Rise Against på Sentrum Scene

Foto: Anne-Marie Forker

Rise Against besøkte søndag kveld Oslo for å promotere sitt kommende album Ricochet, som har lanseringsdato 15. august. Her til lands så havner bandet fort nostalgigryta sammen med band som Sum 41 og Papa Roach . I køen utenfor Sentrum Scene er det mange menn i 30-årene som har stilt opp, hvor mange først stiftet kjennskap til bandet gjennom Need For Speed eller Guitar Hero gjennom tenåringsårene.

Spørsmålet som melder seg er om bandet har noe relevant og nytt materiale eller om dette blir en kveld utelukkende bygget opp av endorfiner som kommer av å endelig se låter fra ungdomstiden spilt live?

Som support har Rise Against hentet inn det norske hardcore-bandet Hammok, som varmer opp publikum som en knyttneve i fleisen. Bandet har et hardere uttrykk enn hovedattraksjonen i dag og gjør en knalljobb med å få satt publikum i bevegelse i løpet av den halvtimen de spiller. Energien fra bandet fyller salen veldig godt – det hoppes fra sceneriggen, det skrikes intenst, det blastes trommer og røskes i gitarene. Det kunne vært beint fram hardcore, dette, men det finnes flere elementer som gjør at bandet skiller seg ut, i form av dronebass, gitar som i enkelte tilfeller kunne passet i indielåter, samt støy som kan minne om postrock. Dette gjør bandet svært interessant og gir en dynamikk som vekker nysgjerrigheten gang på gang. Hammok er definitivt et band som er verdt å sjekke ut og følge med på – en smakebit fra deres album Look How Long Lasting Everything Is Moving Forward For Once fra 2024 finner du under.



Kort tid etterpå er det klart for hovedattraksjonen. Rise Against smeller i gang med tre låter som på rekke og rad gir publikum akkurat det de kom før – rufsete, allsangvennlig rock. Det tar ikke lang tid før moshpiten er i gang, og på «Give It All» står allsangen til taket.
Bandet fremstår selvsikkert og samspilt – rutinene sitter i ryggmargen. Det første partiet av konserten ruller uanstrengt fremover, med obligatoriske fraser mellom låtene om hvor lenge det er siden bandet har vært i Norge og spørsmål om hvem blant publikum som ser bandet live for første gang.

Etter fire trygge låter kommer vi til den store elefanten i rommet: Rise Against skal spille en ny låt. I forkant av konserten har jeg hørt meg opp på noe av det nyere materialet de har sluppet og må helt ærlig si at jeg klør meg i hodet over hva som kan ha skjedd underveis. De tre nye sangene er tilnærmet grusomme, med sur vokal og en produksjon som virker uferdig. Mye av brodden og energien bandet er kjent for er som forsvunnet som dugg for solen. Jeg var derfor spent på om Tim McIlrath kom til å synge like ille live og om det faktisk kunne være slitasje som var grunnen til denne markante forskjellen i kvalitet.



Etter å ha hørt nyeste singel «I Want It All» live så kan jeg konkludere med at låta er bedre live. Men den er dessverre fortsatt ikke bra. Dette gjelder også «Nod», som spilles senere i settet. Begge de to nye låtene føles som hvilemateriale mens man venter på noe annet. Det å bekjempe nostalgibriller og få publikum interesserte i ny musikk er ingen enkel sak, og Rise Against får i 2025 ikke dette til i det hele tatt.

Langt bedre er det når de trøkker på med kjente slagere som «Prayer of the Refugee» og «Ready To Fall». Det er dette publikum har kommet for: Det formes circle pits, det crowdsurfes, det er svett og det er en helt utrolig god stemning blant publikum.



Midtveis tar vi med inn i konsertens rolige parti, med akustisk gitar på «Swing Life Away» og «Hero of War». En mer dempet stemning gir også rom for sceneprat fra vokalist McIlrath, deriblant litt om kjærlighet og litt om hvor viktige stemmene våre er i 2025. Budskapet er for all del bra, men det føles ufattelig tomt.

Det akustiske partiet avløses av tidligere nevnte «Nod», til et fåtalls begeistring, før vi begynner på en solid sluttetappe. Vi får en catchy «Satellite», en lengre versjon av «Ready To Fall» med kledelig call and response, før bandet går av scenen og blir heiet inn igjen.
Til dessert får vi tre låter servert.

«Make It Stop (September’s Children)» glir forbi som en låt som de har gjort bedre andre ganger, men på 2 minutters-låta «Bricks» får vi en deilig utladning av punkenergi før sistelåta Savior. Under denne encore-sekvensen får vi både hit and miss av budskap fra scenen. På den positive siden oppfordrer Tim McIlrath til å støtte lokal musikk, og det at de har tatt med norske Hammok som support er utrolig kult og noe det hadde vært herlig å se band gjøre mer av.

Før sistelåta oppfordres vi igjen til å bruke stemmene våre i 2025 og være en «savior», og her faller budskapet utrolig flatt. Rise Against kan det å høres kult ut, men har til gode å spille på hjertestrenger, som de hadde trengt mer av for at slike utsagn skal virke mer troverdig. Men «Savior» spilles og euforien blant publikum får bandet til å glise fra scenen.



Etter 15 låter går Rise Against av scenen og lover at det ikke blir like lenge til neste gang. På Sentrum Scene serverte bandet bunnsolide låter fra katalogen sin, med høydepunkter i «Prayer of the Refugee», «Ready To Fall» og «Satellite», men presenterte også nytt materiale som faller ganske hardt gjennom. Det er tydelig at Rise Against er et band som lever godt på gamle hits og storheter, samt nostalgien hos publikum – så får vi se om Rise Against har noe viktig å si lenger når nostalgien ikke lenger er nok.