Columbiahalle er et meget bra lokale på størrelse med Sentrum Scene i Oslo. Vegg i vegg ligger klubbscenen C-Club hvor den chilenske electronicamannen Matias Aguayo, som jeg sist hadde gleden av å se på Ekkofestivalen i Bergen, sto klar for å åpne ballet. Det var dansbart og rytmisk electronica og selv om folk i klubben er litt avventende til å begynne med, går det ikke lang tid før hele salen er godt varmet opp og folk danser helt bak til barene ved inngangspartiet. Matias Aguayo selv er stort sett skjult bak en røyksky som ligger tett over scenen, men kommer etterhvert ut på scenekanten og gjør litt mer ut av seg med diverse perkusjon og plystring(!).
Little Boots eller Victoria Christina Hesketh, som hun egentlig heter, var neste artist på scenen i C-Club. Publikum er i ekstase allerede fra første låt der hun danser spastisk rundt på scenen backet av et tight band. Jeg husker hypen rundt hennes plate Hands i 2009 hvor den britiske artisten også tok en runde på de skandinaviske festivalene, men har hørt lite fra henne siden den gang. Med plate nummer to på vei skal du ikke bli overrasket om hun trekkes frem i søkelyset igjen for dette låt virkelig bra. Hun har det takknemlige fredagspublikummet i sin hule hånd gjennom sin korte, men intense opptreden.
Det er et tett skjema denne kvelden, men tyskerne er såpass velorganiserte at de fleste artistene kommer på etter planen og kvelden går stort sett uten forsinkelser, med unntak av M83 som drøyer det litt senere på kvelden.
I Columbiahalle kl 23. står Maxïmo Park klare, et band jeg kun har sett som oppvarming for Rolling Stones i Bergen for seks år siden uten at jeg kan si de imponerte i den settingen. Foran en stappfull og svett konsertsal kommer Maxïmo Park mye mer til sin rett. Spesielt vokalist Paul Smith er en energibombe av de sjeldne og med sin flørtende mix av engelsk og tysk mellom låtene girer han opp publikum på fantastisk vis. Mot slutten av showet kommer også hitene fra 2005-debuten A Certain Trigger og får publikum med på allsang.
Noen av låtene underveis er muligens pregløse, men Maxïmo Park gjør opp for seg med en av de mest energiske opptredene jeg har sett på en scene.
Etter at Maxïmo Park hadde varmet opp publikummet så godt som det er mulig var det bare å vente på det jeg hadde håpet skulle bli høydepunktet denne kvelden. M83 ga ifjor høst ut en av de platene som har blitt snurret mest på min iPod det siste halvåret, nemlig Hurry Up We're Dreaming. Med sitt drømmende synthlandskap og stemningsfulle vokale prestasjoner var jeg spent på hvordan dette ville fungere fra scenen. Konserten deres i Oslo forrige uke er behørig anmeldt her på Musikknyheter.no, men for min del ble dette en liten kalddusj i forhold til forventningene.
Anthony Gonzalez og hans medbrakte band drøyer lenge med å komme på scenen og selv om det låter bra når de først kommer igang så får jeg aldri gåsehuden jeg hadde forventet. Fjorårets beste singel Midnight City leveres uten den skamløse saksofonsoloen som er et av de viktigste elementene i låten og bandet virker faktisk småslitne. På forhånd var det annonsert at bandet skulle spille en full konsert, så skuffelsen var naturlig nok stor hos deler av publikum da bandet gikk av etter 10 låter og aldri kom på igjen.
Heldigvis kunne man trøste seg med at Mike Skinner snurret plater borte i C-Club til langt på natt etterpå. Mannen har stort sett holdt seg borte fra rampelyset etter at han oppløste sitt eget prosjekt, The Streets, med en stor avskjedsturné i fjor. I løpet av hans timelange dj-set touchet han innom mange av inspirasjonene fra The Streets og både det dansende publikummet og mannen selv så ut til å storkose seg i denne settingen.
Alt i alt en bra musikalsk aften og natt til tross for den smått skuffende opptredenen fra M83. Hele arrangementet var svært velorganisert og det var fin blanding av tyske og internasjonale artister med hovedfokus på den elektroniske sjangeren.
Follow @tlitleskare
Foto: Tord Litleskare
Sjekk ut Intro her! (Tysk)
