West Coast Riot utenfor Gøteborg har blitt et årlig høydepunkt for punkere i hele Norden. Tidligere har band som Bad Religion og NOFX toppet plakaten på denne dagsfestivalen. I år var festivalen flytta til et litt større område for å kunne ta imot alle publikummerne som kom både kort- og langveis fra for å se Sum 41, Millencolin, Bad Brains, The Gaslight Anthem med mer.
Rent logistisk sett kunne nok West Coast Riot vært bedre tilrettelagt. Ingen parkeringsmuligheter på en festival tretti minutter utenfor Gøteborg er i beste fall naivt, men i bunn og grunn ganske dumt. Spesielt siden det fører til parkeringer av ymse slag, noe som igjen fører til at lokalbefolkningen (?) finner det for godt å kutte opp bildekkene til tilreisende fra Norge. Men nok om det... At enkelte band ble satt opp på feil scene og/eller feil tidspunkt er også med på å trekke helhetsinntrykket av festivalen litt ned, og et par av bookingene var egentlig ganske rare.
Shelter
Shelter var det første interessante bandet som spilte under årets West Coast Riot. New York-bandet som på nittitallet blandet post-hardcore, hardcore og Hare Krishna sammen i en ganske så deilig grøt, og ble semi-store. Det vil si at de fikk varme opp for Rage Against The Machine og fikk reise på verdensturné. Kjernen i bandet er John Porcelly og Ray Cappo fra legendariske, men kanskje enda mer ukjente Youth Of Today.
Shelter var satt opp på hovedscena, noe som kan karakteriseres som en gedigen feilplassering. For det første var såpass lite folk som hadde møtt opp at det så meget glissent ut, og i tillegg passer Shelters musikk mye bedre på en liten scene med kort vei mellom publikum og band. Noe også Ray Cappo meddelte fra scenekanten. Når det er sagt gjorde Shelter jobben sin og vel så det. Til å være et band bestående av folk som i utgangspunktet ikke kunne spille (etter eget utsagn) låt det uforskammet tight, og Cappo er en frontfigur av klasse. For hardcorefans som undertegnede var det stor stas å se Shelter, feil scene eller ei. Med godlåter som Mantra, Empathy og Shelter leverte de nærmest så bra som de kunne.
Sum 41
Denne festivalen er rett og slett laget for band som Sum 41. Man merket allerede under Shelter-konserten at folk hadde posisjonert seg for neste band. Dagens best besøkte konsert ble en maktdemonstrasjon fra poppunkerne, og rent objektivt sett var dette meget, meget bra. Så kan man selvfølgelig snakke om at musikken ikke nødvendigvis er denne anmelders greie, men all personlig smak set aside: En suveren gig!
Det var ingen tvil om at kidsa var fornøyd med det de fikk servert fra scena. Ekstra gøy ble det for de fire heldig utvalgte som fikk observere konserten på scena sammen med bandet, og som fikk high fives fra bandmedlemmene underveis, og sikkert anledning til å snakke med sine helter i ettertid. Bandet sier akkurat de riktige tingene mellom låtene, og publikum responderer akkurat slik som bandet vil.
Skal man trekke for noe er det at det kanskje er en smule rutinepreget. Det er veldig typiske publikumsfrierier som nok er relativt like gjennom hele turneen, og Metallica-medleyen mot slutten av konserten har vært en gjenganger på Sum 41-gigs i en årrekke. Men gøy er det jo likevel. Og når de avslutter hele greia med trioen Fat Lip, Still Waiting og In Too Deep kan man virelig ikke forlange mer. Rent bortsett fra at det var dette som skulle vært toppnavnet på plakaten, ikke The Gaslight Anthem eller Gogol Bordello.
Millencolin
Millencolin spilte denne kvelden skiva Pennybridge Pioneers fra start til slutt. Svenskene var såklart i ekstase, og personlig var jeg spent på å se gamle helter. Dessverre ble det hele rutinepreget. Litt for lite spennende, og man kunne nesten heller hørt på skiva enn å være på gigen. Selvfølgelig, det er jo litt stas. Millencolin har stått for mange gode stunder for mange av oss, og for minnebokas del var det gøy, men et standard sett på autopilot imponerer ikke meg i 2011. Det imponerer riktignok mange av de andre fremmøtte, så jeg tar sikkert feil. ”Dette har jeg ikke tid til,” tenker jeg og stikker på naboscena for Hårda Tider, Malmøs hardcorehelter.
