Foto: Tord Litleskare

Også på den andre dagen av Loadedfestivalen på Kontraskjæret i Oslo kom et av høydepunktene allerede tidlig på kvelden da amerikanere i The Nude Party ga oss løs og ledig musikk på Pipervika scenen som forente røttene til americana og rocken på forbilledlig vis.

Bandet som ble formet i Boone, North Carolina ved Appalachian State University består av Patton Magee (hoved vokal, gitar og munnspill), Alexander Castillo (bass og vokal), Austin Brose (perkusjon og vokal), Shaun Couture (gitar og vokal), Don Merrill (piano og vokals) og Connor Mikita (trommer).

På Loaded er de alle uniformert i stilfulle dongeridresser som av en eller annen grunn gir meg assosiasjoner til Mariachi El Bronx men også nudie suiten til Gram Parsons.

Bandet limer sammen ulike deler av  sekstitallmusikk og atmosfære til noe passe eiendommelig og eget.

Aller mest tydelig er nok referansene til den mer bluesa delen av The Rolling Stones, men det er mer enn bare en stilisering og tradisjonsbærende etterfølger.

Countryrocken til The Byrds, The Animals skitne janglepsykedelia er også del av paletten. Og tror for all del ikke verken The Kinks eller The Velvet Underground er glemt. The Nude Party plukker fra øverste hylle. At de har turnert med artister som The Black Lips, The Growlers og The Mystery Lights vil neppe overraske noen.




Noe av det samme deilige avslappede svinget og røttene i Nuggets garasjerock og frisinnede tilnærmingen til innspilling og samspill finner vi her. Bandet tar seg friheter og utstråler en stilsikker kulhet både musikalsk og med den auraen de gir fra seg på scenen.

En tolkning av Dr. Johns Somebody`s trying to Hoodoo Me" er også der til vår glede med der som på bandets nye album.

Sidemannen spør hvem som har skrevet den låten, ettersom han tross bifallende nikk, mener den er for god til at de kan ha komponert den selv.

Han har unektelig rett, men de lager også fine låter selv.

Av en eller annen grunn så gir det stødige, svale atmosfæriske drivet av psykedelisk karakter meg også assosiasjoner til The Black Angels på de nyere modnere låtene.

Henslengt i like stor grad som throwback, men alltid lytteverdig.

Et annet øyeblikk er det kupønken til Uncle Tupelo jeg tenker på.

Denne varme sommerkvelden får vi mest låter fra bandets ferske album "Rides On" som viser de far en mer moden side enn den rå, energiske selvtitulerte debuten, men de er innom alle tre albumene.

De bytter tempo med slik avslappet fornemhet.

De veksler litt  på hoved- og støttevokalen og har  veldig ulike stemmer. Men det er mest Patton Magees raspende Mick Jagger vokal vi får høre i fokus.

En ikke ubetydelig personlighet og karakter skinner likevel igjennom det hele uansett hvilket uttrykk de velger for den enkelte låten og et svaiende, svalt groove som smitter av seg gjennomsyrer det hele.

Det er hyggelig og god stemning ute i folkemengden som fremdeles er noe begrenset. Vi koser oss med sol og de skimrende klamngene og den svale fine atmosfæren.