Foto: Leah Håland Solomons

Virkelig er et band som har utgangspunkt i Bodø. Nå holder to tredjedeler av bandet til i Oslo. Tobias Aamodt, Sondre Lund Johansen og Erlend Nygaard har holdt på siden de var i midten av tenårene, de er nå tidlig i 20-årene. De kom ut med sin første singel Cecilie i 2015 og har turnert heftig og spilt på flere festivaler rundt om i landet. I 2018 kom den kritikerroste debutplata Lykke til i livet, og nå er de aktuelle med sitt andre album Lengsel blir til gjemsel. Musikknyheter var nysgjerrige på hvordan de har jobbet med den nye plata både musikalsk og tekstlig. I Skype-intervjuet vi hadde med frontmann Tobias Aamodt, ga han oss reflekterte og gode svar på dette og mer til. Vi var i løpet av samtalen innom det å bli voksen, det å ha noe å tro på, identitetsløse menn og Aamodt sin nærmest umettelige appetitt på musikk.

Les vår anmeldelse av Lengsel blir til gjemsel.


Fra venstre: Erlend Nygaard, Tobias Aamodt og Sondre Lund Johansen

Gratulerer med nytt album! Det er vel unødvendig å spørre om dere var spente på å slippe det?
– Vi var veldig, veldig spente! Kanskje mer spente enn forrige gang. Det har vært en lang og krevende prosess, og dette plateslippet er nok mer skummelt enn det forrige.

Hvorfor er det sånn?
– På ei debutplate får du ting litt mer gratis og blir lettere unnskyldt nettopp fordi det er den første plata. Andreplata blir mer alvor, det er der man skal befeste uttrykket. Samtidig har vi blitt mer klar over hva ville gjøre musikalsk sett.

Hva ligger i tittelen Lengsel blir til gjemsel?
– På den forrige plata kom tittelen før skiva. Under hele prosessen med den nye skiva følte jeg at tittelen ville komme, men den lot vente på seg. Jeg var på fjelltur da tittelen bare falt inn i hodet mitt og sammenfattet alt det jeg ønsket å si på den lyriske siden. Det var akkurat som å ta noe ned fra en hylle. Jeg hadde jakta lenge på en individuell frihet, i jakten på det endte friheten kanskje mer opp til å bli et slags fengsel. Jakten på selvrealisering står så sterkt at vi mister fellesskapet og evnen til å gjøre hverandre god. Man lengter etter frihet, men så ender det opp som en barnslig lek med seg sjøl: Lengsel blir til gjemsel.

Hvor mye har det betydd for uttrykket deres at dere har flyttet?
– Jeg og Sondre bor i Oslo nå, vi flytta hit i fjor. Etter Lykke til i livet følte jeg ikke noen spesiell tilhørighet til noe sted, men så fant jeg meg en permanent plass i Oslo. Rastløsheten preger meg nok. Det har forma jakten på å være sin egen herre.

Dere sier at dere er fascinert av 80-tallsmusikken fra Manchester?
– Joy Division sin instrumentering har vært viktig for oss, særlig sånn som de framstår på Closer-skiva. Når man lager musikk, må det være en utvikling. Det er om å gjøre å finne en frekvens og en ny tone. Jeg skrev låtene til den nye plata i en periode fra slutten av 2018 til februar 2020. Da var jeg veldig inne i Manchester-scenen. Ellers er jeg opptatt av skotsk musikk som The Twilight Sad og Frightened Rabbit.

Yngve Sætre har vært produsent på albumet. Hvordan har det påvirket soundet og musikken?
– Yngve har vært enormt viktig for å bringe inn energi i prosessen. Vi spilte inn mye live etter Yngve sitt ønske: «Dere har jo spilt massevis live, så hvorfor ikke gjøre det nå og?». Yngve la til et synthtungt lydbilde. Jeg har også alltid vært inspirert av Bergen-bølgen med artister som John Olav og Fjorden Baby som Yngve har produsert.

Hvordan har du utformet skissene til låtene? Har du brukt synth eller gitar?
– Jeg gikk meg vill i starten av prosessen. Jeg jobba med tromme-samples og synth, men til slutt ble all musikken skrevet på kassegitar og så har melodilinja blitt spilt på synth i etterkant. Så har jeg, Sondre og Erlend arrangert låtene sammen.

Vil du si at tekstene dine har blitt mer modne, har du du tatt dem til et anna nivå på det siste albumet?
– Ja! Jeg har bokstavelig talt funnet stemmen min og har knekt en del koder i meg sjøl i det lyriske arbeidet. Scott Hutchison i Frightened Rabbit har vært viktig for meg der: Det å oppriktig kunne se det ubehagelige i tilværelsen, og bli mer brutalt ærlig.

