Foto: martinbarre.com

Overtegnede var så heldig å møte og intervjue Martin Barre da han gjestet progfestival på Vestlandet. Barre var i storform.

«Aqualung» var ifølge Barre et mareritt å spille inn, mens «Benefit» var pur glede. Men han så seg lei av den ikoniske frontfiguren, blant annet kjent for å spille fløyte på ett ben.

-Ian Anderson har ikke manerer og han er ikke flink med folk. Barre innrømmer at han er fornærmet på Anderson for at han har gjort «Thick as a Brick 2» uten å spørre om han og de andre som var med på første platen fra 1972 om å være med.

- Han er opptatt av å bruke billige musikere. Jeg skrev flere av riffene til den første platen. Det hadde vært veldig greit om han spurte meg først om oppfølgeren. - Når jeg ser tilbake på Jethro Tull tenker jeg at det var mye som ble gjort feil. Folk fikk ikke all æren de fortjente. Anderson hadde ikke mange musikalske forbilder, men Frank Zappa var en av dem. Og jeg tror at de to var ganske like på mange måter. Nå har jeg ingen kontakt med Ian. Vi er veldig forskjellige mennesker. Han har stort ego, men det må man jo nesten ha for å gå på en scene. Det er ikke så enkelt som at han har stort ego og jeg har lite ego. Kona mi sier at jeg har stort ego. Både Ian og jeg er profesjonelle og man finner måter å gjøre samarbeid på en effektiv måte. Jeg hører at han er veldig tilfreds for tiden og jeg ønsker ham lykke til. Nå har vi hver våre band og vi er fornøyde med det.

Jethro Tull holdt på fra 1967 til 2011 (mens den siste albumet kom ut i 2003). Totalt har de solgt over 60 millioner plater, og de har levert noen av progrockens fremste og mest krevende album, som «Aqualung», «Thick as a brick, A passion Play, «Benefit», «Ministrel» in the Gallery»



Hvordan var det å være med på plateprosjektet «Excalibur»?

«Excalibur» yeah – hehe! Det var utrolig gøy, men vi manglet retning og en som kunne regissere oss. Vi kunne trengt det, og det kunne blitt helt fantastisk, mange flinke var med på det. Det var definitivt ikke noen disiplin der. Når alle skal spille på likt, går det ikke. It was great fun, ler Barre.

Du løper maraton. Hvordan er det?

Ja, jeg trener og løper omtrent 10 kilometer annenhver dag. Jeg løp opp til Fløyen da jeg var i Bergen. Kupert terreng, men nydelig sted! It's a good run. Å løpe er mentalt forfriskende. Det er min måte å komme meg ut av turnebussen og løpe. Da jeg kom hit til Haugesund tenkte jeg at hvor kan jeg løpe her? Langs sjøen her ser det flott ut å løpe. Hele livet har jeg løpt.

Hvordan var det å vinne Grammy for «Crest of a Knave i 1988 i sjangeren rock/metal? Dere slo jo selveste Metallica med sin «...And Justice for all».

-Det var litt uvirkelig, men Grammy var ikke like stort da som nå, knapt nok nevnt i nyhetene, kanskje en linje om det i avisene. Grammy'en hadde ikke noen påvirkning på Jethro Tull som band. Jeg har aldri brydd meg så mye om anmeldelser av platene våre heller. Kategorien rock/metal var også ny da. Egentlig er den Grammy'en mer verd nå enn da, for jeg kommer nok neppe til å vinne en ny en.

Hvilke av Jethro Tull sine plater regner du som best?

-Benefit. Da var vi avslappet og lekne i studio. Man kan høre på den platen at vi har det gøy og at det er en positiv energi.. På første platen Stand Up var vi for nervøse. Den var eksperimentell og vi visste ikke helt hva vi ville ha.

-Og på Aqualung var et mareritt. Vanskelig å spille inn. Intenst. Vi hadde mange takes. Gjennom hele innspillingen av Aqualung» var det problemer. Vi hadde så mange tagninger, som måtte gjøres om og om igjen.

