Robert Finley er en levende legende in the making

Foto: Alysse Gafkjen

Det er ikke alle forunt å oppleve kommersiell suksess som debuterende plateartist i en alder av 60+, men for amerikanske Robert Finley er det akkurat det som skjer om dagen. Artisten vokste opp på en mais-plantasje, og jobbet så et helt liv som snekker før han i 2015 ble erklært blind og dermed ikke lenger kunne fortsette. Så langt kunne dette vært en hvilken som helst livshistorie - men så tar det hele en drastisk ny vending!

For mens han spiller på et gatehjørnet i sørstatene i Amerika blir Robert plukket av organisjonen Music Maker Relief Foundation, som tar seg av sårbare artister. De hjelper ham med å spille inn og slippe sitt debutalbum 'Age Don't Mean A Thing', og plutselig står ingen ringere enn the Black Keys' Dan Auerbach på døra. Han signerer Robert sporenstreks til sin egen label Easy Eye Sound. Ett år senere står Robert foran sitt store kommersielle gjennombrudd med albumet 'Goin’ Platinum' - et album som ble skrytt opp i skyene lenge før det ble sluppet. Med en stemme som gir deg bakoversveis og musikk som sender deg rett til en varm støvete dag i sørstatsamerika, er Robert Finley en skinnende ny, om ikke helt ung, stjerne på stjernehimmelen.

En uke før albumslipp sitter Finley på et stort og flott hotell i den dyreste delen av London, og ser ut som om han prøver å absorbere absolutt alt som skjer rundt ham. To meter høy, kledd i helsort med skinnfrakk, skinnbukser, hatt, og med langt grått skjegg, skiller han seg ut fra de andre velbemidlede hotellgjestene, der de sitter og inntar afternoon tea med utsikt over et tåkete Hyde Park.

- Man må jo bare prøve å beholde bakkekontakten, sier han tankefullt mens han ruller krystallvannglasset mellom furete arbeidshender. - Hver morgen står jeg opp og setter på meg en 7 1/2- tommers hatt, og hvis hatten passer har jeg ikke blitt noe høyere på pæra! Han humrer i skjegget: - Det viktigste er å beholde ydmykheten og fokuset. All oppmerksomheten kan gå litt til hodet på en.



Robert Finley lever for øyeblikket ut barndomsdrømmen sin, på et tidspunkt hvor alt så ut til å glippe mellom fingrene på ham. Da synet forsvant, gjorde også levebrødet det. Det var vanskelig å fordøye for en som hadde vokst opp i fattigdom, som var vant til å jobbe fra morgen til kveld, leve fra hånd til munn, og som på et tidspunkt kunne kjøre ned hvilken som helst gate i nabolaget sitt og se hus han selv hadde bygget fra han var i tenårene og oppover.

- Men jeg er perfeksjonist, smiler han skjevt, - og jeg kunne ikke kunne ikke lenger garantere perfeksjon. Så da måtte hammeren ned.

I prosessen oppdaget han likevel den eldgamle sannheten om at når en dør lukkes, åpnes en annen. For hvordan takler man overgangen fra å være en stolt og sterk arbeidskar til å plutselig sitte uten et levebrød, uten noe å gjøre hver dag, og uten å kunne bidra til samfunnet, slik man gjennom et langt og hardt liv har blitt opplært til at man skal gjøre?

- Man ser til den éne tingen som har fulgt en siden man var liten og sniklyttet til rockemusikk på radio mens foreldren var i kirken, nikker han og humrer ved minnet. Foreldrene var strengt kristne, og rock and roll var forbudt i heimen. Men så fort foreldrene var ute stilte Robert og søsknene radioen inn på rockekanalene, og lyttet til tonene som strømmet ut i rommet; James Brown, B.B. King, Bobby Bland, The Temptations… spennende musikk, som de ikke fikk høre i kirken. Og så fort de så tegn til at foreldrene kom tilbake, stilte de radioen til de faste kanalene foreldrene hørte på.

Robert skaffet seg sin første gitar som ti-åring, for penger han egentlig var ment å bruke på sko. Med gitaren som fast inventar på ryggen lærte han seg selv å spille, og gjennom alle opp og nedturene; alle de forskjellige reisene i militæret; alle de forskjellige yrkene og livssituasjonene - den éne tingen som var tilstede hele tiden, var musikken. Så når man til slutt ikke har noen andre veier å se, så ser man nettopp dit. Til musikken.



Først som gatemusikant, så med småjobber på lokale festivaler, så gjennom sin første plateinnspilling, så gjennom møtet med Dan Auerbach, og nå som suksessfull musiker - Robert er ikke i tvil om at alt han har opplevd har skjedd til riktig tid, og i riktig rekkefølge:

- For tjue år siden kunne jeg ikke taklet det jeg opplever nå, innrømmer han ærlig, og lener seg tilbake så skinnfrakken knirker mot den mørkpolerte stolen, - Jeg var ikke mentalt klar for det. Men alt jeg har vært igjennom, all jobbingen og alt slitet, gjør at jeg er mye mer forberedt på det. Og ikke minst er jeg mye mer takknemmlig for alt jeg får. Hadde jeg aldri vært fattig, hadde jeg ikke forstått hva det betyr å være rik.

Men ikke alt handler om penger og formue, Robert føler at noe av det viktigste med musikken er å føre arven fra faren videre: - Faren min var en fantastisk gospel-sanger. Det aller aller beste med alt dette, er at når jeg nå synger, kan jeg føle at han smiler ned til meg og sier "That’s my boy". Robert smiler med øyne som blir litt blanke. - Dét, og det å kunne røre så mange tusen menneskers liv, er mye mye viktigere for meg enn penger noensinne vil være.

Opplevelser er en annen type rikdom Robert setter enorm pris på: - Jeg får reise! Jeg får sitte på et hotell i London og snakke om min egen musikk, utbryter han gledesstrålende. - Jeg får snart reise på turné gjennom USA og Europa, kanskje helt til Norge!



Et av opplevelsene som står sterkest for ham, var likevel å få gå i studio for å spille inn albumet med Auerbach, og å få se reaksjonene folk hadde til stemmen hans. Uten noen form for utdannelse sang han fletta av de som lyttet, og da de lurte på om han kunne synge låta 'Holy Wine' i falsett, sprikret han den på første forsøk - uten å i hele tatt noensinne ha forsøkt å synge i falsett før. Av og til kommer ting naturlig. Av og til er folk født til å synge. Av og til hører man sjelen til et menneske gjennom musikken deres.

Men en minst like stor opplevelse for Robert, var å oppdage at musikerne som var hyret inn var intet mindre enn hans egne barndomshelter! Musikere som spilte med Elvis Presley, med Aretha Franklin og med Joe Tex - de samme folkene som var en stor del av grunnen til at Robert driver med musikk den dag i dag. Å få sitte sammen med dem og høre dem snakke om sine liv og sine opplevelser, det var stort for ham.

Og nå, innser han plutselig storøyd, er det HAN som sitter og forteller om sine opplevelser, og sitt liv, til folk som drømmer om en dag å kanskje kunne bli som han. Hjulet snurrer videre. Av og til tar det bare litt lenger tid enn man kanskje kunne se for seg, i en tidsalder dominert av tenåringsidoler, vloggere og barnestjerner.

- Men altså, kan jeg så kan alle! Absolutt alle, insisterer han, og avslutter med en beskjed til ungdommer og drømmere av alle aldre: "Winners sometimes quit. But quitters NEVER win!"

Robert Finleys offisielle hjemmeside