarna. Best eksemplifisert på den svært Pixies klingende “King Spud” hvor statsministere og hotellbaroner får beskjed om at en heller burde bygge stall enn kapital. King Spud er for øvrig mannen som er avbildet til hest på det glimrende coveret.

På Soft Spot har Honningbarna levert et ambisiøst album hvor de støyete og alternative elementene fra Animorphs dras enda lenger. Resultatet er solid, men krevende. Dette er åpenbart et bevisst valg fra bandets side, og de kunne med svært få grep gjort albumet langt mer tilgjengelig, noe de sannsynligvis ikke er utpreget interessert i. Tydeligst blir det kanskje når det som høres ut som en naturlig avlutter, nydelige “Ditt hjertes Hizbollah” blir avløst av det som kanskje er albumets mest krevende låt “Ultraøyer”. Det er nesten på kanten til trassig, men lander akkurat på riktig side av sjarmerende.