De åpner med "Innocence" følger opp med "Heroine" og avslutter med "I'm the Man" sunget av en kvinne og er innom både "We Will Sin Together" og "God Is That you" og "How Could You".
Begjær, frykt, raseri og fiasko. Hun er innom hele spekteret av emosjoner.
Modig og anklagende. Det er liksom aldri noen tvil om hva hun vil. Noen kan finne det skremmende. Vi finner det heller besnærende og tillokkende.
Like mye styrke som sårbarhet.
På plate har jeg ikke fått like godt taket på soloutgivelsene som det hun gjorde som del av bandet Savages (som fortjent ble nominert til britiske Mercury Awards for både "Silence Yourself" (2013 og "Adore Life"(2016) eller i samarbeid med Bobby Gillespie på albumet "Utopian Ashes" fra 2021.
Røttene i postpunken er fremdeles der i det hun gjør på egenhånd. Lydbildet er imidlertid strippet ennå mer ned til beinet. Industriell rock og cinematiske lydspor som bretter ut sjelen og aldri er redd for å bringe på banen de store spørsmålene. Sonisk passe utfordrende og med en intensitet som matcher de konfronterende tekstene og hennes egen utstråling.
Også de to medmusikantene er hjertelig og sterkt tilstede, og vanskelige å ikke legge merke til.
Nicolas Congé , som benytter artistnavnet Johnny Hostile og som foruten å drive plateselskapet Pop Noire Records hun har duoen Johnny & Jehn med, er en reikarnasjon av en god gammeldags rockestjerne på gitar.
Malvina Meinier gjør også bra fra seg med elektronikk, perkusjon og noe vokal.
Resultatet er hektende og inntagende.
På konsert eier hun scenen og det er svært vanskelig å ikke la seg rive med.
Måten hun skuler utover publikum, spankulerer rundt på scenen og illustrerer låtene viser kommanderende beherskelse og usedvanlig karisma.
Iøyenfallende, aggressiv, stimulerende oppirrer hun alle som tar seg tid til å lytte. Kanskje burde vi likevel gi platene hennes en til sjanse?
Ingen uvitende bør være forbauset av at hun også er en fremgangsrik skuespillerinne som fikk pris som beste nykommer under den franske Cesarutdelingen i 2019 for rollen i Catherine Corsinis "An Impossible Love".
"How Could You" har mitraljøse rytmer og skrikende støyrock.
Klimakset er nok likevel fremføringen av låten "More Adreanaline" midtveis i settet. Da får hun med call and response-teknikk publikum til å delta i den suggererende seansen.
Det er rått og utilslørt. Lidenskapelig og frigjørende. En visceral opplevelse som begynner å bli altfor sjelden i dagens rock.
Låtmaterialet er i stor grad plukket fra hennes eneste album "To Love Is To Live" fra 2020, men vi får også noe nyere uutgitt materiale.
Til manges forlystelse får vi også en versjon av Nine Inch Nails sensuelle klassiker "Closer" fra "The Donward Spiral" om selvhat, besettelse og lyst.
Med tekstlinjer som “There’s no bitch in town who doesn’t understand how hard my dick can be” overlater hun oslopublikummet til John Cale og mer tradisjonelle rock og americana.
Joda, vi har lyst til å se og oppleve trioen igjen. Da veldig gjerne på en mørk og trang rockeklubb.
