Israel Nash holdt en intens konsert med rootsrock ispedd soul, gospel, country og sørstatsrock foran flere hundre fans og kjente norske musikere. Han har holdt et halvt dusin konserter i Oslo tidligere, men jeg har aldri sett ham bedre.

Gjennom 15 år har platene hans blitt gradvis bedre. Mens han var tydelig inspirert av Neil Young på de første, der han brukte sitt fulle navn Israel Nash Gripka, har han på de fire siste funnet sitt eget sound.

Både i tekstene og når han holder lange låtintroduksjoner, hører man at han er sønn av en predikant, oppvokst ved Ozarkfjellene i Missouri. Nå har han bodd i mange år i et lite samfunn i Texas utenfor Austin - Dripping Springs - der han har sitt eget studio.

Konserten begynte med en lang synth/gitar-intro før Nash selv entret scenen, som han deretter eide fullt og helt. Fjorårets album Ozarker preget selvsagt settlista, og han begnte med Can't Stop og Ozarker, som handler om hjemtraktenes forføreriske natur. Vi fikk også en rekke låter fra 2013-albumet Rain Plain og noen fra Lifted (2018), men merkelig nok ingen fra 2021-plata Topaz. Det var iblant lett å høre at noen av hans inspirasjonskilder er Tom Petty og Allman Brothers Band.



Kompet av fire bebrillede, dyktige musikere holdt han en intens og tidvis glimrende konsert som tok helt av på Shadowland (2023). Særlig briljerte gitaristen Joey McClellan og Eric Swanson, som både spilte keyboards, steelgitar og elgitar. Dessuten sto han for strålende koring sammen med de andre.

En ny topp kom med hovedsettets to siste låter, Rexanimarum og Mansions fra 2013. Ekstranumrene ble innledet med en trommesolo før vi fikk herlig rockeøs på Firedance (2023) og en stemningsfull avslutning med Mansions (2013), som er en 70-tallsaktig rockeballade som vekslet mellom mykt og hardt og bød på en ekstatisk gitarsolo der McClellan klatret opp på scenegjerdet.

Det eneste jeg har å trekke er at vokallyden var for lav tidlig i konserten og at han tværet introduksjonen til Lost In America litt vel mye ut. Den handler trolig om en slektning som deltok i Vietnamkrigen og endte opp med å omkomme på Hawaii. Denne, og Rolling On, ble framført med bare Nash og Swanson på scenen.

Men alt i alt viste Israel Nash seg som den nye store innen Cosmic American Music - et uttrykk som forbindes med pioneren Gram Parsons. Publikum var med fra første stund, og lyden var god iallfall for oss som sto nær scenen.

Foto: Julia Naglestad