Pstereo vil bli arrangert for første gang 24. - 26. August 2007 i Trondheim sentrum. Hovedscenene vil være på torvet, mens det på natten vil være klubbkonserter på ulike klubbscener i Trondheim.

Festivalpass selges på billettservice og posten, og koster 580.- + avgift.

Klare artister:

Ladytron

Navnet Ladytron er adoptert fra en låt av Roxy Music, men der stopper også likhetene

Vel, både Ladytron og Roxy Music har vært oppsiktsvekkende og viktige musikalske kompass av sin tid, men nå stopper altså likhetene. Ladytron er det mest evnerike barnet av den såkalte electroclash-bølgen fra England rundt milleniet. Musikken som hadde klippekort på alle motevisninger og vernisseringer den gangen. Gjengen fra Liverpool formelig tvang seg fram og viste seg som den bandet i bølgen med livets rett. De ble tidlig anerkjent som hardtarbeidende, talentfulle og ambassadører for god smak. I dag, etter tre album, har bandet en helt spesiell rolle i landskapet mellom pop og elektro som den mest markante autoriteten i genremiksen. En miks som best kan forklares som en lett blanding av Kraftwerk, 80-tallspop, glam og tyggispunk. Kanskje best kjent er hiten ”Destroy Everything You Touch” fra albumet Witching Hour i 2005. i år har bandet tilbrakt våren på turne med Nine Inch Nails, men blant sommerens skandinaviske festivaler stiller de eksklusivt på Pstereo.


Magnet

Med skiva The Simple Life og unge, sultne musikere pakket i kofferten kommer Askøyværingen på etterlengtet besøk til Trondheim og Pstereo. Melankolien er lagt littegrann til side og bytta ut med små tekster om de nære ting, visstnok etter en tid med gardsdrift og småunger. Forhåpentligvis er den lune stormannsgalskapen fortsatt tilstedeværende. Even ”Magnet” Johansen har valgt å gjøre mesteparten på den nevnte plata selv, den er også skrevet og spilt inn i et relativt kort tidsrom for å beholde den umiddelbare og ekte følelsen han har blitt så kjent for. I konsertform har Magnet vane for å røske stille tak i publikum og tvinge dem til å høre etter med sår vokal og litt skjeve komposisjoner.

NOFX

andet som kombinerte politikk og party

På begynnelsen av åttitallet ble det bestemt av et knippe band i California at punk skulle taes tilbake til USA, deformeres og gjøres om. Resultatet ble ironisk og politisk skatepunk med glimt i øyet. Passe melodisk, passe aggressivt, perfekt for utagering og festing. Det ble naturlig sånn, mye på grunn av musikernes egen involvering i skatemiljøet. Skatere og opprører sto side om side med denne musikken som ble soundtrack til den litt mørkere, selvdestruktive siden av California. NOFX var en av de mest markante premisseleverandørene av denne nye verden. Naturlig nok gikk mange av denne periodens band av med pensjon, men NOFX har virkelig klart å holde fanen høyt over en imponerende lang tid. De har holdt på siden 1983 frem til i dag. Platene Punk in Drublic og The War on Errorism hører hjemme i enhver platesamling med respekt for seg selv. De har satt dype spor i musikkhistories forståelse av undergrunnskultur og politisk festmusikk. Det er ikke hver dag levende legender setter sin fot på Trondheim Torg. Det har nok skjedd et par ganger før, men dette er virkelig stor skala. Det kan være lurt av visse punkjyplinger å ta med penn og papir på denne konserten for dette er pensum.

Sahara Hotnights:

Sahara Hotnights har brukt det siste tiåret på å levere beinharde riff og tinnitusvarsler

Hotnights er delvis ansvarlig for den smittsomme, svenske, litt mørke dansefoten tufta på riff og bassganger vi har fått kjenne på kroppen i noen år nå. Den foreløpig siste bedriften var å fremføre nysingelen ”Cheek to Cheek” på den svenske grammisgallaen til ravende jubel som igjen bidro til at sisteplata Stand by your Band gikk inn på førsteplass på naboens hitlister. Turnepraksis har bandet hatt over hele den vestlige verden som har gitt dem et rykte som unge, eksplosive krefter ikke til å bli tatt varsomt. Riktig type bandskjorte og hørselvern anbefales på konserten under Pstereo.


The Boys:

The Boys er punkbands punkband

Vi skal helt tilbake til 1977 for å leita opp den første utgivelsen til The Boys. Den selvtitulerte debuten med den norske hemmeligheten Casino Steel på keyboard gjorde en respektabel klatretur på de engelske hitlistene. Det er fortsatt relativt konsensus om at dette er deres aller beste bidrag til platebransjen. Diskutabelt blir det også ansett som den første ordentlige platekontrakten til en punkband. (The Damned hadde bare en singelkontrakt og Sex Pistols loka med papirene) The Boys nøyde seg med å gi ut fire skiver og ble kanskje ikke det mest kjente punkbandet her i norden, men de har på mange måter blitt punkbands punkband og influert tallrike musikere, spesielt i Europa. Ikke minst er The Jams frontmann Paul Weller en svoren fan. Som så mange andre ble bandet avviklet på begynnelsen av åttitallet, men etter en nyfunnet storhet etter en liten turne i Japan bestemte de gamle heltene seg for å prøve igjen og det har de gjort siden. Kriteriene for å kalle konserten under Pstereo en reunion er altså til stede. Om konserten vil fortone seg som legendarisk hersker det liten tvil om.


The Lionheart Brothers:

Poprock kommer nok aldri til å bli det samme igjen

The Lionheart Brothers var lenge en dårlig bevart hemmelighet fra Trondheim. Nå er det derimot tatt grep for verdensherredømme med utgivelsen av skiva Dizzy Kiss tidliger i år. Plutselig var det et lite band for de store anledninger. Europeerne har ihvertfall blitt tatt kraftig på senga flere ganger etter besøk på kontinentet. Brødrene som ikke er brødre kan skilte med en helt særegen evne til å parre pop og lett psykedelia for å sette til verden neste generasjons poprock uten å glemme barndomslæren fra Brian Wilson og britisk alternativrock.


Valentourettes:

Backingband på egne sjøbein

Maktbalansen i norsk rock skalv ganske kraftig med Jokkes bortgang for noen år siden. En trøblete sjel som fargela et par, tre generasjoner musikkelskere. Men bandet hans har likefullt tatt ansvaret med å videreføre arven om Goggen, ketchup på skjorta og koteletter med bearnaisesaus og poteter. Og godt er det. Ingenting er mer rockemuseumverdig enn godt levde liv skal vite. Selv om man ser bort fra alt det der er Valentourettes musikalske adferd virkelig noe å oppleve live. Gamle hunder har definitivt ikke glemt gamle triks og vet fortsatt hvilke knapper å trykke på for å tenne stemninga. De gamle er eldst var det noen som sa.