– Jeg har det mye bedre i livet nå

Foto: Birthe Magnussen

Marte Eberson er en av de mest suksessrike musikerne Norge har hatt de siste tolv årene. Hun har vært med i Highasakite, et av tidenes mest suksessfulle band i Norge. I tillegg til å gå solo har hun også et eget band med sin far, nestoren i norsk musikkbransje, Jon Eberson, i tillegg til prosjektet Löv, hvor hun er hovedlåtskriver. På toppen av det hele dukker hun opp på konserter og plater med flere andre prosjekter, band og artister. Nå er hun ute med sitt andre soloalbum, den knallsterke plata Free. Vi tok en prat med henne via Teams, på samme dag som albumet kom ut.

– Du har kalt albumet Free. Hva legger du i begrepet å være fri?

– For meg så har det vært å føle meg helt fri i prosessen med å lage det nye albumet. Og jeg har følt meg fri fra å tenke på hva folk skal synes om albumet og musikken. Men jeg har også vært helt fri sjangermessig. Jeg har ikke tenkt så mye på at det skal være det ene eller andre. Jeg har bare følt meg helt fri i prosessen med å lage låtene, både når det kommer til melodi og tekst. Og i tekstene er jeg også innom at det ikke nødvendigvis alltid er like bra å ha totalt frihet. Men jeg tar en sjanse, og det gir en frihetsfølelse og bare tørre å tørre å gjøre det man har lyst til å gjøre, egentlig.

– Det har gått sju år siden forrige soloalbum. Hvorfor har det gått så lang tid?

– Det er fordi jeg har gjort så mange andre ting siden 2016. På det tidspunktet hadde Highasakite gitt ut albumet Camp Echo, og da hadde jeg fortsatt en del tydelige ideer og ting som jeg hadde lyst til å få utløp for. Ting som jeg følte at jeg ikke hadde fått ut påCamp Echo. Så da ville jeg gjerne spille inn et album, noe jeg gjorde. Men da var jeg jo på samme selskap og management som Highasakite, så de var veldig tydelige på at promo og jobbing med mitt album ikke ville bli prioritert særlig høyt. Så da fikk jeg ikke spilt det live eller promotert det, fordi de mente at det ville komme i veien for interessene til Highasakite. Det er jo litt morsomt å tenke på tilbake nå, når vi vet hva som skjedde med Highasakite like etterpå. Så da kom det ikke så mye ut av det som jeg kanskje hadde håpet på, og kanskje til og med drømt litt om.

Situasjonen hun nevner med Highasakite er at tre av bandets medlemmer, som kom med før utgivelsen av gjennombruddsalbumet Silent Treatment, forlot gruppa etter interne stridigheter. Etter dette ble Marte opptatt med en rekke andre prosjekter.

– Det har bare vært så mye annet jeg hadde lyst til å gjøre. Men for et par år siden begynte jeg å lage låter som ikke passet inn i noen av de andre bandene som jeg da holdt på med. Det ble litt for popete for Eberson, samtidig som det ble for funky og jazzete for Löv. Jeg bestemte meg derfor for å lage disse låtene til meg selv, siden jeg følte jeg at jeg var veldig klar for det. Og da jeg kom i gang var det veldig gøy.



– Det forrige soloalbumet ditt var helt elektronisk og noe du stort sett gjorde på egenhånd. Denne gangen har du med mange musikere. Var det et bevisst valg, eller ble det bare sånn?

– Det var bevisst. Jeg hadde hørt på veldig mye musikk som ikke var så elektronisk, den var mer bass- og gitarpreget og hadde et varmere lydbilde.

– Hva slags musikk?

– Det var litt eldre musikk fra 70- og 80-tallet. Og jeg ønsket derfor å ha et mer en band-sound slik at det skulle være lett å spille det live. Jeg ønsket ikke en svær produksjon masse synther og masse spor. Jeg lykkes kanskje ikke helt, for musikken har blitt litt komplisert og vanskelig å spille, he he. Det var veldig deilig å ha den varmen fra både bass, gitar og trommer, i tillegg til Rhodes og de andre keyboardene. Dette er ekte instrumenter! Det likte jeg veldig godt.

