
Future Islands
As Long As You Are
Sterke inntrykk som får deg til å smile, gråte og danse
Future Islands har virkelig blitt et navn å merke seg de siste årene. Etter å ha dedikert flere år til å kontinuerlig reise på turné, ble de først virkelig kjent etter den legendariske opptredenen på The Letterman Show i 2014 der vokalist Sam T. Herring beviste at han er en av nåtidens beste musikalske frontfigurer.
Allikevel, bak hoppingen, metal-growlingen og hamringen på brystet, har Future Islands alltid skapt musikk basert på kontraster. Selv om lydbildet ofte høres lystig ut, skjuler teksten ofte et mørkere innhold der Herring utleverer seg selv på sitt mest sårbare. Disse motsetningene gjør at de lager rom for eksperimentering og ikke minst – potensialet for å utvikle seg.
På laget ble turnétrommis Mike Lowry nylig utnevnt som offisielt medlem av bandet. Etter 2017s The Far Field, er det tydelig at trommemaskinene har til dels blitt erstattet av ekte trommer. Det merkes på det aller beste måten. Selv om noe av signaturlyden har gitt plass for et mer organisk og levende lydbilde, er magien langt ifra borte. Tvert imot, beviser Future Islands nok en gang at de kan få deg til å danse, smile og gråte på én gang.
Noe av det mest beundringsverdige med Future Islands er hvordan hvert album har sitt egne unike lydbilde. Selv om ikke det nødvendigvis er et stort narrativ bak det hele, er alt tvunnet sammen såpass presist og jevnt slik at det føles ut som om de skaper et kunstverk – kanskje et akvarellmaleri med tanke på kunsten bak albumcoverene?
I den forstand, hva ville vel en Future Islands-album vært uten lyder av hav, vann og natur? Glada åpner med kakling av den svenske gladafuglen og pinner som knekker, før en disig og drømmende synth tar over. Herrings vokal setter et stekt preg over det som skal komme. Et gjentagende element her som går igjen på platen er at det gis mer rom for det lyriske enn noen gang. Han tar seg god tid, og det er ikke alltid han synger en konkret melodi eller følger en takt. Dette gir rom for ettertanke og fremhever budskapet.
Sangen handler om gjenfødelse og om å følelsen av å ikke fortjene kjærlighet. Det er så vakkert: The blueberries arrive, round the purpling nettles, the ramsons' empire. And you came from the stars and you said, “We are the prey that we seek in the dark". Tekst trenger ikke nødvendigvis være dyp eller provoserende for å være god, men som her – fremkaller de bilder som har lukt og følelser. Herring er lykkeligere enn noen gang, flyttet til Sverige for å følge kjæreligheten og har planer om å gifte seg. Dette gjenspeiles i musikken.
Selv om albumet har flere pop-ballader enn før, mangler det heller ikke drivkraft. Bassist William Cashion er nok en gang i siget med sterke bassriff som det er umulig å ikke nikke på hodet av. Future Islands har nemlig godgjort seg med sitt minimale bandoppsett, men trommene på For Sure gir gode grunner til å omfavne bandets nye retning. Selv om låten låner mye av Ran fra forgjengeren, skiller den seg akkurat nok ut til å bli en fulltreffer i diskografien.
Noe av platens beste egenskaper er hvordan den endrer det musikalske preget fra 0 til 100. Balladene er tregere, mens sangene med mye energi har riktignok mer enn før. Singel to og tre - Thrill og Moonlight - er hjerteskjærende og gjør mer vondt jo mer man lytter til dem. Noe håp finnes det allikevel i enden av tunnelen. Igjen, er Herrings vokal med på å løfte sårbarheten fram på en utrolig menneskelig måte. Det blir som man kjenner ham. Selv om man ikke nødvendigvis kan relatere til tematikken som handler om å lukke smertefulle kapitler bak seg, skal det mye til for å ikke føle sjelen han legger inn i fremførelsene.
På den andre siden har du Waking og Plastic Beach (gåsehud på 2:52, forresten...) som fyker energisk avgårde i likhet med klassikeren Long Flight (fra In Evening Air), som forresten blir sitert på den vakre I Knew You. Synthen til keyboardspiller Gerrit Welmers skinner spesielt klart her med store akkorder som starter relativt rolig, før refrenget eksploderer i et utbrudd som omfavner den vonde melankolien som følger slutten av et usunt forhold.
Mellom linjene, er As Long As You Are et mektig verk som tar bandet ett sted i en ny retning. Som dette akvarellmaleriet jeg pratet om, er særegenheten blitt noe vasket ut, men fargene er blandet ut på nytt og gjort om til noe friskt og nyskapende. Lydkvaliteten er skarpere, klarere – større. Der Glada handlet om aksept over det vonde, handler Hit the Coast om å endelig frigjøre tankene, pakke alt inn i bilen og forsvinne av sted. Dette er kanskje platens aller mektigste øyeblikk. Som klimakset i en film som nærmer seg rulleteksten, griper låten tak ved alle hjertestrengene og skaper en atmosfære ulik noen annen.
As Long As You Are tar deg på en reise langs land, hav, himmelen og opp i stjernene. Det er virkelig en fryd å høre forbedringene. Om albumet faller i smak, kan være avhengig av nostalgien over tidligere musikk. Når det er sagt, vil As Long As You Are garantert bli lyttet til med nostalgiske ører om et par år. Det er effekten Future Islands musikk har på deg.