Du har mange gitarstiler – alt fra akustisk til blues og metal?

-Jeg tenker på det som en stil. Som gitarist er det viktig å ha en egen stil. Jeg hater dårlig musikk. Det verste jeg vet er gutten som kjøper Steve Vai Instruction Video og prøver å kopiere hans stil. Raskhet er ikke alt på gitar. Det er så mye de går glipp av. Altfor mange musikere er altfor trangsynte. Da jeg var ung kjøpte vi plater av The Shadows, Duane Eddy, Little Richard og Chet Atkins og prøvde å spille som dem. Det var små informasjonsbiter som bygget seg opp sakte. Det gikk tregt å bli god på gitar. Når man lærer sakte bygger man solid. Når man lærer for fort så går du glipp av mye.

Hvilken musikk lytter du på selv?

- Jeg lytter gjerne på musikk jeg hater for å vite hva jeg hater. Å høre på musikere man ikke liker, gjør at man må tenke hvordan man selv ville gjort det. Og det lærer man av. Man må lytte på alt. All musikk er informasjon om å spille.

-Du har jobbet med mange store, bl.a. Paul McCartney. Hvordan var han i sammenligning?

-Paul er en fantastisk fyr på alle måter, både måten han synger på og oppfører seg på. Han er ekte og jobber hardt. Det var en utrolig uke. Folk som er utrolig talentfulle trenger ikke å være noe annet seg selv.

Hvordan går det med selvbiografien din. Skal den ut snart?

- For ti år siden skrev jeg mye på den, men jeg ble distrahert og startet med andre ting. Men jeg har tatt en pause. Jeg kommer til å ta opp igjen pennen og fullføre den ved anledning. Det var en del ubehagelige ting som skjedde i Jethro Tull som såret meg som jeg ikke vil tenke for mye på nå. Folk ble dårlig behandlet. For ti år siden var jeg ennå i Jethro Tull og det var viktigere for meg å skrive om det. For meg er det et arr som må helbredes. Før jeg skriver selvbiografi vil jeg lage en soloplate.

Sammen med Jethro Tull har du jo spilt på enorme konsertarenaer som Madison Square Garden i New York. Hvordan er det å spille på små, intime klubber som Høvleriet?

-Det er spennende. Jeg liker det. Det er bra det også. Det er en stor feil i musikk å tro at man er større enn den man er!



-Å skrive sangtekster er en lang prosess. Jeg skriver gjerne en tekst en dag og tenker at det klinger bra. Neste dag bare rister jeg på hodet og tenker at dette duger jo ikke.. Det er krevende å skrive, men jeg har lært mer om tekster i nyere tid. Vi finner fans hvor de er. Bandet mitt startet ut lite men vi blir større. Det vi liker er at vi ikke vet hva som skal skje etterpå. Jeg vil ikke ha noe formular, og jeg vil ikke være Jethro Tull, Jethro Tull.. Musikalsk gikk det nedover med Jethro Tull. Jeg vil gå videre og lage ny frisk musikk. Målet er å ha et band som står på egne ben. Jeg er usikker på hvilken sjanger vi spiller; «progrock meets jazz meets folk meets blues» kanskje. Det vil utvikle seg og jeg vil at andre skal skrive musikk. I Haugesund spilte vi to egne sanger. Neste år vil vi ha flere egne låter – kanskje opptil 20 prosent - som vi fremfører live. Samtidig prøver jeg å ta en personlig vri på gamle Jethro Tull-sanger.

Jethro Tull ga ut sin siste plate i 2003 («The Jethro Tull Christmas Album»), men turnerte inntil 2011. I april 2014 uttalte Ian Anderson at Jethro Tull var ferdige for godt.


- Å skrive musikk var det viktigste for meg i Jethro Tull, mens jeg tenkte at å skrive tekster var bare noe man gjorde for å ha ord til musikken. Det er først i det siste jeg har satt meg virkelig ned for å skrive tekster. Det er en krevende prosess.






Martin Barre på Facebook