Gratulerer med ny plate. Er du overrasket over all den gode kritikken den nye platen har fått?
Ja, faktisk. Det er man jo hver gang man utgir plate egentlig. Denne gangen var jeg veldig spent, fordi vi beveger oss i en litt ny retning. De tidligere platene har hatt en slags grunntone gjennom hele platen, et indiesegment, mens vi med denne platen beveger oss litt utenfor det vi har gjort tidligere. Vi har en liten sjangerflørt på gang hvor vi er innom både visesang, country og litt tyngre rock. Derfor hadde jeg forventet at alle som hører platen skulle likt noe på den, men ikke alt. Derfor er jeg litt overrasket over hvor jevn kritikken har vært.
Er det vanskeligere å lage ny plate nå som det er forventinger til dere, enn det var når første albumet ”Walking Home From Nicoles” ble gitt ut?
Det første albumet laget jeg bare for meg selv, da testet jeg ut hva som er mulig å gjøre med musikken uten å måtte forholde meg til andre. Forskjellen er nå at vi er et band, det gjør at det er mer dynamikk i det vi gjør, men at det samtidige blir noen rammer for hva vi kan lage. Noen er gode på en ting, mens andre er gode på andre ting. Denne platen er dermed litt spesiell siden vi fikk er slags ”gjennombrudd” med den forrige platen. Man prøver å lage platen for seg selv, men man vil samtidig holde på publikumet sitt.
Hva er forskjellig med denne utgivelsen i henhold til det musikalske, mediaoppmerksomhet og turnevirksomhet i forhold til tidligere utgivelser?
Man kan si at platen er todelt. På en side er platen den mest folkelige vi har laget, men på en annen side er den også den mest kompliserte. Noen ting er kjempe bra og treffer potensialet vårt helt. Noen låter treffer vi slik at de etter min mening er perfekt, mens andre ganger er jeg ikke helt sikker på om det funker. Så er ikke helt komfortabel med hele albumet enda.
En positiv ting med at vi har fått vårt såkalte gjennombrudd er at nå kan hele bandet leve av musikken. Det er deilig. Men jeg merker at etter dette albumet har jeg lyst til å gjøre noe nytt. Noe som kan være utfordrende for meg og lytteren. Jeg tror vi kunne lagd en god rockeplate med dette bandet. Jeg har lyst å lage noe som ligner prinsippet om less is more, som spesielt Free er en god representant for.
Hva tror du er forklaringen på at dere har en så bred appell her i Norge, når både ung og gammel liker musikken deres?
Er overrasket over det selv, men kjempefornøyd med at musikken vi lager har en så bred appell. Musikken vår er melodiøs, så det er et element som er folkelig. Vi lager bare sanger som skal kunne funke alene på enten gitar eller piano, ellers blir de ikke spilt. Er man glad i pop og popmusikk så vil man like noe av det vi lager. En annen grunn er nok at musikken vår er vokalbasert. Vokalen kommer klart fram og dermed blir tekstene lettfattelige og det blir lett å henge med for publikum. Det å legge vokalen langt framme i lydbilde når man mikser mener jeg er mye av grunnen til at man får radiospilling og får en hit. Men det er som sagt min personlige mening.
Har dere planer om å satse mer på utlandet nå som dere har blitt store her i Norge?
Det folk kanskje ikke vet er at vi allerede har satset ganske mye i utlandet. Vi har spilt mye i Frankrike, i to måneder, hvor vi hadde en utsolgt klubbturne. I tillegg har vi fått mye oppmerksomhet i Sveits og Tyskland hvor vi har spilt det siste halvåret. I Tyskland selger vi så bra av de gamle albumene, spesielt av de to første gitt ut som et dobbeltalbum, at plateselskapet vårt utsetter releasen av Reasons to hang around til høsten.
Har du noen spesielle artister eller band som du ser på som viktige inspirasjonskilder?
Jeg er vel en av dem som liker plater bedre enn artister. Det er ikke ofte jeg følger en artist gjennom hele karrieren. Et unntak er Evan Dando som jeg synes er en stor låtskriver, og når det kommer til ham liker jeg det meste han har gjort, både i Lemonheads og solo. Elliott Smith sitt album ”Either\Or” er også viktig. Dette albumet fikk meg til å få troen på å spille inn musikk selv.
Om du skulle valgt en plate i platehylla som din favoritt, hvilken ville det vært?
Den er veldig vanskelig, men Lemonheads – It`s a shame about Ray, er kanskje favoritten.
