Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

Wet Leg var et av fjorårets mest omtalte band, med sine direkte, hverdagslige tekster om alt og ingenting, til sine smittsomme gitarriff som på hitlåt-og debutsingel Chaise Longue. De har kun holdt på siden 2018/2019 og har på kort tid klart å bygge opp en fanskare verden over. Konserten deres på Loaded var derfor den aller første muligheten til å se dem live i Norge. Til å være så ferske som de er, leverte de et imponerende show som viste et band i startsfasen av karrieren som allerede er på vei mot storhet.

Rhian Teasdale og Hester Chambers er en duo, men på scenen hadde de med seg et backingband bestående av Henry Holmes på trommer, Ellis Durland på bass og Joshua Omead Mobaraki på gitar og synth. Alle så ut som de bare var et par gode venner som bare bestemte seg for å lage band uten å tenke så mye på det. Ja, det er vel egentlig den sanne historien om hvordan de ble til.



De så ut til å ha det gøy på scenen. Den ironiske Being In Love - førstesporet på debutplaten - fikk æren av å åpne deres første konsert i Norge. Bortsett fra at refrenget ikke ble sunget, var den nok til å sette en positiv standard for hva Wet Leg hadde å by på.

Ettersom kun ett album er ute, var det ikke så mye de kunne velge mellom av låter. Ikke at dette var noe problem, når debuten er så strålende som den er. Mye av sjarmen var ivaretatt, med god kjemi mellom Chambers og Teasdale. Selv i øyeblikk der Teasdale glemte å synge eller gjorde noe feil, tok hun det med et smil. Wet Leg skal være letthjertet og morsomt – og det var det så absolutt.

Chambers fikk sin tid i rampelyset på Convincing og sangen Primo Skin som ikke er utgitt enda. Hun har en utrolig fin stemme, så det hadde vært veldig gledelig å høre henne på flere fremtidige utgivelser.

På kun én plate har Wet Leg samlet en bunke med indiegodbiter ment for festivalsommeren. Etter at Harry Styles covret Wet Dream har den selvsagt fått et nytt liv som vil gjøre det til en soleklar livefavoritt. Det var rett og slett uvanlig å se et publikum så engasjert over sanger som knapt har vært ute. På Ur Mum skrek alle til stede av full hals så det kunne høres godt utover Rådhusplassen.



Selv om platen er et av årets beste, skyldes mye av suksessen skildringene Teasdale gjør i tekstene sine. Hun sang flott, men det ble tydelig at ikke alle låtene var like engasjerende i en livesetting. Dette blir garantert jevnet ut med et kommende andrealbum. Bandet hadde også en utstråling som lot seg smitte over på oss, og spille godt gjorde de óg.

Konserten kunne heller ikke endt på en annen måte enn Chaise Longue, og den vil nå bli sittende fast i hjernen enda lenger. Det var altså en veldig god avslutning på en introduksjon til et band som man virkelig bør ha under radaren. Selv om de fortsatt trenger litt tid på å finne seg selv helt på scenen, var det mer enn nok overbevisende under konserten at Wet Leg har potensialet til å bare vokse og vokse fremover.