Foto: Per Arne Larsen


Et band som er anbefalt av Iggy Pop skal man ta på alvor! Danske Iceage er nettopp det. Noen har nevnt band som Gun Club og The Saints for å prøve å plassere Iceage. Det er slett ikke dumt, for de har den samme tilsynelatende skjødesløse innstillingen til musikken. Det betyr ikke at de ikke tar det de gjør seriøst. De er tøffe, men ikke utstuderte, de er rocka, men ikke på en klisjéaktig måte.

Vokalist Elias Bender Rønnenfelt er en krysning mellom Jeffrey Lee Pierce, Johnny Thunders og en ung Mick Jagger. Under den svarte luggen snerrer han fram ordene. Det er tøft, og det oser av attitude og gi faen-holdning.

Selv om publikum bruker tid på å sige inn mot scenen, øser danskene ut det de har fra starten av. Mellom låtene hører vi bl.a. hundeglam. Det sies ikke stort, men det trengs da heller ikke. Iceage er ikke her for small talk.

Vi får høre flere sanger fra den glimrende sisteplata Beyondless, som Hurrah, Thieves Like Us og tøff-tøffe Pain Killer. På sistnevnte savnes blåsere og vokalen til Sky Ferreira, men man kan vel ikke få alt. De spiller også låter fra de andre platene de har gitt ut, sånn som You’re Blessed.



Etter et pent knippe låter får Iceage beskjed om å avslutte før de hadde tenkt. Bandet er forståelig nok irriterte, og det blir en litt uheldig avslutning på settet. Uansett har Iceage fått vist seg fram for Bukta-publikummet. Vi får håpe de kommer tilbake ved en senere anledning. Musikken deres passer perfekt inn i Bukta-profilen.


Her kan du lese mer om Iceage