Har du kjøpt noen plater i det siste som du kan anbefale til det norske folk?
Av norske plater må jeg nevne The Brimstone Solar Radiation Band – Solstice og The White Birch- Come up for air. Fantastiske album som fortjener oppmerksomhet. I tillegg er jo den nye til Death cab for a cutie meget bra. Oppvarmeren vår på turneen Pendleton fra Sveits er verdt å sjekke ut. Platen heter ”No dragons on these streets”. Til slutt må jeg nevne Evan Dando- Baby I`m bored. Den er steinbra.
Hva mener du er fjorårets best norske og utenlandske plate?
Den beste er uten tvil Ryan Adams- Cold roses, den er helt suveren, ingen i nærheten.
Av norske skiver mener jeg The Hillstone Halos - Sunlit er meget bra, en skive som er blitt ignorert av musikkpressen her i landet.
Er det noen konserter eller plater du ser fram til den kommende tiden?
The Cardigans på Rockefeller og Urge Overkill på John Dee.
Av plater gleder meg til hva Thomas Dybdahl kan finne på. Det blir spennende. Og neste til The Hillstone Halos.
Har dere noen favorittfestivaler og lokaler å spille konserter på?
Øya er Norges beste festival, med de fasilitetene de har. I tillegg er det som å spille hjemme siden vi er fra Oslo. Jeg er også veldig glad i Bukta festivalen og Træma i Nordland.
Av konsertsteder er Sinus i Bodø, Rockefeller i Oslo og Hulen her i Bergen favorittlokaler.
Takk for praten og lykke til med konserten i kveld
Litt seinere på kvelden tok vi turen ned til Hulen for å se Minor Majority live. Først ut på scenen var oppvarmeren Pendleton.
Pendleton
Som oppvarmer har Minor Majority fått med seg en sveitsisk artist med navnet Pendleton. Han entrer scenen alene med en gitar og setter stemningen med vittige kommentarer.
Pendleton er vel det man kan kalle en typisk singer\songwriter, med referanser til Josh Rouse, Jeremy Enigk og Damien Rice. Lydbildet kan også av og til, selv om det bare er ham og gitaren, minne om indiefavorittene The Shins. For undertegnede ble dette et meget hyggelig bekjentskap, med melodiske og vakre sanger, og et godt humør på scenen. Når Pendleton avslutter med en vakker cover av Leonard Cohens ”Chelsea Hotell” så kan han gå av scenen til taktfull applaus fra et imponert publikum.
Minor Majority
Etter et kvarters pause var det Minor Majority sin tur. Konserter med band med lydbilde som dem kan ofte ha problemer med at publikum av og til overdøver musikken med prat og lyder. Denne kvelden var det ikke noe problem. Siden det var tirsdag og det virket som om de fleste konsertgjengerne hadde valgt en edru kveld, var publikum imponerende stille. Så stille at det vanket skryt flere ganger fra bandet i løpet av konserten.
Minor Majority åpnet med tre sanger fra den nye platen og de fungerte meget bra live. Bandet virker samspilt, med Angelskår som et naturlig midtpunkt. Vokalen hans er nesten bedre live enn på plate, vokalen får en ekstra nerve i slike konsertsammenhenger. Publikum virket ikke like komfortable med sangene fra den nye platen, og dermed ble det en litt avventende stemning i begynnelsen. Men når bandet setter i gang med ”In that premature way” fra Up for You and I, så er publikum også med, både med allsang og massiv applaus. Man merker fort at det er de eldre sangene som får mest respons blant publikum, men personlig synes jeg at sangene fra Reasons to hang around funker vel så bra på scenen.
Et lite problem Minor Majority har er at det fort kan bli litt ensformig å høre på, variasjonen er ikke alltid like stor. Det er også tilfelle i kveld. I visse tilfeller faller man litt ut av konserten og begynner å tenke på andre ting. Takket være et energisk og oppvakt band med Angelskår greier Minor Majority å redde seg litt inn. Spesielt coveren av Nick Drakes Three hours falt i smak hos undertegnede.
Etter en god time avslutter Minor Majority med flere sanger fra det briljante debutalbumet Walking home from Nicole`s, da spesielt ”What I deserve”. Med andre ord leverte de en koselig konsert og viste seg som et bra og samspilt liveband. Om man er en flittig tipper så tviler jeg på at oddsen er altfor høy om man tipper at dette blir Minor Majority sitt år i år. Etter konserten på Hulen svekket de i alle fall ikke denne antakelsen.
Foto: Reier M. S.\Marte U. Løvaas