Tror du noen vil falle fra fordi dere har tatt en ny retning?
– Det kan godt hende. Jeg tror at man som artist og band må ta noen kompromissløse valg for å se lengst mulig framover. Hadde vi fortsatt i samme retningen som på det forrige albumet, hadde det blitt energiløst og tamt. Vi vil være med å bidra til å løfte den norskspråklige rock-scenen.

Hva er den røde tråden på albumet tekstlig sett?
– Den tekstlige tematikken på plata handler om mitt møte med å undres over seg sjøl som menneske. Jeg har brukt mye tid på religion og prøvd å finne en mening med det hele. Det er et veldig personlig album om å være ung mann i vår verden. Samtidig vil jeg si at plata kombinerer personlige ting og samfunnsmessige ting. Det har vært en utrolig spesiell periode av livet. Man har gått over en fjelltopp og sett hvordan det ser ut på andre siden. Jeg tror det kan kalles en renselse.

Du skriver veldig godt om det å være ung mann og føle seg utenfor. Hvorfor tror du det er sånn at noen menn faller så grundig utenfor?
– Vi menn har noe mer ekstremt i oss, det ser du på selvmordstallene bl.a. Det er lett å bearbeide følelsene med ekstreme ting som rus, vold eller hat. Jeg prøvde å belyse det gjennom musikken bl.a. i Identitetsløse menn. Jeg håper at det kan skapes mer rom for debatt rundt temaet. Det er så mange farlige ting i samfunnet i dag, det er så mange ord som har blitt ødelagt. Ordet angst har blitt en salgsvare, noe kapitalistisk. Jeg er mer opptatt av hvorfor ting blir som de blir enn å sette en merkelapp på det. Det er et samfunnsproblem som jeg syns det er viktig å belyse.


«og æ kan ikke dra/men det kan du/det e din feil/identitetsløse menn/det e din feil»

Hvordan har koronaperioden påvirka dere?
– Vi var i Bergen i slutten av februar og gjorde ferdig plata. Det har vært et spesielt år å lage musikk på. Jeg har ikke hatt lyst til å gå helt ned og tenke på det med hvordan det har påvirka oss, men en stor og viktig del av det å lage musikk er å framføre den. Når den delen ikke blir stimulert er det som en liten del av deg dør. Jeg våkner av og til om natta og tenker på å spille konserter. Vi er avhengige av å spille konserter, og har basert livet på det, så det er brutalt. Vi skulle egentlig på turné i høst, men den er blitt flyttet til neste år. Jeg savner både det å spille konsert og det å gå på konsert.

Hva tenker du om online-konsertene i vår og sommer? Vurderte dere å spille noen selv?
– Vi har ikke gjort online-konserter, men det blir noen småting rundt albumslipp. Jeg er generelt skeptisk til digitaliseringen av konserter. Jeg liker ikke tanken på at man skal late som om online-konserter blir det samme som ordentlige konserter. Energien som skapes mellom artist og publikum er selve kjernen i konserter, og den energien får du ikke gjennom en skjerm.

Du framstår som en veldig musikkinteressert fyr?
– Jeg er helt ekstrem der! Jeg hører musikk 7-8 timer om dagen. Jeg er totalt avhengig av musikk. Jeg har tre lidenskaper: Fisking, høre på musikk og lage musikk. Hvis jeg ikke hadde hatt musikk er jeg usikker på hvor jeg hadde vært i dag. Jeg bruker musikken bredt. Jeg bruker instrumentalmusikk for å komme ned på et bra pulsnivå. Jeg liker å si at musikken maler hverdagen min. I perioder kan det kanskje være destruktivt, det kan bli for mye, akkurat som det kan være med alkohol og religion f.eks. Jeg var alltid eksponert for musikk som liten og har brukt mye tid på å undre meg over musikk. Da jeg var 17-18 år begynte jeg å lure på hvorfor jeg agerte på musikk på forskjellige måter. Det er noe musikk jeg alltid kommer tilbake til, som The National, Death Cab For Cutie og Frightened Rabbit. Sondre sitt yndlingsband er The National. Mitt og, sammen med Death Cab For Cutie. Musikk reflekterer den man er.

Hvilke norske artister hører du på?
– Jeg liker Divest fra Oslo, Hjerteslag og Norsk Råkk. Jonas Alaska har jeg lenge vært fan av. Jeg liker måten han skriver låter på. Simen Midtlid lager bra ting. Det samme med Great News og This Daze. Girl in Red er jeg veldig fan av. Hun er en rå dame! Og så må vi ikke glemme John Olav Nilsen. Han er selve grunnen til at vi skriver på norsk.

«du sir æ må slipp tak og forstå/æ sir du må slipp tak og gå»


Nettsiden til Virkelig