Med en stor duk som dekte hele scenen begynte de første tonene fra Kents konsert, men der man skulle tro at hele duken skulle falle ned og at alt skulle sparkes i gang, så overrasket man alle sammen ved at bare en liten del falt og tilbake sto bandet i det som skulle være en garasje. Greit nok, det er lenge siden Kent kunne kalle seg et garageband, men et kult virkemiddel var det, og det viser nok hva bandet kanskje selv egentlig vil være. I løpet av den andre sangen forsvant derimot resten av duken og det var klart for Kent i storformat.
Tidlig i settet kom bandets seneste hitlåt, Petroleum, og første halvdel besto av flere av de nyere låtene. Utover konserten kom også de litt eldre godlåtene bandet tidligere har hatt stor suksess med, og med mørkets frembrudd og bandets gode og visuelle lysbruk nådde stemningen nye høyder da Kärleken Väntar startet.
Derfra og ut var det rene hitparaden som ble servert Jugendfest-publikummet, som selvfølgelig sang høylytt med på både Ingenting og Music Non Stop før hovedsettet ebbet ut i fantastiske 747 fra bandets tredje utgivelse, Isola.Etter en times tid gikk Kent av scenen, og det virket som at mange trodde at dette var det som skulle bli spilt denne kvelden og mange forlot dermed området foran scenen, men Kent hadde heldigvis mer på lager. For tilbake på scenen kom Kent og spilte åpningssporet fra deres seneste plate, 999, til stor jubel fra de som fortsatt var sulten på mer Kent. Avslutnigslåt ble Mannen I Den Hvita Hatten (16 År Senare), en av Kents aller, aller beste låter, og der den låten tar seg helt opp, ja da følte man at Kent virkelig er Nordens største rockeband. Det hele endte med et enormt konfetti-utløp som virkelig lyste opp området til den repeterende strofen Vi ska alla en gång dö, det visuelle var nær perfekt og man kjente at gåsehuden fylte store deler av kroppen.
Man kunne egentlig ikke be om mer fra Kent, selv om man gjerne skulle hatt flere låter fra de tidligste utgivelsene, spesielt fra Verkligen og Isola, men dette var Kent anno 2012 og det holder jaggu meg i massevis det også. Bare synd at de aller fleste som var tilstede virket til å ikke sette stor nok pris på akkurat det.
Foto: Lars-Ove Håhjem