Blir det da turné?

– Ikke i høst, annet enn slippkonsert på Parkteatret 8. november, og muligens en jobb til. Planen er at vi skal få spilt neste år og det gleder jeg meg veldig til.

– Vil du kun spille fra dette albumet, eller vil du inkludere fra det forrige også, tatt i betraktning hvor ulike de er?

– Nei, det er dette prosjektet som vil være fokuset. Når du er inne på det: Jeg trodde jeg hadde laget et album på 45 minutter. Men i dag så jeg på Spotify at det bare er 35 minutter! Men jeg har mange låter som ikke kom med på albumet, som like gjerne kunne vært med på det, som vi også spiller live. Vi spilte en del konserter i sommer, og der framførte vi flere låter som ikke er på albumet. Så vi har mye materiale. Det er gøy å få spilt ting live også før man gir det ut. Da får man testet det skikkelig og spilt seg inn i musikken.

– Du sier «vi». Hvem er «vi»?

– Det er Marius Simonsen på trommer, Ellen Brekken på bass, Stian Larsen på gitar og Maria Skarnes som jeg har kjent siden studietiden i Berge. Hun er med og korer og spiller synth.

Foto: Hogne Bø Pettersen

Marius og Stian er også med på platen.

– Ellen og Maria kunne like gjerne vært med på albumet, men det passet ikke tidsmessig akkurat under innspillingene.

– Hvor lang tid har du brukt på albumet? Var det én sammenhengende prosess, eller har det vært mer i rykk og napp?

– Det har vært veldig rykk og napp, så hele prosessen har foregått siden 2021. Det var første gangen jeg begynte å jobbe med låtene. Etter en stund sendte jeg det jeg hadde til Terje Pedersen hos Grappa, og da begynte vi på en plan fram mot lansering. Men jeg er glad for at det har gått i rykk og napp, for det har gitt meg ro i prosjektet, slik at jeg har kunnet bruke tid på å vurdere og teste ut låtene. Jeg spilte inn veldig mange låter som ikke kom med på albumet, og så har jeg sluppet noen låter som singler. De var egentlig ment å være med på albumet, men kom ikke med til slutt. Så det har vært veldig deilig å ha god tid, synes jeg. Da tenker jeg både på pauser mellom låtslippene og pauser mellom de ulike periodene i studio, mens jeg har holdt på med andre prosjekter.

– Ja, du du har masse andre prosjekter. Er Norges en av mest opptatte musikere?

– Nei, det tror jeg absolutt ikke at jeg er! Og jeg har det egentlig veldig fint med å ikke være en Norges mest opptatt av musikere. Jeg har en veldig fin balanse akkurat nå mellom å spille andres musikk og det å holde på med mine egne ting. Jeg må nesten klype meg selv i armen over hvor heldig jeg er. Da jeg forlot Highasakite i 2017 visste jeg ikke helt hva jeg skulle gå videre med. Jeg visste at jeg fortsatt skulle holde på med musikk, det var på en måte det eneste jeg ville, men jeg visste ikke helt hvor veien gikk. Og nå spiller jeg med folk, som jeg beundrer og ser opp til, både som musikere og låtskrivere. Det er en drøm som jeg oppriktig er veldig takknemlig for å kunne gjøre til virkelighet.

– Du har jo et band med din far, ser du opp til ham og det han har fått til i sin karriere? .

– Ja, det gjør jeg. Ikke minst det at han i en alder av 70 fortsatt sitter og øver så mye hver dag. Og det får meg til å tenke på at jeg burde selv begynne å øve litt mer. Jeg ser opp til ham for at han slutter aldri å produsere og skape ting. Det synes jeg er veldig inspirerende. Jeg håper jeg kan være som ham når jeg når den alderen.

