Åttemannsbandet El Cartel fra Fredrikstad imponerte meg på Interstate 23-festivalen med sin herlige miks av mariachi, texmex, spaghettiwestern, ørkenstemninger og vihuela-gitar.

47 minutter lange Fronteras er det beste norske debutalbumet jeg har hørt i år. Variert rootsmusikk der vokalist og tekstforfatter Emil Nordbæk synger meget bra, musikerne er samspilte og dessuten byr på to glimrende instrumentaler. Tittelen betyr "grenser" og de fleste låttitlene har spanske ord i seg.

Tittelkuttets smektende rytmer slår an tonen for plata, der de to mariachitrompetistene får vist seg fram. Trekkspillet til keyboardist Stephan Reis og rytmiske vihuela-gitarer preger den fengende Carnal Mazo.

Enda bedre er kvasi-instrumentalen Tres Avenidas, som har allsangvokal i bakgrunnen, minneverdig melodi og mye trompet og elgitar. Jeg liker også de stemningsfulle Adiós Amarillo og How Far, men foretrekker den vemodige, mektige balladen Saguaro Heart, som har strykere og barytongitarsolo.

Så følger platas tre største høydepunkter på rekke og rad. Den fengende Don Alvarado Drive har temposkifter og trompeter i fokus. Ándale er en glimrende instrumental i høyt tempo, drevet av trompeter, elegante vihuela-gitarer og trekkspill. Where The Rivers Flow byr på lekkert arrangement, elgitarsolo, en stor vokalprestasjon og en uimotståelig melodi som er albumets beste.



Jeg vil også skryte av den avsluttende instrumentalen Crudo, som er uhyre fengende og byr på elgitarsolo. En skikkelig gledesspreder på et album som for meg vil stå igjen som et av årets aller beste. Platecoveret er dessuten stilig og stemningsfullt. Liker du Calexico og norske Los Plantronics, burde Fronteras med El Cartel definitivt være noe for deg!