Det hele er svært så oppgradert siden bandets forrige konsert i Oslo. Den gangen var det et utsolgt Sentrum Scene som fikk oppleve de energiske guttene, denne gang var ikke bare kapasiteten større, men produksjonen, økonomien, profesjonaliteten og selve den tekniske kvaliteten var mange hakk høyere, med en fullverdig arena-konsert i Oslo Spektrum.
Litt av faren med en sånn produksjon, er at sjelen og sjarmen og det spontane kan forsvinne i all planleggingen og fokuset på timing, og det var gårsdagens show i Spektrum dessverre et klasse-eksempel på. Borte var de gutteaktige glisene og spilloppene fra tidligere konserter, borte var de lekne trommebyttene som var noe av varemerket til bandet, borte var ydmykheten som gjorde at man – til tross for deres stigende suksess – fortsatt følte at det var kontakt mellom band og publikum, og borte var den overveldende spillegleden til guttene. Det hele føltes ikke bare altfor innøvd og bundet av produksjonen, men guttene virket uengasjerte, tunge og tvungne. Gleden over å få stå på scenen og spille var forsvunnet i et altfor velsmurt maskineri.
Det lød bra, bevares. Lyden var krystallklar fra første sekund, vokalist Dan Reynolds har en fantastisk stemme og bandet er teknisk dyktige. Men det hjelper lite når de ser mer ut som marionetter på scenen enn mennesker av kjøtt og blod. Heldigvis var det øyeblikk der maskene sprakk opp, der vi fikk se personligheten til guttene gjennom all glansen, og hvor de glemte å være så gjennomført profesjonelle. Som da gitarist Wayne Sermon glapp en tone og gliste beskjemmet over til trommis Daniel Platzman. Eller da Reynolds rodde seg ut på tynt vann ved å skryte av McKees nye kjæreste (som kanskje ville se på klipp fra konserten på youtube) og deretter fri til henne på en rødmende McKees vegne – og så informerte publikum om at en like rødmende Platzman var veldig singel. Eller da de mimret tilbake til starten i Norge og hyllet de norske bandene Young Dreams og Broiler.
Men i en overraskende kort konsert (knappe halvannen time er vel den korteste arenakonserten på lange tider) var det likevel musikken som sto i forsetet. Og etter en noe tam og automatisk start var det etterhvert publikum som hjalp til med å løfte det hele til en stor opplevelse for fansen. Da de første sittende publikummerne reiste seg opp for å danse med under hiten It's Time våknet tilsynelatende guttene litt også, og med låter som On Top Of The World og I Bet My Life ble det etterhvert godt og varmt i Spektrum. Konsertens musikalske høydepunkt kom med låta I'm So Sorry, en låt som fikk det til å gynge i gulvet både av bass og dansing. Med drastisk bedre respons på låter fra debut-albumet Night Visions enn fra oppfølgeren Smoke + Mirrors, var det et merkelig trekk fra bandet å dytte sammen noen av sine større hits, Bleeding Out, Amsterdam og Demons i en liten medley. Hvorfor ikke heller fremføre låtene hele og samtidig få en fullverdig lengde på konserten?
Selve monsterhiten Radioactive ble nok en nedtur i Imagine Dragons-maskineriet. Den ble fremført på autopilot og hadde mistet all lekenhet og sjarm fra tidligere dager, en skuffende tam finale på et spektakulært, dog sjelløst, show. Det hele ble avrundet med låta The Fall og løvformet konfetti. En avslutning som oppsummerte konserten godt: Veldig pent, veldig proft, og veldig veldig overfladisk og tomt.
(foto: Johannes Andersen & Alyssa Nilsen)