Allikevel, bak hoppingen, metal-growlingen og hamringen på brystet, har Future Islands alltid skapt musikk basert på kontraster. Selv om lydbildet ofte høres lystig ut, skjuler teksten ofte et mørkere innhold der Herring utleverer seg selv på sitt mest sårbare. Disse motsetningene gjør at de lager rom for eksperimentering og ikke minst – potensialet for å utvikle seg.
På laget ble turnétrommis Mike Lowry nylig utnevnt som offisielt medlem av bandet. Etter 2017s The Far Field, er det tydelig at trommemaskinene har til dels blitt erstattet av ekte trommer. Det merkes på det aller beste måten. Selv om noe av signaturlyden har gitt plass for et mer organisk og levende lydbilde, er magien langt ifra borte. Tvert imot, beviser Future Islands nok en gang at de kan få deg til å danse, smile og gråte på én gang.
Noe av det mest beundringsverdige med Future Islands er hvordan hvert album har sitt egne unike lydbilde. Selv om ikke det nødvendigvis er et stort narrativ bak det hele, er alt tvunnet sammen såpass presist og jevnt slik at det føles ut som om de skaper et kunstverk – kanskje et akvarellmaleri med tanke på kunsten bak albumcoverene?
I den forstand, hva ville vel en Future Islands-album vært uten lyder av hav, vann og natur? Glada åpner med kakling av den svenske gladafuglen og pinner som knekker, før en disig og drømmende synth tar over. Herrings vokal setter et stekt preg over det som skal komme. Et gjentagende element her som går igjen på platen er at det gis mer rom for det lyriske enn noen gang. Han tar seg god tid, og det er ikke alltid han synger en konkret melodi eller følger en takt. Dette gir rom for ettertanke og fremhever budskapet.
Sangen handler om gjenfødelse og om å følelsen av å ikke fortjene kjærlighet. Det er så vakkert: The blueberries arrive, round the purpling nettles, the ramsons' empire. And you came from the stars and you said, “We are the prey that we seek in the dark". Tekst trenger ikke nødvendigvis være dyp eller provoserende for å være god, men som her – fremkaller de bilder som har lukt og følelser. Herring er lykkeligere enn noen gang, flyttet til Sverige for å følge kjæreligheten og har planer om å gifte seg. Dette gjenspeiles i musikken.
Selv om albumet har flere pop-ballader enn før, mangler det heller ikke drivkraft. Bassist William Cashion er nok en gang i siget med sterke bassriff som det er umulig å ikke nikke på hodet av. Future Islands har nemlig godgjort seg med sitt minimale bandoppsett, men trommene på For Sure gir gode grunner til å omfavne bandets nye retning. Selv om låten låner mye av Ran fra forgjengeren, skiller den seg akkurat nok ut til å bli en fulltreffer i diskografien.
Noe av platens beste egenskaper er hvordan den endrer det musikalske preget fra 0 til 100. Balladene er tregere, mens sangene med mye energi har riktignok mer enn før. Singel to og tre - Thrill og Moonlight - er hjerteskjærende og gjør mer vondt jo mer man lytter til dem. Noe håp finnes det allikevel i enden av tunnelen. Igjen, er Herrings vokal med på å løfte sårbarheten fram på en utrolig menneskelig måte. Det blir som man kjenner ham. Selv om man ikke nødvendigvis kan relatere til tematikken som handler om å lukke smertefulle kapitler bak seg, skal det mye til for å ikke føle sjelen han legger inn i fremførelsene.
På den andre siden har du Waking og Plastic Beach (gåsehud på 2:52, forresten...) som fyker energisk avgårde i likhet med klassikeren Long Flight (fra In Evening Air), som forresten blir sitert på den vakre I Knew You. Synthen til keyboardspiller Gerrit Welmers skinner spesielt klart her med store akkorder som starter relativt rolig, før refrenget eksploderer i et utbrudd som omfavner den vonde melankolien som følger slutten av et usunt forhold.
Mellom linjene, er As Long As You Are et mektig verk som tar bandet ett sted i en ny retning. Som dette akvarellmaleriet jeg pratet om, er særegenheten blitt noe vasket ut, men fargene er blandet ut på nytt og gjort om til noe friskt og nyskapende. Lydkvaliteten er skarpere, klarere – større. Der Glada handlet om aksept over det vonde, handler Hit the Coast om å endelig frigjøre tankene, pakke alt inn i bilen og forsvinne av sted. Dette er kanskje platens aller mektigste øyeblikk. Som klimakset i en film som nærmer seg rulleteksten, griper låten tak ved alle hjertestrengene og skaper en atmosfære ulik noen annen.
As Long As You Are tar deg på en reise langs land, hav, himmelen og opp i stjernene. Det er virkelig en fryd å høre forbedringene. Om albumet faller i smak, kan være avhengig av nostalgien over tidligere musikk. Når det er sagt, vil As Long As You Are garantert bli lyttet til med nostalgiske ører om et par år. Det er effekten Future Islands musikk har på deg.
FLERE ANMELDELSER
Levi Henriksen & Babylon Badlands - Aldri var november så lys
Tidenes første livealbum fra Kongsvinger >>
Ulver - Liminal Animals
Ulver leverer framleis musikk på sin måte og med høg kvalitet på Liminal Animals >>
Great Tide - Daywatcher
Kvalitet, kvalitet og atter kvalitet. Great Tide leker ikke, de feinschmecker det! >>
Sondre Lerche - Two Way Monologue - 20th Anniversary
Et av hans beste album, nå på vinyl med 4 eksklusive bonuskutt >>
Paul McCartney & Wings - One Hand Clapping
Paul McCartney og Wings byr på en liten skattekiste med nye og gamle låter i den kinoaktuelle dokumentarfilmen "One Hand Clapping". >>