Etter Bowies bortgang i 2016 tok det ikke lang tid før det kom en pågang av "nye" utgivelser som forsøkte å mette sulten vår etter mer materiale. Blant annet ble det utgitt flere live-plater (bla.a Cracked Actor og Welcome to the Blackout) som var mer eller mindre rene kopier av andre utgivelser fra 70-tallet. Det er derfor det er spesielt gledelig å se nye utgivelser som ikke bare kapitaliserer merkevaren hans, men som faktisk kan tilfredsstille den sultne Bowie-fan. Glastonbury 2000 er et veldig godt eksempel på hvordan dette skal gjøres riktig.

Den legendariske Glastonbury-festivalen i England skal selv ha beskrevet Bowie som "drømmeheadlineren", spesielt i et så symbolsk år som 2000. Pianist Mike Garson mimret over opptredenen på sosiale medier i går:

"I was backstage with David and the band preparing to perform at Glastonbury 2000. David looked out and saw what is told to have been a quarter of a million fans. There was something about that day that made me feel, even before beginning to perform, like it would be the most powerful concert to ever happen in Glastonbury history.”

Man kan føle spenningen I luften allerede før Bowie går på scenen. Garson spiller et kort solonummer før Bowie trer inn på scenen og synger en nydelig versjon av Wild is the Wind. Det blir stor jubel under China Girl og Changes, og med god grunn. Det er merkbart at Bowie er i toppform og koser enormt mye. Spesielt smittsom er Life on Mars? siden man kan høre publikum synge med på hvert ord i bakgrunnen. Jeg kan ikke annet enn å smile.

Vi får en spesielt fantastisk versjon av Absolute Beginners der Bowie avslutter med å fortelle en liten historie fra da han spilte på festivalen for første gang i 1971 da en nederlandsk jente kom opp på scenen smigret ham i senk. Bowie sier humoristisk "You’re not here tonight, dear? Please don’t come up" før han synger klassikeren Ashes to Ashes.

Selv om konserten for det meste består av låter vi kan høre på andre live-utgivelser, trekker Bowie frem et par gullkorn som vi tidligere ikke har hørt live på lenge. Blant disse er den fantastiske drum & bass-sangen Little Wonder og den folkekjære Starman. Sistnevnte er fem minutter ren og skjær glede. Bowie kommenterer: "This is so cool for us! I’ve been here for 30 years and this is fucking great!".

Mot slutten av den to timer lange konserten kommer duetten Under Pressure med bassist Gail Ann Dorsey, som fungerer så altfor, altfor godt. Han takker for seg og blir borte en liten stund før han kommer tilbake for en encore. Det er på dette tidspunktet Bowie fyrer løs med megahitene Ziggy Stardust, "Heroes" og Let’s Dance. Kvelden avsluttes med den Nine Inch Nails-inspirerte I’m Afraid of Americans.

Glastonbury 2000 er rett og slett en konsert for (musikk)historiebøkene. Når en artist av såpass stort kaliber opptrer på en av verdens største og anerkjente festivaler, kan man ikke forvente annet enn det aller beste han har å by på. Bandet er også i toppform og det er tydelig at hvert enkelt bandmedlem spiller hver sin unike rolle for å bringe frem det beste i Bowie.

Selv om setlisten var relativt trygg og tar få musikalske friheter, var dette kanskje aldri formålet til å begynne med, ettersom det var en "one of a kind"-konsert. Det var en storslagen feiring av en artist som kontinuerlig har utfordret musikkens konvensjoner og var med på å redefinerte kunstformen.

Bowie-fans, gled dere, for dette er ikke en plate dere vil gå glipp av!