Foto: Alyssa Nilsen
Danske Mew skulle i utgangspunktet besøke Oslo i juni 2020 for å feire 15-årsjubileet til deres episke epos And The Glass Handed Kites, albumet som for alvor spikret Mew fast til danmarks superstjernekart etter at de brøt gjennom med albumet Frengers noen år tidligere.På grunn av pandemien ble den utsolgte Sentrum Scene-konserten først utsatt til november 2020, så til 29. januar 2022 og til slutt 30. mai 2022. Noen ganger er alle gode ting fire, og mandag kveld kunne Mew- fansen troppe opp på Sentrum Scene for å få oppleve drømmepop-prinsene live igjen.
Jubileumskonserten lot oss får oppleve And the Glass Handed Kites i sin helhet, et album som skapt for live-gjennomspilling der hver låt overlapper og biter hverandre i halen uten pauser. Fra første låt ut, Circuitry Of The Wolf og til siste albumlåt Louise Louisa, trollbant danskene Oslopublikummet med sine svevende nydelige toner, Jonas Bjerres eteriske og sylskarpe vokal, og vakre - dog av og til også groteske - bakgrunnsvideoer. Et kjennetegn for bandet hvis sceneprofil selv er nedtonet og tåkelagt. Bokstavelig talt.
Foto: Anine Desire
Selv om bandet har gjennomgått litt utskiftninger av medlemmer det siste tiåret, faste medlemmer har forsvunnet ut og kommet inn igjen, tviholder bandet på soundet sitt, til stor lettelse for fansen. Det eksperementeres lite, små nyanser og vokallinjer legges til eller tweakes litt, men dette er ikke bandet som leker seg med nye toner på scenen. Å klare å synge låtene like krystallklart med den typen vokal Bjerre gjør, selv 15-20 år etter at de ble skrevet, er ikke en liten bragd! Skjelden har stemmen hans virket sterkere, klarere og renere enn den gjorde mandag kveld. Låter som Zookeeper’s Boy, White Lips Kissed og Saviours of Jazz Ballet viser spennet mellom nedtonede, stille partier og eksplosjoner av lyd og lys, mens An Envoy to the Open Fields beviser bandets tekniske ferdigheter med alle sine rytmeendringer og krumspring.Da albumet var ferdigspilt fikk vi et lite knippe låter fra resten av bandets diskografi, fra +-’s Satellites til No More Stories’ Sometimes Life Isn’t Easy og publikumsfavorittene Am I wry? No og 156 fra 2003s Frengers. Det hele ble avsluttet med bandets storslagne finalelåt Comforting Sounds og stående applaus fra et emosjonelt publikum med gåsehud, tårer i øynene og hoder fulle av musikalsk fyrverkeri.
