Foto: Geir Kihle Hanssen - Kihle Foto / @kihlershots

Det var ikke mange tegn til at det "bare" var en tirsdag kveld da sirkus Dropkick Murphys rullet inn i Oslo i går kveld, for å spille for et utsolgt Sentrum Scene. Boston-punkerne, som har holdt det gående siden slutten av 90-tallet har vært i Oslo og Norge utallige ganger, og har en særdels trofast fanskare.

Som bandet også påpekte da de gikk på scenen til tonene av publikumsfavorittene For Boston
og The boys are back: "Vi har blitt eldre - og når man ser ut på dere så har visst dere det også! Men kan vi late som at vi er 16 år igjen i kveld?" Og både publikum og band satset hardt på dette de neste par timene.

Det er en fin balansegang i å anmelde smått aldrende band. Skal man sammenligne dem med det fyrverkeriet de var for ti-femten år siden da de fortsatt var på høyden energi- og scenemessig? Eller skal man ta utgangspunktet i de kinaputtene de er NÅ?

For det ER en kontrast mellom Dropkick Murphys ANNO 2024 og 2007. Borte er stage-invasjonen som var fast avslutning i mange mange år. Bandet roer det ned med flere ballader og nedtonede låter mellom de mer energiske, og publikum deler seg naturlig i to - en gråhåret rolig sirkel rundt den yngre nyere fansen som tross alt holder moshpiten i gang gjennom nesten hele konserten.

Foto: Geir Kihle Hanssen - Kihle Foto / @kihlershots

Men likevel er det et sirkus som inntok Sentrum Scene denne tirsdagskvelden like før fellesferien tømmer storbyen. Til tross for at Al Barr, den ene ikoniske vokalisten i bandet fortsatt har pause for å ta vare på familie, klarer Ken Casey, den andre - og like ikoniske - vokalisten seg strålende alene.

Som en av de desidert mest joviale vokalistene innen punk har Casey Sentrum Scene-publikummet i sin hule hånd. Han sjekker stadig hvordan det går med publikum, leker seg med crewet som gjentatte ganger må tørke en ølvåt scene, og passer på at crowdsurferne har det bra på vei ut.

Det er litt av en diskografisk reise vi får være med på i løpet av konserten. Fra den relativt ferske Two 6’es Upside Down helt tilbake til 1998s Road of the Righteous og Firestarter Karaoke og alt der i mellom, fikk vi være med på en slags "Best Of Dropkick Murphys". Og selv om det ikke var alle låtene som slo like godt an, var det gjennomgående høy stemning. Og kanskje hadde alle godt av en liten pust i bakken av og til?

For selv om låter som Tomorrows industry, Bastards on parade og Road of the Righteous ikke står tilbake for noen av de mer allmen kjente låtene, så var det når trekkspill, banjo og sekkepipe/fløyte ble trukket frem og de irske tonene ble blandet inn i punken at øldusjen sto, opp ble til ned og hit ble til dit i moshpiten, og allsangen steg til værs at publikum koste seg aller mest.

Foto: Geir Kihle Hanssen - Kihle Foto / @kihlershots

Johnny, I hardly knew ya, Captain Kelly’s Kitchen, Irish Rover og ikke minst Rose Tattoo, låter som er like eviggrønne som Irland selv, fikk Sentrum Scene til å ynke seg i grunnmuren og vaktene til å gå i skytteltrafikk for å ta seg av alle crowdsurferne, mens avslutningslåta, anthemet Shipping up to Boston fikk selv balkongpublikummet opp på bena.

Og da gjør det kanskje ikke så mye at både band og publikum begynner å dra så smått på åra. At publikum holder seg i publikum istedenfor på scenen, og at bandet roer ned litt innimellom før de kjører på med mer hardtslående keltisk punk. For selv om det kanskje ikke er like mye futt i kroppene lenger som det var for 15 år siden, så er fortsatt Dropkick Murphys et irrgrønt fyrverkeri i seg selv.

Og Ken Casey, jo, han ble stående igjen og ta selfier med fansen lenge etter at resten av bandet hadde gått av scenen - men først etter å ha kastet ut en hel kasse med setlister til sultne fans. Stort mer jovial går det knapt an å bli!


Lytt til Dropkick Murphys på Spotify
Følg Dropkick Murphys på Instagram