I 2015 opplevde Nick Cave og familien det totalt meningsløse det er å miste et barn. Sønnen Arthur døde på tragisk vis i en alder av bare femten år. Da det forrige albumet Skeleton Tree kom ut i 2016, hadde Cave samlet et sett låter som stort sett var skrevet før sønnens bortgang. Kun åpningslåten Jesus Alone kan tolkes som en tekst til og om den avdøde sønnen.

«Sometimes it’s better not to say anything at all», synger Nick Cave i låten Waiting for You på det nye dobbeltalbumet Ghosteen. For hvordan setter man ord på sorg, hvordan beskriver man meningsløse tap? Det er vanskelig, men likevel er det nettopp det Cave prøver på med det som må kunne beskrives som et temaalbum.



Albumet Ghosteen kretser rundt tema som død og savn og funderinger rundt hvorvidt sjeler lever videre, enten som idé eller helt reelt. Man finner mange referanser som kan spores tilbake til religiøse tekster rundt død og sjelenes videre reise.

Nick Cave har alltid hatt innslag av religiøse referanser i tekstene sine. Så også på Ghosteen. Her er det ikke bare snakk om bibelske referanser. På den aller siste låten på albumet, Hollywood, gjenforteller Cave en kjent fortelling i buddhismen som kan relateres direkte til hans egne opplevelser. Kisa Gotami har mistet sitt barn og spør Buddha om han kan ta bort sorgen hennes. Hun får beskjed om å samle inn ett sennepsfrø fra hver famille som ikke har opplevd død. Kisa får ikke samlet inn et eneste frø, for som vi vet: ingen unngår sorg og død.

Ellers er albumet fullt av religiøse bilder som får oss til å tenke tilbake på barndommens fortellinger om paradiset. Dette er også noe man kan se i det vakre og kitschy coverbildet: Edens hage hvor løven lever fredfullt ved siden av lammet, hvor fargerike fugler og sommerfugler svermer og en flokk hvite hester gresser i bakgrunnen.

For det handler ikke bare om sorg, det er også et album der sorgen munner ut i håp og trøst. Det kan man høre i låter som Bright Horses og Galleon Ship. I Bright Horses synger Cave «This world is plain to see, it don't mean we can't believe in something». I Ghosteen Speaks: «I think my friends have gathered here for me/I think they've gathered here for me/To be beside me/Look for me, look for me/I am beside you, you are beside me».

Så kunne man frykte at det hele kunne tippe over til å bli kitschy (som coverbildet) og pompøst på feil måte, men det blir aldri det. Det er dypt rørende, det er smertefullt og sjelfult. Det er et album fylt av sorg, men samtidig også fylt av lys og håp.

Musikken på albumet har Cave laget sammen med sin gode musikalske partner Warren Ellis. Sammen har de laget filmmusikk til flere filmer. Lydbildet er da også i stor grad preget av filmatiske stemninger, det er svevende synther, englekor og innimellom Caves piano. Ikke en eneste gitar eller trommesett i mils omkrets. Kall det gjerne elektronika eller ambient, det fungerer uansett perfekt som innpakning for tekstene på Ghosteen.

Siden det er et temaalbum kan man godt si at musikken også er variasjoner over et tema. Noen vil sikkert synes det er for dvelende og langdrygt, men det musikalske landskapet er fullt av vakre detaljer om man gir det tid.

Albumet er delt inn i to deler. Den første delen representerer barna, den andre delen foreldrene. Hvordan dette gjenspeiles tekstlig og musikalsk overlater jeg til lytterne å tolke og finne ut av. Uansett hvordan man tolker akkurat den biten, så er det rett og slett et monumentalt storverk Nick Cave & The Bad Seeds har laget, og jeg har ikke annet valg enn å gi Ghosteen full uttelling på skalaen.


Hjemmesiden til Nick Cave