Faren, Jon Eberson, var stor stjerne i Norge, spesielt på 80-tallet med en rekke jazz- og pop-utgivelser som gjorde det bra på VG-lista og på prisutdelinger. Marte og faren har gitt ut to album under bandnavnet Eberson. Jeg spør hvordan det er å jobbe i prosjekt med faren sin.

– Det har vært egentlig veldig naturlig og ålreit. Vi har ikke noe skille på dette med å være kolleger versus det å være far og datter. De linjene har blitt visket ut. Jeg opplever heller at det er et vennskap mellom oss. Men av og til så føler jeg at han er veldig pappa, da. Men det å jobbe med ham føltes veldig enkelt. Vi kjenner hverandre godt. Han er veldig raus med meg, og jeg synes at jeg er ganske raus med ham i måten vi samarbeider på. Og så liker vi jo ofte mye av den samme musikken. Samtidig liker jeg tonespråket hans. Det er veldig gøy å prøve ut nye låter sammen med ham.



– Faren din er jo en bauta i norsk musikkhistorie, tenker du noe på det?

– Det har jeg et veldig avslappet forhold til, og er ikke noe jeg tenker noe særlig på. Det er veldig hyggelig at folk liker ham og hører på musikken hans og at han har satt spor etter seg. Det finner jeg inspirerende, men jeg tenker veldig lite på det. Jeg har jo også en mor som har jobba i VG som journalist i sikkert over 30 år, så jeg er på en måte… hva skal jeg si… jeg bryr meg ikke om at folk er kjente, eller kjendiser. Det har vært en veldig sånn naturlige greie i hjemmet vårt da jeg vokste opp.

– Hva vil du si har vært inspirasjonskilde for deg når du jobbet med denne skiva?

– Jeg begynte å høre på litt sånn disco-aktig musikk, samt sånn funk og soul musikk fra syttitallet. Og så begynte jeg å høre på en del hiphop musikk. Alt dette påvirket vel albumet til å bli litt unorsk. Jeg kommer egentlig ikke på så veldig mange andre norske artister som driver og lager den type musikk.

– Hva hørte du på selv da du vokste opp?

– Det første jeg begynte å høre på var Maj Britt Andersen. Det var første gang jeg ble skikkelig fan girl av noen, og det var fordi hun hadde så fine tekster. Det var mye trist, men også mye som var ekstremt gira. Det var da jeg for første gang begynte å kjenne at jeg boblet når jeg hørte på musikk. Vi hørte også på veldig mye jazz hjemme, så det var noe jeg tidlig ble hekta på. Jeg var veldig glad i klassiske jazzsangerinner, og da spesielt svenske Monica Zetterlund, samt klassiske jazzpianister. I tillegg hørte jeg på alt det andre som de på min alder likte, som Spice Girls. Det var liksom to sider: Det var pop- og hit-musikken jeg hørte på med vennene mine, mens jeg hjemme hørte litt mer på jazz. Jeg fant veldig ro i det da. Motivasjonen min for å begynne å spille var jo at jeg en dag skulle kunne sitte og kompe flinke sangere, for jeg synes det var så fint å høre folk synge. Og det vil jeg si slo til, he he.

– Når begynte du å synge selv?

– Jeg begynte å synge i mini-gospelkor da jeg kanskje var sånn 7 – 8 år, så jeg har liksom alltid sunget. Men har ikke jobbet noe for å bli sanger. Jeg har bare sunget litt her og der på ulike prosjekter. Da jeg begynte å studere piano, så hadde jeg egentlig ikke noe mål om å bli sanger selv. Da var det litt sånn at jeg bare måtte øve på piano. Men så begynte jeg etter hvert å kore ganske mye og ble vant til å synge. Da jeg så ga ut soloalbumet mitt i 2016 ble det bare til at jeg sang. På det tidspunktet hadde jeg ikke helt funnet ut av hva jeg egentlig likte med stemmen min og hvordan jeg ønsket å synge. Så det er litt sånn rart å høre på den nå i forhold til det jeg gir ut nå. Det er to veldig forskjellige typer sang. Men de siste årene har jeg øvd på å synge mer, og har funnet en sound som jeg er veldig komfortabel med. Det føles mer naturlig for meg nå.

