
Biosphere
The Way of Time
Sørstats-aksent blandes med Tromsø-lyd.
Geir Jenssen, som i 1990 forlot Bel Canto for å lage enmannsprosjektet Biosphere, har alltid fylt musikken sin med sampling av stemmer. Det være seg dialog fra filmer (som Kray-tvillingene som helt utrolig creepy sa "we had the same dream" på Phantasm fra albumet Patashnik), opptak av en sovjetisk klarsynt mann som helt utslitt forsøker å fortelle hva han ser i Kobresia fra Substrata og nå skuespiller Joan Lorring fra hørespillet The Time of Man som ble sendt på amerikansk radio i 1951. Hørespillet var basert på boka med samme tittel, og som kom uti 1926. Forfatterinne Ellen Chesser vant en Pulitzer for den. Han har brukt stemmen til Lorring før også, på EP-en The Petrified Forest som kom i 2017.
Sørstats-stemmen hennes går igjen på hele plata, der den presser seg inn blant bleke synth-lyder og den ubønnhørlige tikkingen fra trommemaskiner. Da Geir Jenssen startet Biosphere på tidlig 90-tall ble han hyllet som en redningsmann av ambient-sjangeren, en sjanger som på den tiden var i ferd med å gå seg vill i New Age-aktige samlinger av Café Del Mar-skiver. Han har siden det utviklet musikken sin og gått i flere retninger, men det slår meg hvor likt dette er det han gjorde på Microgravity (1991) og Patashnik (1994). Det er også fascinerende hvor ensartet albumet er. Sånn sett er det veldig trofast mot det Brian Eno mente ambient-musikk skulle være da han oppfant den i 1975. Det skal bare ligge der, i bakgrunnen, og flyte. Og det gjør dette albumet så hardt at du ikke merker at siste låt The Way of Time (On and On) egentlig er en remiks av spor to, The Way of Time.
Et unntak her er favoritten min, All Stars Have Names, som har en hypnotisk og dunkende rytme. Den drar deg litt ut av stemningen resten av albumet gir deg, men likevel passer det inn. Låten før, Like the End of the World er også litt annerledes, og ligger i litt samme landskap som Carbon Based Lifeforms, som jeg nekter å tro ikke har Biosphere som inspirasjonskilde.
Som med de fleste Biosphere-album så er dette musikk for de med ervervet smak. Om du ikke liker monoton og repetitiv musikk, så er ikke dette albumet for deg. Om du derimot er som meg, at du hele tiden vender tilbake til de drømmende lydlandskapene Geir koker opp i Tromsø, uten at du helt aner hvorfor, annet enn at du bare liker det, kan denne varmt anbefales.
Sørstats-stemmen hennes går igjen på hele plata, der den presser seg inn blant bleke synth-lyder og den ubønnhørlige tikkingen fra trommemaskiner. Da Geir Jenssen startet Biosphere på tidlig 90-tall ble han hyllet som en redningsmann av ambient-sjangeren, en sjanger som på den tiden var i ferd med å gå seg vill i New Age-aktige samlinger av Café Del Mar-skiver. Han har siden det utviklet musikken sin og gått i flere retninger, men det slår meg hvor likt dette er det han gjorde på Microgravity (1991) og Patashnik (1994). Det er også fascinerende hvor ensartet albumet er. Sånn sett er det veldig trofast mot det Brian Eno mente ambient-musikk skulle være da han oppfant den i 1975. Det skal bare ligge der, i bakgrunnen, og flyte. Og det gjør dette albumet så hardt at du ikke merker at siste låt The Way of Time (On and On) egentlig er en remiks av spor to, The Way of Time.
Et unntak her er favoritten min, All Stars Have Names, som har en hypnotisk og dunkende rytme. Den drar deg litt ut av stemningen resten av albumet gir deg, men likevel passer det inn. Låten før, Like the End of the World er også litt annerledes, og ligger i litt samme landskap som Carbon Based Lifeforms, som jeg nekter å tro ikke har Biosphere som inspirasjonskilde.
Som med de fleste Biosphere-album så er dette musikk for de med ervervet smak. Om du ikke liker monoton og repetitiv musikk, så er ikke dette albumet for deg. Om du derimot er som meg, at du hele tiden vender tilbake til de drømmende lydlandskapene Geir koker opp i Tromsø, uten at du helt aner hvorfor, annet enn at du bare liker det, kan denne varmt anbefales.
FLERE ANMELDELSER
House of Protection - Outrun You All
En deilig porsjon hardcore, elektronika og rock - men det mangler det ekstra krydderet >>
Sleep Token - Even In Arcadia
Sjangercocktailen Sleep Token avslører noe av ansiktet bak maska etter kjempesuksessen «Take Me Back To Eden» >>
Once Awake - Far Out And Beyond
Det hardtarbeidande metalcorebandet Once Awake er ute med album nummer fem >>