Hårda Tider
Hårda Tider derimot. Her snakker vi framføring! Nesten tettpakka foran den grønne scena (den minste), vill moshing, stage dives og singalongs. Det er ikke bare punk, det er hardcore. Et band som aldri kommer ut av undergrunnen, og som ikke vil komme ut av undergrunnen. Godt er det. Med låttitler som Crime City Hardcore, Bring the Ruckus og Den Hårda Kjernen vet man at det er beinhardt. Scenesjefen måtte gjentatte ganger komme fram og roe ned både band og publikum, til ingen nytte, såklart. Med gjestevokalister som kaster seg ut i publikum, stage diving på tross av en drøy meter og høyt gjerde mellom scena og mottakerne leverte de festivalens kanskje feteste konsert.
The Gaslight Anthem
Man kan spørre seg hva The Gaslight Anthem gjør som et av hovednavna på denne festivalen. Sjøl om de er ganske røffe i kantene kan de ikke med beste velvilje kalles et punkeband. Det gjorde også sitt utslag i publikumstallet. Mange slappa heller av ved en av ølserveringene eller fant på andre ting enn å se New Jersey-bandet. Synd for dem, egentlig, for som alltid leverer The Gaslight Anthem en bra konsert. Litt trøbbel med lav vokal i starten, men det blir rydda greit opp i av mannen med knottene. Akkurat i det jeg var i ferd med å notere i blokka at de med hell kunne kommunisere bedre med publikum fikk vi en lang monolog fra vokalist Brian Fallon som inneholdt Sum 41-plekter, ny skive, Canada og New Jersey. Høydepunktet i tillegg til de åpenbare hitsa som ’59 Sound, American Slang og Great Expectations var uten tvil Even Cowgirls Get the Blues. Nydelig og sårt!
Det må sies at jeg ikke så hele denne konserten for å skaffe meg en god plass på kveldens sannynlige høydepunkt Bad Brains. Men vurdert ut ifra de snaue tre kvarterene jeg så var dette en bra konsert på feil scene for feil publikum.
Bad Brains
Ja, hva skal en si? Bad Brains er så legendariske det går an. Et Beatles for sin sjanger. Å få sjansen til å se de live er enormt, og jeg hadde flere likesinnede der, sjøl om hele første rad ble okkupert av fjortiser som skulle se All Time Low. De hadde ikke engang hørt om Bad Brains!
Frontmann H.R. er litt av en skrue. Med like store doser hardcore og Bob Marley er han en frontfigur med karisma der han står, enten rusa på marihuana eller på Jah himself. I sin egen lille verden enser han tilsynelatende ikke mye rundt seg, men han takker pent etter hver låt er tydeligvis fornøyd. Det er publikum også, sjøl om presentasjonen fra scenekanten er varierende. Bandet er velspilte og tighte med Darryl Jenifer, Dr. Know og Earl Hudson i upåklagelig form. Men H.R er i overkant fjern. Deler av konserten plukker han på en gitar som sannsynligvis ikke var i mixen. Både Pay To Cum og Sailin’ On er likevel uforglemmelige øyeblikk, og dette er stor stas. Reggae-låtene dras ut litt for lenge, sjøl om de er hyggelige nok de også. Men det er først avslutningslåta som drar dette opp på magisk-nivå. I Against I. Magi fra ende til annen, og i det øyeblikket er vi alle i en euforisk tilstand. En låt som tar konserten fra bra, men rar til enorm, men rar.
Om Bad Brains har vært banned in D.C. ble de ihvertfall mottatt som helter på West Coast Riot.
FLERE KONSERTER
Frank Turner & The Sleeping Souls på Rockefeller
Energiske briter
Molchat Doma på Sentrum Scene
Belarusisk Post-punk