Foto: Hogne Bø Pettersen

– Tekster, hvordan angriper du dem?

– De kommer egentlig ganske fort, for jeg har tenkt mye på dem og føler at jeg har faktisk har noe jeg ønsker å si. De har bare strømmet litt ut, egentlig. Det kan dukke opp en tanke i hodet, og så tenker jeg at «dette er jo en liten historie jeg godt kan tenke meg å fortelle». Stort sett forsøker jeg ikke å være alt for tydelig i tekstene, men det er et par låter på denne platen som er veldig tydelige i teksten. Noen av tekstene er litt triste, mens andre er mer happy-go-lucky. Likevel har også disse noe som har noe tungt i seg. Og det er også slik jeg er som person. Det er litt av begge deler, samtidig.

– Du synger: “I used to dream of life without you/I never thought that dreams could come true”. Er det ønsketenking, eller?

– Av og til når man er et par, så kan man jo tenke tanken «lurer på hvordan det ville være å ikke være sammen med hen.». Jeg har iblant vært i relasjoner jeg har drømt om å komme meg ut av, men ikke trodd at det var mulig Og denne teksten handler om at dette da faktisk skjer. Jeg tror kanskje det er det jeg forsøker å si. Det kan være både noe positivt og negativt i det.

– Jeg synes det er veldig bra beskrevet, som er grunnen til at jeg trakk fram akkurat denne teksten.
– Det er veldig hyggelig å høre at du synes det.

– ”Once we thought that we were special/Once we thought that we were different.” Kan du utdype den teksten litt?

– Det handler jo egentlig litt om når man har veldig klokketro på et kjærlighetsforhold. I hvert fall er det min erfaring at man tenker at «denne gangen er det spesielt. Vi er noe annet enn alle de andre dumme forholdene vi har vært i». Og så går det en tid og man finner ut at det man trodde på ikke var så sterkt likevel. Det er jo flaut, på en måte, å innrømme, at man må gi opp, selv etter at man har sagt til hverandre at «vi skal være sammen for evig og alltid, dette går så bra!» Og så gikk det ikke i det hele tatt.

– Du har en del koblinger til Molde. En av disse koblingene skal vi komme tilbake til litt senere, men du har med to moldensere på plata. Marius Simonsen på trommer og du har også med Bjørn Ove Hagseth fra Molde på én låt. Han er jo med på en haug med plateinnspillinger, både som produsent og bassør. Hvordan kom dere i kontakt?

– Jeg dro til Molde på besøk i juleferien. Før det hadde jeg vært noen dager alene i Oslo og da hadde jeg begynt å lage en låt som jeg likte så godt. Jeg fikk sånn kick på den låta at da jeg kom til Molde spurte jeg om vi ikke kunne finne et studio og jobbe videre med den. Marius kjenner jo Bjørn Ove og han lot oss få komme i studio midt i juleferien. Da la vi på bass og trommer på Blood on My Fingers. Bjørn Ove er en utrolig hyggelig fyr og spiller jo kjempebra bass. Og det låt akkurat sånn som jeg hadde planlagt, så det var jo helt gull.



– Hvor mange tror du vil analysere tekstene dine og tenke her «her skriver hun om Highasakite»?

– Altså… det tviler jeg på at noen tenker. Ingen av låtene har noe med det å gjøre. He. Dette har jeg ikke tenkt på engang. Det kan godt hende at noen tenker det fordi at man ønsker å se etter det og synes det er spennende og gøy. Men jeg kommer ikke på en eneste tekst som handler om den situasjonen. Er det noe du har tenkt?

– Ja en av de tekstene jeg siterte i sted, for eksempel. Jeg tenkte kanskje det var litt for opplagt at det var om et kjærlighetsbrudd.

