Foto: Alyssa Nilsen


Celt-punk-veteranene i Dropkick Murphys har holdt det gående i 20 år, og slipper i dag sitt niende studioalbum '11 Short Stories of Pain & Glory'! I den forbindelse tok vi turen til London hvor gutta var på en snarvisitt før jul, for å ta en prat med vokalist Al Barr og gitarist Tim Brennan.

Men før vi kom i gang med et eneste spørsmål, fikk vi et unisont "Åååhh" fra gutta da de hørte at utsendte kom fra Norge. "Norge!" sukker Al drømmende, "vi var i Tromsø for ikke så lenge siden. Og så var vi på et sted hvor… vi tok masse ferger for å komme dit, og hvis du blander Hawaii og Sveits… altså, det var det vakreste vi har sett noensinne. Det vakreste stedet vi har vært. Vi skulle dra videre dagen etter og bare 'menneh.. kan vi ikke bare bli her da? Vi kan bare bli her og få sendt over familiene våre'".

Men videre måtte de, og siden den gang har de som alltid knapt stoppet opp for å puste. Den ene pausen de har hatt ble brukt på å spille inn det nye albumet, og tittelen taler for seg selv. Det er rett og slett 11 korte historier - i sann folkemusikk-tradisjonsånd - om håp og heder, iblandet smerte, sorg og humor: "Det handler om skjønnheten ved livet” mener Al, "om reisen gjennom skjønnheten og styggheten. Man må oppleve smerte for å kunne nyte lykke".

Albumet fremstår som noe mer alvorlig enn forgjengerne, hvor det ofte har vært drikkeviser, kjærlighetsviser, slåssing, godsinnet erting og rene festlåter - dog med til tider seriøse tekster. På' 11 Short Stories' derimot, er det dop, og dopets konsekvenser som står i forsetet temamessig. Albumet ble spilt inn i El Paso, Texas, noe som i seg selv er et skritt til siden for hva gutta er vant til, siden resten av diskografien stort sett har blitt spilt inn i hjembyen Boston. Dette la til rette for et album litt utenom det vanlige, og et par hendelser i livene til tekstforfatterne Al og vokalist Ken Casey dreide også tekstene i en mer seriøs og alvorlig retning enn tidligere. Men det var ikke intensjonen i utgangspunktet, forteller Tim: "Vi bare kunne ikke unngå det denne gangen".


Foto: Gregory Nolan


Inspirasjonen for albumet kommer blant annet fra terrorangrepet under Boston Maraton i 2013, men spesielt fra den enorme, men lite omtalte, opiat-krisen som pågår i USA nå. Spesielt i New England-området hvor guttene kommer fra. "Det er en relativt liten klynge av stater sammenlignet med resten av USA, men dødstallene og overdoseforekomstene som øker hver eneste dag er astronomiske" forteller Al. Det hele regnes av mange som en ren epidemi, og guttene har selv fått føle konsekvensene av dette på kroppen gjennom tap av familie, venner og kjente. I 2009 started vokalist Ken Casey den veldedige organisasjonen The Claddagh Fund som blant annet kjemper i mot dette, og som har programmer for rehabilitering av alkohol og narkotikaavhengighet. Dette har latt bandet og fansen hjelpe ofre og etterlatte både økonomisk og fysisk.

På plata har de også en cover av 'You'll Never Walk Alone', og for mange vil det nok være overraskende at dette ikke er sportsrelatert i det hele tatt. Dropkick Murphys er tross alt bandet som har laget låter om hockeylaget Boston Bruins, som skrev låt til baseball-laget Red Sox (hvilket i følge overtroiske sportsfans hjalp dem å vinne serien det året), og som har hatt musikkvideoer satt i bokseringen. Men for en gangs skyld er 'You'll Never Walk Alone' en låt totalt uten sportsreferanser: "Dette er også relatert til dopkrisen", forteller Tim. "Det handler mer om håp enn noe annet. Idéen ved å ha den med stammer fra fra da en av oss måtte gå til nok en begravelse, og sangen hadde blitt spilt der. Vi innså at den var spesielt gripende i en sånn setting".

Han forteller at de i utgangspunktet prøvde å gjøre den til en piano-ballade eller en Gerry & The Pacemaker-aktig sak, men halvveis ut i prosjektet skjønte de at det var feil tilnærming. Resultatet har blitt en pub-aktig singalong-punklåt i ren Dropkick Murphys-stil. Kanskje ikke den mest begravelsesvennlige versjonen, men definitivt en låt som føles som nettopp håp, styrke, og et budskap om lys i enden av tunnelen og, ikke minst, felleskap.




Guttene passer likevel på å forsikre oss om at de - etter å ha blitt "adoptert" av både Red Sox og Boston Bruins - ikke prøver å legge inn aksjer i fotballverdenen, som Al jo påpeker at er verdens største sport: "Vi prøver ikke å innynde oss hos noen spesielle klubber - eller å ta låta fra dem. Vi bare synes det er en fantastisk låt med et fantastisk budskap".

"I USA, hvor fotball ikke er så stort, reagerer folk på andre ting enn sportsaspektet. Pappa skjønner fortsatt ikke hvorfor vi absolutt skulle covre en Jerry Lewis sang" gliser Tim og setter i gang med Jerry Lewis-versjonen som i USA er kjent som temaet til et TV-program, komplett med tykk New Jersey-aksent.

"Jeg hørte den for første gang i Sound Of Music da jeg var seks år" minnes Al, "så det er en gammel låt… Som vi også fikk erfare da vi prøvde å skaffe oss rettigheter til å covre den!" humrer han, og Tim nikker "Vi burde begynne å bare covre offentlig eiendom. 'Happy Birthday', 'Three Blind Mice'…" Gutta skratter ved tanken.




Etter 20 år sammen kjenner bandet hverandre svært godt, men føler ikke selv at det har gått så lang tid. Al må likevel innrømme at det ga ham en liten støkk da noen hadde minnet ham på at de var på vei inn i sitt tredje ti-år som band: "Jeg bare "kan vi ikke kalle det 20+ isteden??" ler han, og forteller at det ikke er vanskelig å holde interessen og lidenskapen ved like etter så lang tid: "Det blir bare sånn av å leve på denne kloden", sier han og trekker på skuldrene. "Man våkner om morgenen, tar på seg skoene og går ut i verden, og alt vi ser og alt vi opplever av godt og vondt inspirerer oss. Men når det er sagt… Dette er vårt niende album, vi er tjue år inn i karrieren, det var temmelig skremmende å sette i gang med denne skiva. Da vi dro ut i ørkenen for å spille den inn føltes det som om vi var på vei gjennom en mørk gruvegang hvor vi ikke ante hva som var på andre siden. Så da Tim ropte 'Hey, jeg tror vi har noe gull her!', og vi alle begynte å hamre løs på gråsteinen, så viste det seg at vi hadde funnet en musikalsk gull-åre. Jeg vet at alle sier det, men dette er definitivt vårt beste album noensinne".

Å kunne si det om sitt niende studioalbum, tjue år inn i en band-karriere er ikke mange forunt, og bandet gleder seg til å reise ut på veien for å se om fansen er av samme oppfatning. Enn så lenge har det ikke blitt annonsert mange livedatoer for det kommende året, men bandet garanterer at Skandinavia står på lista over områder som skal besøkes. Så da er det bare å sjekke ut plata som ble sluppet i dag, og gjøre seg kjent med nye allsang-låter så man kan gaule med i kjent stil når bandet besøker våre breddergrader igjen!