
Timeworn
Venomous High
Timeworns andre album sparker godt ifra seg uten at det når helt opp
Det Oslo baserte bandet Timeworn slapp sin andre fulllengder Venomous High andre juni i år og det er en skitten liten perle for de som liker seige gitarriff og store refrenger. Det som går igjen gjennom hele albumet er gitardrevene låter med store atmosfæriske refrenger.
Measure Of Gold, den første låten på albumet, er det perfekte eksempelet på dette. Lydbildet de skaper på knappe 20 sekunder skal gå igjen gjennom hele albumet, det er nærmest ambient til tider, spesielt med den luftige vokalen som er lagt litt bak i lydbildet. Bandet har imidlertid flere aspekter å spille på og andre låt ut demonstrerer nettopp dette. Tempoet er skrudd opp og skrikevokalen, så vel som alt annet i låten, er mer aggressiv. Men selv her kommer det atmosfæriske inn. Temposkifter og herlig låtstruktur gjør også andre låt på albumet, All Chiefs, til en spennende låt.
Timeworns lyriske univers er også et interessant aspekt ved bandet. Bandet tar for seg alt fra apati, elendighet, fortvilelse, samlemani og fiktive karakterer som Doomatron og ikke minst en låt basert på en Batman-tegneserie. De går bredt ut og det funker og virker gjennomarbeidet.
De låtene som sitter sterkest i minne og som fort kan bli gjengangere på anlegget er låter som Measure Of Gold, The Infectious Gloom og Night Of Owls. Resten er ikke nevneverdig dårlige, men forsvinner fort ut av minnet.
Det store ankepunktet for min del er at det i lengden føles litt trygt og ensformig. Vokalen er sterk, gitarriffene sitter som støpt, trommene er mektige og så godt som alle låtene tvinger frem nakkemuskalturen på trening. Til tross for dette så sitter man med en følelse av at det kanskje burde være et gir til, eller et enda høyere toppnivå. Det er lite på albumet som er dårlig, men jeg ville likt å høre enda større refrenger som eksploderer mer ut av låtene enn det gjør. Selv om refrengene er store bryter de ikke med låten og det gjør at refrengene ikke får den virkelig boltreplassen som de kunne og burde hatt.
Albumet som helhet er en seig, atmosfærisk og groovy affære uten de helt store høydepunktene, men igjen også uten de helt store dalene. Et kontrollert og gjennomarbeidet album som lover godt for fremtiden uten at det når helt opp denne gangen.
Measure Of Gold, den første låten på albumet, er det perfekte eksempelet på dette. Lydbildet de skaper på knappe 20 sekunder skal gå igjen gjennom hele albumet, det er nærmest ambient til tider, spesielt med den luftige vokalen som er lagt litt bak i lydbildet. Bandet har imidlertid flere aspekter å spille på og andre låt ut demonstrerer nettopp dette. Tempoet er skrudd opp og skrikevokalen, så vel som alt annet i låten, er mer aggressiv. Men selv her kommer det atmosfæriske inn. Temposkifter og herlig låtstruktur gjør også andre låt på albumet, All Chiefs, til en spennende låt.
Timeworns lyriske univers er også et interessant aspekt ved bandet. Bandet tar for seg alt fra apati, elendighet, fortvilelse, samlemani og fiktive karakterer som Doomatron og ikke minst en låt basert på en Batman-tegneserie. De går bredt ut og det funker og virker gjennomarbeidet.
De låtene som sitter sterkest i minne og som fort kan bli gjengangere på anlegget er låter som Measure Of Gold, The Infectious Gloom og Night Of Owls. Resten er ikke nevneverdig dårlige, men forsvinner fort ut av minnet.
Det store ankepunktet for min del er at det i lengden føles litt trygt og ensformig. Vokalen er sterk, gitarriffene sitter som støpt, trommene er mektige og så godt som alle låtene tvinger frem nakkemuskalturen på trening. Til tross for dette så sitter man med en følelse av at det kanskje burde være et gir til, eller et enda høyere toppnivå. Det er lite på albumet som er dårlig, men jeg ville likt å høre enda større refrenger som eksploderer mer ut av låtene enn det gjør. Selv om refrengene er store bryter de ikke med låten og det gjør at refrengene ikke får den virkelig boltreplassen som de kunne og burde hatt.
Albumet som helhet er en seig, atmosfærisk og groovy affære uten de helt store høydepunktene, men igjen også uten de helt store dalene. Et kontrollert og gjennomarbeidet album som lover godt for fremtiden uten at det når helt opp denne gangen.
FLERE ANMELDELSER
Kevin Morby - More Photographs (A Continuum)
Mye mer enn en kompanjong til fjorårets sterke album. >>
Harald Otterstad og Tor Andersen - Aunt Mary - Never Stop Your Wishful Thinking
Forbilledlig biografi om et av Norges beste 70-tallsband >>
Perry Dear and the Deerstalkers - Oh Dear! Perry Dear and the Deerstalkers in London
Bra 60-tallsretro fra norsk band >>
Honey Dijon - Black Girl Magic
Klassisk housemusik med attityd, och som får folk att stampa fötter. >>
El Caco - Uncelebration
Etter ein solid pause er El Caco igjen ute med ny musikk. Det har blitt litt nytt, men umiskjennelig likevel. >>
The Tallest Man on Earth - Henry St.
Svenske Kristian Matsson, bedre kjent under artistnavnet The Tallest Man on Earth, har gått fra soloprosjekter til å spille inn sitt nyeste album med et komplett band. >>
Metallica - 72 Season
Du veit kva du får, men legendene i Metallica imponerar likevel med 72 Seasons >>