Foto: Eirik Havnes


Den ene strålende anmeldelsen etter den andre har drysset over Selma French siden hun kom ut med sin solodebut Changes Like the Weather in the Mountain i august. Morgenbladet kalte det et imponerende debutalbum, Dagsavisen skrev at dette er et album det er lett å bli glad i, og Aftenpostens anmelder mente det var noe av det beste han hadde hørt i år.

I sommer har hun reist fra festival til festival. Øya, Trænafestivalen, Moldejazz, Canal Street, Loaded og Oslo Jazz. Så var det by:Larm og Vill Vill Vest som stod for tur. De siste månedene har rett og slett vært veldig travle for artisten som hittil har vært mest kjent som vokalist og felespiller i bandene Morgonrode og Masåva. Etter å ha landet litt fra en turné med bandet Time is A Blind Guide, har hun tid til et intervju med Musikknyheter.

- Høsten har gått litt i ett. Kom nettopp hjem fra en utrolig fin turné i Nederland som vikar i Time is A Blind Guide. Jeg kjenner at jeg ikke har rukket å bearbeide alle opplevelsene enda - det ene inntrykket har ikke sunket inn før man allerede er på et nytt sted. Og nå er det november og toget bare fortsetter egentlig, forteller Selma French.


Mange timer i bil

Sommeren gikk med til å kjøre nærmest landet rundt pga flystreiken.

- Jeg har virkelig vært heldig med festivaler å spille på i sommer! Og god geografisk spredning. Det var jo flystreik i sommer, så for å rekke konserten vår på Trænafestivalen kjørte vi 16 timer gange to. Det var et eventyr og absolutt verdt det. Et av de vakreste stedene jeg har vært! Moldejazz var også en utrolig gøy konsert å spille. På vei dit hørte vi Ronja Røverdatter på lydbok. Det har egentlig vært en salig blanding av veldig fine festivaler og noen dager fri her og der, og mange timer i bil.

Bransjefestivaler som by:Larm og Vill Vill Vest er hun derimot ikke blitt helt komfortabel med.

- Jeg har spilt på Off:Larm før med Masåva. Da spilte vi gratiskonsert i kjelleren på en skobutikk med opphørssalg, så BLÅ fredag kveld var jo en level opp om jeg kan si det.
- Jeg har ikke blitt klok på bransjefestivaler enda og å mingle meg til en jobb er kanskje det verste jeg kan tenke meg. Men spillinga gikk bra. Mulig brannfakkel her nå, men jeg lurer litt på hvorfor ikke bransjen kan dra på vanlige festivaler hvor musikere får hyre, i stedet for at musikere er «heldige» som får spille gratis-ish for bransjen. Det kan jo fort bli litt stivt, eller? Og hvem er det til nytte for sånn egentlig?



Support for Sondre Lerche

Det var mye musikk og interesse for musikk i barndomshjemmet på Ås og i storfamilien til Selma French Bolstad. Etter hvert ble det kulturskole, spellemannslag og studier ved Barratt Due. Hun synger, er låtskriver og spiller også både fele og gitar. Sammen med bandet Morgonrode har hun allerede vunnet en Spellemann i klassen folkemusikk, og med Masåva ble det i 2018 en Spellemann-nominasjon i vise-kategorien. I tillegg har hun vært med i bandene til Frøkedal & Familien, Kristian Kristensen, Siv Jakobsen og som feature i The Switch.

- Det lå vel til rette for å holde på med musikk hele veien egentlig, så det var jo et privilegium. Men det har ikke vært raka vegen fra barnerommet til å gi ut soloplate likevel. Å oppleve folkemusikkfestivaler og spille i band med venner på videregående var kanskje de største triggerne til at jeg ville jobbe for å ha det som yrke, men jeg trenger stadig ny inspirasjon for å i det hele tatt skjønne hva jeg driver med og jeg lærer mye hele tiden av alle jeg spiller med.

Nå i november skal hun spille support for Sondre Lerche når han drar ut på Norgesturné. I desember blir det flere konserter i Trondheim og Tromsø med solobandet og The Switch.

Selv om solokarrieren har tatt ganske greit av, har hun ingen planer om å slutte å spille i bandene sine. Selma fremhever at også soloalbumet er laget i samarbeid med et knippe fantastiske musikere; Christian og Andreas Winther og Anja Lauvdal.

- Forskjellen til andre band og prosjekter jeg er medspiller i er jo at det er mer ansvar på meg og også at det er mitt navn som står. Det er jo litt uvant.



Den beste responsen

Musikken på albumet skrev hun i 2020 og det var trommis Andreas Winther sin idé å spille inn låtene.

- Det var en veldig fin prosess å være i siden det ikke hadde noe tidsfrist og det liksom vokste frem av seg selv. Vi begynte med å spille inn demoer på litt ulike plasser i Oslo, Vålerenga, øverommet på Alexander Kjellands plass, Flerbruket på Hemnes og mye hjemme. Også hadde vi en utrolig fin dag i Amper Tone med Bård Ingebrigtsen hvor vi spilte inn 7 låter. Jeg satt mye alene og spilte inn meg selv spille fele og koringer. Det var jo en unntakstilstand hvor jeg hadde mer tid enn vanlig på grunn av nedstengning, så det var fint å kunne jobbe med noe lystbetont over så lang tid.

De gode anmeldelsene har som kjent strømmet inn. Selma føler seg ganske overveldet over mottagelsen.

- Det er selvfølgelig kjempestas å i det hele tatt få en anmeldelse for en utgivelse, så jeg er ganske overvelda over responsen albumet har fått. Og det er utrolig hyggelig når man har jobba med noe over så lang tid. Samtidig er det litt absurd at det er så mye respons og greier som skal skje over en skjerm: storys på Instagram, innlegg på Facebook, dette intervjuet her. Jeg går rundt med en splitta følelse av at jeg burde dele noe jeg er nevnt i, samtidig som jeg hater den effekten sosiale medier har på meg selv, så det er jo ganske dobbeltmoralsk og jeg blir ikke helt klok på hvordan man skal forholde seg til det.

- Den beste responsen er jo fra publikum når man spiller live, og jeg er utrolig glad for å møte folk på konserter. Det betyr også selvfølgelig veldig mye å få meldinger av folk som musikken har betydd noe for. Det betyr jo mye for meg og, så det er veldig stort at musikken og plata har fått så mye oppmerksomhet.



Favoritter fra 2022

Snart kan Selma French legge bak seg et hektisk, men fint år. Når hun skal oppsummere året musikalsk, spenner det fra Cate Le Bon til Blake Mills.

- Jeg har noen plater som kan oppsummere året mitt på øret. Det begynte med Mug Museum av walisiske Cate Le Bon. Det traff meg veldig og har hørt mye på det siden. Nylig oppdagelse, etter tips fra Thomas Sagbråten i The Switch, er Titanic Rising av Weyes Blood. Liker det veldig godt. Nå hører jeg også mye på de siste platene til Sondre Lerche og jeg synes han er en ekstremt imponerende musiker og produsent. Jeg må også nevne Mutable Set av Blake Mills. Nå begynner det å nærme seg desember og da gleder jeg meg egentlig bare til å sitte ved kjøkkenbordet og stirre på en julestjerne i vinduet, mens jeg hører på Odd Nordstoga sin musikk til Linus i Svingen og Kvedarkvintetten sin juleplate, og tenke på året som har gått.