– Vi dro for å se en ekte spøkelsesby

Foto: Anders Hornoff

En skulle tro at Sivert Høyem ville ta seg litt fri etter å ha turnert i nesten to år med Madrugada, som også ga ut ny plate i år. Men frontfiguren i et av Norges største band påstår at det ikke har vært så travelt som det kan virke som når jeg spør om hvordan han fikk tid til dette.

– Vi må se det i sammenheng med at vi plutselig stod midt oppe i en pandemi hvor man hadde ganske masse fritid. Så det var der det ble påbegynt. Men, altså det har ikke vært travelt. Jeg skriver jo sanger hele tiden. Og låtskrivingen til dette prosjektet ble påbegynt våren 2021. Jeg ga ut en EP vinteren 2021 og turnerte litt. Og så skrev jeg mange av de låtene her på vårparten i 2021. Deretter ble de innspilt på høsten i Nyksund i Vesterålen. Så jeg har hatt nesten to år på å ferdigstille dette. Jeg tror at hvis vi ikke hadde hatt en pandemi inne i dette her, så er det vel ingen som hadde hevet et øyebryn over at jeg ga ut musikk nå. Det er litt sånn som det skal være.

Trevegger med klang

Nyksund er et fiskevær nord på Langøya i Vesterålen, litt under en times kjøring fra Sortland. Fiskeværet ble fraflyttet i 1970 og ble en spøkelsesby. Utover 1980-tallet kom tyske kunstnere og begynte å blåse liv i stedet og i dag er det noen få fastboende som jobber med helårsturisme. Plassen er cinematisk og har blitt brukt i filmer som Etter Rubicon og Insomnia. Det cinematiske kommer godt fram i musikkvideoen til den nye singelen The Rust. Jeg spør hva som dro Sivert til Nyksund.

– Hvis man går helt tilbake til begynnelsen av det prosjektet her, så begynte det med at jeg og Bjarne Stensli, en tekniker som jeg har jobbet med i hvert fall 10 år, begynte å snakke om at det hadde vært kult å reise bort for å lage plate. Da skulle vi leie oss et hus hvor vi rigget oss til i et provisorisk studio i huset og levde tett innpå hverandre, mens vi spilte inn musikk til alle døgnets tider. Ideen tok etter hvert mer og mer form og da begynte vi å lure på hvor man kunne finne et slikt sted. Vi ønsket å finne et rom med trevegger som hadde fin og varm klang.

Etter å ha vurdert kirker og lignende bygg ble ideen om å gjøre noe i Vesterålen unnfanget.

– På dette tidspunktet hadde ikke jeg gjort noen ting i Nord-Norge. Vi endte med å reise opp og gjøre masse videoer med Madrugada der, men det var jo lenge etter at dette prosjektet her var planlagt.

Etter å ha vurdert kirker i Vesterålen innså de fort at de ville komme til å bli avbrutt av vielser, begravelser og andre aktiviteter i kirken.

Spøkelsesbyen

– Og så kom dette stedet kalt Soar opp. Jeg visste jo at det var et bedehus ute i Nyksund, for jeg har jo vært en del der ute da jeg vokste opp på Sortland, selv om jeg ikke vil kalle meg lommekjent der ute. Så jeg visste ikke om det fortsatt stod oppe og kunne brukes. Den gang da var jo hele bygda fraflyttet og sto og forfalt. Vi forhørte oss med en del forskjellige folk, hvor det var det god akustikk og sånn. Og det viste seg jo at dette stedet ute i Nyksund var veldig godt egnet for en slik innspilling. Det at vi havnet der skyldes litt tilfeldigheter, men jeg visste jeg hadde lyst til å gjøre noe hjemme.

Han er glad for at de endte opp der, siden det er en plass han hadde et forhold til.

– Vi pleide jo å dra dit for å se en ekte spøkelsesby. Det bor jo litt flere folk der nå, men det var ikke mer enn et par folk som bodde der da vi holdt på, som var i september det året. Ehhmmm… har jeg svart på spørsmålet ditt nå, egentlig?

– Javisst! Til gangs. Bodde dere der ute?

– Vi bodde i et hus på veien ut til Nyksund og hadde verdens mest fantastiske utsikt. Jeg hadde med en tysk fotograf oppover som ikke hadde vært der før. Han ble helt fjetra og kan ikke ha sovet en eneste natt, for han var bare oppe hele tiden og tok bilder av nordlyset og rekte rundt og fotograferte hele tiden. Han fikk til og med farger i kinnene etter hvert. Så det var veldig kult å vise det stedet fram til noen folk som ikke har vært så mye i Nord-Norge.



– Jeg har vært på konsert i Nyksund, de har jo en scene borte på brygga der.

– Ja, de hadde vel en slags festival der en stund, tror jeg også. Det er jo ikke utenkelig at jeg kommer til å ha lyst til å gjøre noe live der ute på et eller annet tidspunkt, i forbindelse med dette prosjektet.

