Foto: Terje Dokken


Når Rival Sons er ute med ny plate er det helt bankers at de vil komme til Norge. Det har de alltid gjort, til og med opp til flere ganger pr. turné, har det vist seg opp gjennom.

De snakker fremdeles om den fine julikvelden i 2011, da fire unge amerikanske rockemusikere kom til Oslo og Blå med Pressure & Time i bagasjen. Det skulle bli tre besøk i Oslo bare på den skiva (november samme år på Parkteatret, og våren 2012 på Rockefeller).

Siden den gang har de vært her støtt og stadig, samtidig som publikum har vokst. Med nå dobbelutgivelsen Darkfighter og Lightbringer på agendaen, kom de til et utsolgt Sentrum Scene fredag kveld der de bragte oss altså lys i mørketiden.

Der var de skarpladde med låter fra Pressure & Time og opp til i dag i en perfekt miks for oss som har vært med hele veien, eller andre som har meldt seg på underveis. Den ferske ”Mirrors” var først ut, før ”Do Your Worst” og ”Electric Man” fikk opp temperaturen, allsangen og den gode stemningen ytterligere. Sentrum Scene var definitivt fylt opp av folk som har gjort leksa si på forhånd denne gangen.



Det ble riffet heftig fra Scott Holiday mens trommeslager Michael Miley gjorde hele 70-tallsrepertoaret sitt med tidsriktige trommeruller mens Zeppelin-legenden John Bonham nikket samtykkende der oppe i skyene. Buchanan var høyt og lavt som vanlig, selv om en forkjølelse gjorde nok at han sprakk i noen av sine mange ad-lib-stunts i løpet av kvelden. Men som han sa senere på kvelden; ”All we do here is real”. Greit å ta med seg i en musikkverden av mer og mer forhåndsinnspilt vokal og annet på konsert. Debatten er definitivt der ute om dagen.

At Rival Sons har kommet et godt stykke på vei siden første møte i 2011 er en låt som ”Darkfighter”. Et langt epos med mye på hjertet. Et gitarriff og en låtstruktur langt utenfor lysløypa, men som bare definerer Rival Sons av vår tid som et band som har utviklet seg akkurat nok til å produsere en slik fulltreffer.



De fikk så absolutt for den på Sentrum Scene fredag, men det som gjorde det til en fest var ikke uventet blant annet ”Open My Eyes”, ”Pressure & Time” og til slutt en ”Keep On Swinging” som gjorde at vi endte i taket også denne gangen.

Og det var musikken som holdt på oss der vi sto i to timer. For Jay Buchanan sa ingen verdens ting først etter 13 låter på Sentrum fredag. 13 låter! Det er lenge! Men når han først åpnet munnen var det med ydmykhet, takknemlighet og alt som det skulle være.

Når han også gjorde ”Shooting Stars” med den pågående og meningsløse krigen mellom Israel og Palestina som bakteppe banket 1.750 hjerter ekstra hardt.

Man kommer ofte lengst her i verden om man er ordentlige folk også.