Future Islands på Sentrum Scene

Foto: Hilde Bakken

Future Islands er virkelig på Norges-turné i år, med en tidligere konsert på Pstereo, I går på Sentrum Scene og videre til Bergen og Stavanger i Oktober. Sist man kunne "se" dem var under en strømmingskonsert kort tid etter at deres nyeste album var sluppet. Etter denne var det klart at å se Future Islands på en ekte scene igjen ville bli stort.

Anmeldelsen til strømmekonserten "A Stream of You and Me"

På dette tidspunktet har vel de fleste som er kjent med bandet fått med seg at vokalist Sam Herring er en av nåtidens aller beste frontfigurer. Med tidligere erfaringer og konserter i minnet, var det gjort opp en formening om hvor mye galskap vi kom til å være vitne til under gårsdagens konsert – men skulle du sett, toppet han ikke liksågodt alle disse store forventningene. Det eneste som dessverre trakk denne ellers fantastiske konserten tilbake var et litt uskarpt lydbilde der spesielt vokalen og Gerrit Welmers synthakkorder ble fortapt i miksen.




Det første som må nevnes er hvor nærmest perfekt setlisten var, med nok fra klassikeren In Evening Air, gjennombruddet Singles til deres nyeste album As Long as You are. Uventede låter som Peach og Before the Bridge fikk sett dagens lys, i tillegg til deres nyeste singel King of Sweden som førøvrig alltid bør være en del av repertoaret deres.

Anmeldelsen av Future Islands’ nyeste album

Future Islands fremførte noen fantastiske ballader som dere tårefremkallende Moonlight og det knusende såre Inch of Dust. Når du står der på fremste rad og ser Herring dypt inn i øynene, er det vanskelig å ikke kjenne på hele spekteret av følelser. Denne mannen har opplevd mye, og det er som om vi fikk øyeblikkene gjenskapt der på scenen. Når han så ut som han var på nippet til å briste ut i gråt, var det like før det skjedde med samtlige også.



Herring er en mester i å erobre scenen. Det var derfor passende at bandet hadde tatt plass på en plattform helt bak så han kunne slå seg løs. Fra høye spark, til å snurre rundt og rundt, til å skli over scenegulvet, var det aldri – jeg gjentar – aldri et øyeblikk Herring falmet under konserten. Han må ha en utholdenhet til 1000 for å kunne gjøre dette så ofte. Desto mer er det til å settes pris på. I 2022 er det lite som kan toppe disse prestasjonene.

Aller best var de under deres mest høytempo låter, der bandmedlemmene fikk mer tid i rampelyset. På Balance, og A Dream of You and Me hadde bassist William Cashion og keyboardist Gerrit Welmers en nærmest symbiotisk tilknytning der hvert instrument spilte så godt på det andre. Trommis Mike Lowry var også med å dominere long Flight ved å blande et raskt rytmeparti sammen med lyden av en plastikkbjelle. Kroppen vrikket på seg som bare det.

Under disse numrene hørtes lyden veldig god ut. Dette er svært viktig ettersom Future Islands’ musikk ofte har små detaljer som beriker helhetsbildet. Som nevnt er det Wilmers karakteristiske synthlyd sammen med Cashions nærmest syngbare bassriff som løfter musikken til høydene bandet har satt over de siste årene.



Dessverre var det store deler av settet som led av en miks der de to sistnevntes instrumenter og vokalistens stemme ble noe fortapt i lydbildet – og det var så inderlig synd fordi konsertopplevelsen i seg selv var av ypperste klasse. Dette var blant annet merkbart på låter som Walking Through That Door og The Painter. Det ble en grøt av lyder som ikke var blandet godt nok sammen, særlig når volumet på trommene ble skrudd opp litt ekstra.

Herrings vokal var også generelt nokså lav gjennom hele konserten. Med en så praktfull stemme som hans, var det leit. Så skal det sies at han hørtes meget godt da han metal-screamet enkelte partier. Det må han ALDRI stoppe med, uansett hvor rolig låten er.

For en som kjenner godt til materialet og tekstene deres, var ikke dette nok til å ødelegge konserten, men for en som kanskje ikke har så godt forhold til musikken, er det forståelig at det kan ha satt en brems på hvor mye man nøt konserten.

Heldigvis hentet det seg mer enn nok inn med deres største hit Seasons (Waiting On You) og under galskapen på Tin Man. Der førstnevnte har vært den avsluttende låten, var det overraskende passende å spille den vonde Thrill som handler om alkoholavhengighet og sårbarhet.



Om konserten hadde stoppet her, hadde det vært en fantastisk slutt på kvelden. Etter to timer hadde de vel ikke tid til å spille mer? Joda, hele 21 sanger skulle bli servert denne kvelden, med et samlebånd av godbit etter godbit. Selv om Future Islands ikke har så mange hits utenom «Seasons», lager de mer enn nok spetakkel med en håndfull ekstremt gode låter som passer ypperlig live.

Etter Inch of Dust spilte de selvfølgelig Vireo’s Eye og sendte en triumferende aura gjennom rommet. Som om ikke dette var nok, fikk vi overraskelsen Little Dreamer fra førsteplaten helt til slutt. Jeg drømmer fortsatt om dagen å få se Beach Foam live, men Little Dreamer var en fin og lun avslutning på et show som aldri så ut til å stå stille.

Future Islands er et fantastisk liveband, men de er først og fremst drevet av Sam Herrings uslåelige karisma og scenetekke. Bandet spilte også med god presisjon og var effektive i å oversette albumsformatet til den store scenen. Da går det bra at de ikke alltid viser det største engasjementet.




Men ja - selv om selve konsertopplevelsen ville scoret (mye) høyere, var lydmiksen såpass grumsete at det var tydelig noen få justeringer vil gå en lang vei i å erklære Future Islands et av nåtidens mest spennende liveband. For dere som skal se dem videre i Bergen og Stanvanger er det bare å glede seg masse! Dette var en opplevelse som vil sitte igjen lenge i minnet.