Dro og kjøpte øl

Det nye albumet kommer i januar og singelen The Rust er første smakebit og kommer ut i dag. Låten er over sju minutter, og er ikke akkurat radiovennlig i lengde.

– Det er ikke akkurat radiovennlig, nei. Men jeg har ingen ambisjoner om at det her skal bli spilt så masse på radio. Den er mer tenkt som en introduksjon til hele prosjektet og videoen er litt dokumentarisk med mye bilder av Nyksund og oss som jobber under innspillingen. Vi vil gi folk en følelse av hvordan stemningen var. Det er et enormt billedmateriale som følger det prosjektet her, som Andreas Hornoff, fotografen som var med meg opp, har tatt. Dette er mer en utgivelse som skal gi folk en smakebit av hva den nye skiva, On an Island går ut på. Det var den låten som stod mest ut og er en av de låtene som vi følte fanger stedets stemning og sjel på best måte.

Han forteller om da de satt i bilen og hørte på introen til The Rust

– Av og til så drev vi og kjørte litt turer og hørte på det vi hadde gjort og jeg husker den kom på da vi var på vei hjem fra Myre. [kommunesenter i Bø i Vesterålen, ti minutter med bil fra Nyksund]. Vi hadde vært og kjøpt øl som seg hør og bør, haha. Og da vi rundet svingen, hvor veien åpner seg ut mot havet på den kronglete veien det siste stykket ut mot Nyksund, og så kom den introen på. Da skjønte vi at dette var lyden av dette stedet. Jeg synes derfor det er riktig at det her er det folk får høre først.

Massive Attack og Pink Floyd

– Nesten åtte minutter er jo nesten prog-aktig?

– Tja, låta i seg selv er ikke så voldsomt progget, det vil jeg ikke si. Men som du er også jeg en gammel progfan, så da har man vel mer toleranse for at låter kan bli både syv, åtte, ni og 10 minutter lange. Det har jeg ikke noe problem med.

– Du sier at låten er veldig relatert til Nyksund. Du synger jo til og med «this is not a place for new beginnings».

– Det kan nok hende at Nyksund er akkurat det for mange folk. Men teksten har ikke nødvendigvis noe med Nyksund å gjøre. Det er en litt utypisk tekst til å være meg. Som regel har de tingene jeg har skrevet opp gjennom har vært forankret i mitt liv, egentlig. Og det kan fort bli litt klamt når man skal sette seg ned i hver jævla dag og forsøker å si «hva føler jeg i dag?». Det er faktisk litt befriende å bare gå litt over i tredjeperson og drive litt mer med historiefortelling. Den handler jo om to personer som lever sammen i et hus som holder på å dette fra hverandre. Det står også et bilvrak i hagen. Når man kommer fra Nord-Norge har man jo kjørt forbi en del sånne hus opp igjen årene, he he.



– Det er et punkt i låta, fem minutter uti, som jeg synes er usigelig vakkert hvor dere har «ahhhh»-koring i bakgrunnen, med Hammond og full pakke. Da fikk jeg ståpels.

– Så kult da. Jeg vet hvor du mener, og det er også mitt øyeblikk. Det er ikke nødvendigvis noen åpenbare referanser til Pink Floyd, men akkurat det øyeblikket var det en slags følelse av Us and Them, uten at det var det vi prøvde å etterligne. Det er jo musikk som ligger inne i DNA-et ditt etter å ha vokst opp med den.

– Jeg fikk litt følelse av Teardrops med Massive Attack av introen. Er du enig i det?

– Du er sikkert ikke den siste som kommer til å si det. Egentlig var utgangspunktet at jeg satt og så på den der vampyrfilmen til Jim Jarmusch. Han har et psykedelia-lignende noise-band og har laget mye av filmmusikken selv. Jeg synes det var jævlig fet filmmusikk, så kanskje stemningen ble påvirket litt av den. At låten endte opp med å høres slik ut var vel litt mer tilfeldig, tror jeg, men jeg hører at det kan være likhetstrekk der.

Romantisk

Neste single er allerede klar, og kommer senere i høst. Den heter Aim for the heart, og er veldig annerledes enn The Rust.

– Jeg føler kanskje The Rust presenterer noe mer nytt fra meg. Aim for the Heart er mer i et landskap jeg har vært i før. Jeg har ganske stor toleranse for romantikk i musikk. Så den føler jeg har et eller annet litt meksikansk over seg. I hvert fall i den originale versjonen som startet med to kassegitarer. Eller… om ikke mexicansk, så har den i hvert fall litt sånn boarder music-vibber over seg. Den har kanskje beholdt noe av det i seg i den ferdige versjonen… jeg vet ikke mer hva jeg skal si om den.

– Den er kanskje mer radiovennlig?

