Det er ofte de minste scenene på festivaler som gir de mest overraskende opplevelsene. Så også med Parkenfestivalen, som har Skogen. Her har jeg opp gjennom årene hatt flere strålende opplevelser med opp og kommende band og artister. Så også denne lørdagen. Møt Simon Neverdal, folkens.

God gammeldags popmusikk går aldri av moten, spesielt ikke når folk som Simon leverer det så bra som han gjør det på låter som Uenigheter, Tok styringa og Dårlig tid. Dette er tidløs pop, som er en fin blanding av 80-tallspop, 90-talls britpop og indiepop fra det siste tiåret. På enkelte låter er vi inne i samme landskap som The Cure var på da de lagde Friday I’m in Love.

Akkurat det siste er et nøkkelord her, for dette er popmusikk til å bli glad av. Ikke like glatt som Donkeyboy, men i det landskapet. Det er ingenting her som finner opp kruttet på nytt, men det er heller ikke nødvendig.

Framført av dyktige musikere, inkludert Simons bror Jonas på trommer, og en slags fandenivoldsk sjarme blir det rett og slett liv, hopping og dansing foran scenen. Simon selv ser ut som en slags ung utgave av Erlend Øyen, lettere nerdete med firkantbriller og ulastelig antrukket i sort dress. Selv gitarsoloene er nonachlant framført, uten poseringer og unødvendig grimaser. Og alt framføres på Meløy-dialekt.

Det hele kulminerer i den nye låta Du er alt og da tar det jublende purunge publikummet, hvor mange kan alle tekstene(!) og imot Simon når han lener seg bakover og publikumssurfer utover i Skogen.

La oss håpe publikummet utover i resten av landet tar like godt imot dette. For det fortjener han.