– Ja det behøver selvsagt ikke å være om akkurat det, men det kan jo også være om andre situasjoner, ikke sant? Som vennskap, jobb og andre situasjoner. Alt er ikke nødvendigvis brudd og kjærlighetsliv, og sånn det er liksom.

– Hvordan ser du tilbake på tiden i Highasakite i dag?

– Hmm… Jeg synes det var mye som var fint med den tiden, men jeg er veldig glad for at jeg ikke holder på med bandet lenger. Jeg har det mye bedre i livet mitt nå enn jeg hadde det da, fa for å si det mildt.

– Du har jo også jobbet med mange andre etter dette. Hvordan synes du det er å jobbe med andre sitt materiale kontra det å jobbe med ditt eget?

– Jeg synes det er kjempefint. Det kommer jo an på hvem du jobber med, men alle de jeg har jobbet med møter meg med en tydelighet på hva de trenger fra meg. Samtidig gir de meg frihet innenfor de rammene. Og det er enkelt og greit å forholde seg til, synes jeg. Det er også inspirerende for meg at noen har tillit til meg og mine ideer som igjen gjør at jeg får enda mer respekt for deres arbeid. Og det gjør at jeg vil legge inn enda mer innsats i det de har lagd. Jeg har derfor like mye energi og tilstedeværelse i de prosjektene som i mine egne, selv om det bobler litt ekstra når det er noe jeg har skapt selv.

– Hvordan startet samarbeidet mellom deg og Ane Brun?

– Det var rett og slett det at hun skulle spille en konsert på Moldejazz midt under pandemien i 2020. Festivalen skulle likevel arrangeres, men da med svært få publikummere i salen, men ingen av hennes faste svenske musikere kunne flys til Norge. Noen hadde da tipset henne om meg siden hun trengte en som kunne spille piano og samtidig spille synther og kore. Så spurte hun om jeg ville og det ville jeg selvsagt. Det ble deretter et veldig fint samarbeid som fortsatte, og vi har hatt det veldig fint sammen. Vi syntes vel det bare funket.

Foto: Hogne Bø Pettersen

– Jeg har jo vært på en del konserter med dere og synes også det fungerer veldig bra . Var du fan av musikken hennes før du kom i kontakt med henne?

– Ja, men jeg hadde ikke hørt halvparten av katalogen hennes. Den er så svær, altså! Nå kan jeg spille minst 30 låter og det er jo antagelig bare en tredjedel av alt hun har skrevet. Så jeg fikk litt sjokk over hvor mye hun har laget. Før samarbeidet hadde jeg kanskje bare hørt sju – åtte av dem. De hadde jeg til gjengjeld hørt masse på. Etter at vi begynte å jobbe sammen skjønte jeg endelig hvor gigantisk hun er, spesielt i Sverige og utover i Europa. Det var bare… wow, liksom! Og det som er mest inspirerende med henne er hvor hardt og målrettet hun jobber.

Platen din kommer ut på Grappa, var du ferdig med musikken før du skrev kontrakt, slik at du slapp å ha et plateselskap pustende i nakken?

– Nei, det var jeg ikke. Alt jeg hadde var noen demoer som jeg sendte til Terje hos Grappa. Jeg spurte om dette var noe de kunne tenke seg å gi ut. Jeg fikk til svar at det det ville de veldig gjerne, så det var veldig gøy da. Og da fikk jeg mer fotfeste for prosjektet og lagde flere titalls låter. De hørte gjennom det på Grappa og ga meg tilbakemelding på hvilke låter de syntes var kule og ikke. Jeg fulgte noen av rådene deres, og så hadde de en del forslag som jeg ikke ville gjennomføre. Cathrine som jobber i Grappa har vært min kontaktperson etter at vi begynte å gi ut låter, og jeg får helt frie tøyler. De har stor tillit til meg og det har vært et flott samarbeid. Nå har jeg akkurat laget en låt som jeg skal gi ut i november, som ikke er på den nye platen. Den er litt julelåtaktig, og selv om den heter That Day in December er den egentlig ikke en julelåt. Og når jeg da kommer og vil gi den ut, sier Cathrine «Hvordan skal vi få tid til alt dette?». Men så hiver hun seg rundt og bare sier «Ok, vi fikser det hvis du vil det». Så jeg er veldig glad for at jeg er på den type indielabel. Med Highasakite måtte alt planlegges mye mer for alt var så stort, som selvsagt er helt ålreit. Vi fikk uansett lage musikken slik vi ønsket, uten noen føringer. Det ble litt forandring på det før jeg sluttet. Da ble det gjennomført et samarbeid med Stargate som jeg ikke ønsket å være med på. Jeg skjønte vel ikke noe av det, men man må jo få lov til å prøve ulike ting. Men sånn helhetlig har jeg vært veldig heldig i karrieren min og fått lov til å gjøre det jeg har ønsket.