– Den er kanskje mer radiovennlig, ja. Den blir sluppet som en låt hvor vi satser på litt radiospilling, så får vi se hvor vellykket det blir. Ambisjonen var å lage et helstøpt album, og fange ei stemning. Det er vanskelig å forutsi hva som blir spilt på radioen og ikke. Selv om jeg har hatt noen radiohits opp gjennom så er det ikke noe jeg har hatt som mål. Og det har helt ærlig ikke vært nødvendig heller. Jeg har fått et bra publikum og folk har verdsatt musikken min uten at den har havnet på radio.

– Du sier du har tenkt helhetlig på albumet. Men du følger jo litt trenden, med å gi ut en god del singler før albumet endelig kommer. Er det et bevisst valg?

– Ja, det er bevisst valg at det ikke kommer noen flere singler etter de to her, hehe. Så jeg har ikke tenkt å gi ut alt først. Det er vel egentlig litt mer sånn som man gjorde før, bortsett fra at de to første singlene kommer veldig tett på hverandre. Men det er mest fordi, at den andre har vi kanskje litt mer tro på kan bli spilt litt på radio, mens den første er ment som en bra introduksjon til albumet. Jeg har vært ganske bevisst på at jeg ikke vil at halvparten av låtene skulle være ute før albumet kommer ut på nyåret.

Romklang og luft

– Slik jeg skjønte, så er albumet spilt inn live. Eller har dere lagt på ting i etterkant?

– Ja, vi har lagt på en del ting. For det meste har har stått og spilt sammen i bedehuset, men vi var ikke nok folk til å lage all den lyden som du hører på musikken. Derfor er det ting som er lagt på etterpå, men selve grunn-opptaket er av oss live. Når jeg tenker meg om er vel egentlig det også løgn, haha! For i selve bedehuset var vi bare tre personer. I etterkant supplerte vi med låter som ble spilt inn i Rainbow studio i fjor høst. De er vel kanskje de som er aller mest live, for da var vi fem personer. Nå for tiden har du muligheten til å lage et ubegrenset antall spor i ProTools [innspillings- og mikseprogram for musikk], og om det er noe du føler mangler, så legger du gjerne til enda et spor. Men jeg synes det aller viktigste er at grunn-taket av låten er en gruppe mennesker som spiller sammen i et rom. Det er noe med den dynamikken og det umiddelbare som det medfører jeg ofte savner i dagens musikk. Jeg prøver å være bevisst på å begrense meg selv litt og gi ting litt luft, slik at man kan gi et realistisk bilde av ekte musikalsk samspill. Og det var en ambisjon om å la rommet vi spilte inn i få høres så mye som mulig på opptaket. Vi ønsket å la instrumentene og klangen få lov til å blande seg i det rommet, sånn at du får en følelse av at vi faktisk stod og spilte på en fysisk plass.



Albumet er mikset av Tchad Blake, som Sivert Høyem har jobbet en del med siden sitt første soloalbum.

– Jeg hadde ham i tankene for dette prosjektet siden vi ønsket å ha et relativt nakent og åpent lydbilde, og jeg vet hvordan han jobber. Han henger seg opp i støy og de små skjønnhetsfeilene som man får under en innspilling, og så løfter han dem fram som en… feature, nå går jeg helt over til engelsk her. Det jeg mener er at han beholder små tilfeldige ting som skjer under innspilling og gir det en veldig prominent plass. Så det var veldig artig å høre hvordan han tolket det vi hadde gjort.

Vil ut i verden

– Når jeg ser videoen til Rust så jeg ser jo noen kjente fjes blant musikerne dine?

– Vi ser bare kjente fjes, egentlig. De som var med opp til Nyksund var Christer Knutsen og Børge Fjordheim. Jeg har en gruppe som jeg har jobbet med i årevis, som på en måte er min gjeng. De har et eierskap til soloprosjektet mitt og vil at det skal gå bra og føler også at det er deres musikk. Og under innspillingene i Oslo hadde vi med både Cato Salsa på gitar og Øystein Frantzvåg på bass. Og der har vi bandet som jeg har jobbet med de ti siste årene, omtrent.

– Når albumet kommer ut i januar, blir det turne?

– Selvfølgelig!

– Er planene lagt allerede?

– Ja, de første planene er lagt, jeg har til og med planer for det neste albumet også. Det blir vel et år på veien, skulle jeg tro.

– Så det blir festivalsommer i 2024 med Sivert Høyem?

– Ja, det blir det i hvert fall!

– Madrugada har gjort det stort ute i Europa, men du har vel også et stort publikum der ute?

– Det har vært voksende. Jeg har turnert utenfor Norge i hele Europa og sluppet skivene mine der helt siden Moonlanding. Det blir spennende å se om det har kommet enda flere til blant publikum. Da vi turnerte med Madrugada nå spilte vi for mye mer folk enn både før vi la opp og under gjenforeningsturneen i 2019. Jeg har aldri lagt skjul på at det har vært en ambisjon for meg å komme meg ut med musikken min. Så det kommer jeg til å fortsette med!

Videoen til The Rust publiseres kl. 18 fredag 29. september: