De starter med Firewall fra årets The Peoples Key og det må sies at låtene fra denne platen absolutt gjør seg bedre i liveutgave. Når Take It Easy (Love Nothing) fra min personlige favorittskive Digital Ash In A Digital Urn dundrer ut allerede som tredjelåt er stemningen enormt bra foran scenen. Det låter utrolig tight og lyden er i tillegg latterlig bra. Mike Mogis leker frem riff bak på scenen foran to trommiser som gir absolutt alt.
Conor unnskylder at bandet er litt trøtte etter nattens konsert men at de skal prøve å gi alt av krefter ikveld også. Four Winds er rocket opp men beholder mye av av det folky preget fra studioversjonen fra 2007 før den bittersøte Bowl of Oranges fra gjennombruddsplaten Lifted igjen skrur ned tempoet.
Synthriffene på Shell Games skaper spontandansing foran scenen og Conor Oberst er ute og tar folk i hånden mens han synger siste refrenget. Han spøker om trekanter før Triple Spiral kanskje den mest distortionbaserte låten deres fra sisteskiven løfter taket i hallen.
Men så er det på tide å roe ned med fantastiske vakre Poison Oak fra I´m Wide Awake It´s Morning. Mike Mogis viser at han kan traktere steelgitar like bra som noe annet og Conor vrenger sjelen sin opptil flere ganger mot slutten av låten..
Fanfavoritten The Calendar Hung Itself med balkanlignende rytme og en utleverende tekstlinje rister liv i publikum før det roes helt ned med Conor på et piano og Ladder Song. Et vaskekte lightermoment!
Bandet går av scenen og det går noen minutter med trampeklapp før Conor igjen entrer scenen alene med kassegitar og sørgmodige Lua akkompagnert av Nate Walcott som etterhvert blir med på trompet. Lover I Don´t Have To Love jazzes også opp på slutten med trompet, noe som funker utrolig bra.
Når Road To Joy avsluttes med Conors bønn til bandet om "Fuck it up, boys. MAKE SOME NOISE!" og deretter totalt kaos og anarki på scenen forventes ikke flere låter for de kan da umulig overgå denne avslutningen. Alikevel får vi One For You, One For Me og en Conor som nærmest takker hver enkelt tilskuer på første rad for en fantastisk kveld i Berlin.
Selv om det alltid vil være mange låter som savnes fra en sterk låtkatalog som Bright Eyes har er det lite som kunne vært gjort bedre i aften. Det kunne muligens vært kuttet ned litt på de nye låtene til fordel for mer materiale fra Lifted og 2005-utgivelsene, men dette blir bare for småpirk å regne. En kraftprestasjon av dimensjoner og Hovepublikummet kan begynne glede seg til neste ukes konsert på Tromøya.
Bright Eyes på MySpace