– Hva skal en anmelder skrive om denne platen for at du skal bli voldelig?

– Ehhh, nei… hva skulle det vært da? Jeg tror jeg ikke kan bli voldelig og sint på den måten Og hvis noen hadde skrevet noe som var sånn, så hadde jeg bare tenkt at de var helt tjukke i huet og ledd av det da. Jeg liker plata veldig godt selv og tror ikke det er så mye negativt å si om den. Folk får høre på og gjøre opp sin egen mening. Den inneholder i hvert fall mange personlige historier og en sound som jeg liker. Det er smak og behag om man liker den eller ikke.

– Jeg liker den i hvert fall godt, spesielt låten Come Around. Fortell litt om den.

– Den er en av to låter på albumet som jeg har skrevet sammen med noen. Stort sett har jeg skrevet alene, men den skrev jeg sammen med Lasse Midtsian Nymann. På Rena av alle steder. Den ble skrevet våren 2021 og var kanskje tredje eller fjerde låtene jeg til albumet. Alt var stengt og mørkt i Oslo på den tiden, og da mente plateselskapet mitt at jeg kunne dra ut til ham i In the Woods, som studiokollektivet heter. Og det var helt fantastisk, for på Rena gikk det an både å gå på restaurant og sitte på pub og ta seg en øl. I den avslappede stemningen lagde vi den låten på en dag. Det var veldig gøy. Jeg var på forhånd skeptisk for jeg var ikke vant til å skrive med folk som jeg ikke kjenner fra før av. Utgangspunktet mitt var sånn «dette tror jeg ikke vi får til». Men så fikk vi det jo til. Og etter det har jeg vært veldig giret på å ha slike skrivesesjoner med to personer. Helst ikke flere, men det er veldig inspirerende. Alt ble gjort veldig spontant. Han begynte på en rytme, og så begynte jeg å synge basslinja. Han la da på bass, og deretter gitar. Etter det kom melodien ganske fort.

– Du har relaseparty på Parkteateret 8. november. Hva er planen etter det?

– Planen etter det er at uka etter, så kommer det da den tidligere nevnte triste That Day in December-sangen. Og så skal jeg gjøre noen konserter med Eberson. Det er ganske mye som skjer etterpå, egentlig. Jeg skal spille med en rekke ulike folk. Men med dette soloprosjektet blir det to konserter før jul, og så turne etter nyttår. I mellomtiden skal jeg også slippe en rekke låter, da jeg har mye låter ferdig. Jeg må bare finne ut av hvilke låter jeg vil gi ut. Den prosessen startet jeg med i sommer. Men jeg skal gi ut masse musikk! Jeg har vært litt skeptisk til å bare slippe masse singler i stedet for et album, men nå kjenner jeg at jeg synes det er veldig gøy å slippe enkeltlåter. Jeg ønsker gjerne å samle alle sammen til ett album til neste år, men jeg er mer positiv til å slippe singler nå enn jeg trodde jeg skulle være. Jeg føler at dette prosjektet bare er i startgropa, og gleder meg til fortsettelsen!

Albumet Free er nå ute på LP, CD og alle digitale strømmetjenester