Steve Hackett er rolig, avslappet og lite synlig nervøs når vi setter oss i sofaen i backstage-området i Svømmehallen i Bodø. Men når man har turnert i over femti år, spilt for millioner av mennesker, vært med på å lage album som ansees som klassikere, hatt hits på Billboard-lista og gitt ut flere soloalbum siden 1975, er det kanskje ikke så rart.

Ottar fra Bodø inviterte


Hackett har vært i Bodø en gang før.

– Jeg spilte en gang med en akustisk trio, både her og i Tromsø. Å komme tilbake har vært interessant. Været har vært helt ekstremt da. Utrolig fascinerende.

Onsdag kveld holdt han konsert i Svømmehallen, sammen med det ungarske jazz/fusion-bandet Djabe, i forbindelse med Bodø Jazz Open.

– Jeg spiller vanligvis sammen med dem én gang i året. Og så fikk vi invitasjon fra Ottar [Olaussen] om å holde konsert her. Vanligvis spiller jeg sammen med dem om sommeren lenger sør i Europa. Ofte spiller vi i det vi før kalte østeuropeiske land. Det er veldig interessant, for man møter musikere og folk som spiller instrumenter som jeg vanligvis ikke bruker på eget materiale. Det er en kobling mot World Music, som går forbi det vi vanligvis kaller fusion og den slags.

– Hvordan begynte samarbeidet ditt med Djabe?

– Jeg skulle være med på et album med broren min, John Hackett. Det var egentlig hans plate, men plateselskapet mente den ville selge bedre om den ble gitt ut under både mitt og hans navn. En person fra den ungarske distributøren var innom under innspillingen og filmet oss da vi spilte på noen tradisjonelle ungarske instrumenter. Da ble vi invitert med på en plate Djabe holdt på med, samt at vi spilte en konsert med dem i London. Dette var på sent 90-tall/tidlig 2000-tall, men det endte opp med at vi spilte litt på hverandres prosjekter og konserter.

Fra Island til Aserbajdsjan


Djabe skulle på turné i Øst-Europa og Russland, og inviterte Steve Hackett med seg. I starten spilte han bare sammen med dem som gjest, men etter hvert begynte de å inkludere låter fra både Hacketts solokarriere og fra tiden hans i Genesis.

– Så døde grunnleggeren av bandet, trommisen deres, og de ønsket å gjøre en minnekonsert for ham i Pet?fi Hall i Budapest. De hadde film av at han spilte trommer, så bandet og jeg spilte med til trommingen på filmen. Under konserten ble flere andre musikere med, og mange av dem spilte masse instrumenter jeg aldri hadde sett før, men som var helt vanlig for ungarere. Etter det har vi samarbeidet mye, og jeg har jobbet med afrikanske musikere, folk fra Aserbajdsjan og mange andre land. Så det ble en smeltedigel. Vi har en trommis som er fra Island, en gitarist som er fra England og resten er fra Ungarn.



Besøk fra åndeverdenen


Han forteller om mange magiske opplevelser med Djabe. Blant annet da de spilte i en tidligere synagoge i Slovenia, hvor de hadde store beholdere med gullkuler rundt i lokalet. Hver kule representerte en person som hadde blitt drept av nazistene.

– Det var en av de beste konsertene jeg har spilt. Det skjedde noe magisk. Jeg tror på åndeverden, og jeg følte at åndene til disse personene ble med i konserten. Det var som om at jeg ikke spilte selv, men at det var noen som spilte meg. Jeg har opplevd noe lignende en annen gang da jeg spilte i nærheten av Auschwitz. Om du vil tro på dette er opp til deg, men for meg er dette virkelig.

Ny musikk i februar


Steve Hackett har hatt en solokarriere gående siden 1975, allerede før han forlot supergruppa Genesis i 1977. Og et nytt album er rett rundt hjørnet.

– Jeg gir ut en ny plate 16. februar. Det heter The Circus and the Night Whale og er en selvbiografi om mitt eget liv. I starten er den veldig bokstavelig, men så blir den mer og mer metaforisk. Jeg ga ut to singler før jul, som en slags forrett, og de ble veldig godt mottatt. Det ene sporet har vært veldig mye avspilt på YouTube, i hvert fall er det mange avspillinger for en artist som meg, og reaksjonene fra media som har fått høre hele albumet er veldig positive.

Sporet han snakker om heter The People of the Smoke.

– Det handler om London i 1950, da jeg ble født. Det var mye forurensing fordi alle fyrte med kull og togene gikk også på kull. Sangen åpner plata, og starter med lyder fra BBC Radio i 1950. Den setter stemningen som skal ta med deg videre med inn i albumet. Det er et rockealbum, men det er også rolige øyeblikk med fullt orkester og kor. Så alt i alt krysser det mange sjangre og stilarter.



Glad for å være i live


Den dagen vi prater er det akkurat sju år siden bassist John Wetton, som frontet Asia, UK og King Crimson, døde. Han var en god venn av Hackett, og under konserten spiller de en King Crimson-låt som Wetton sang. De siste årene har Hackett sett mange kolleger og venner dø.

– Jeg er bare så lykkelig over at jeg fortsatt er frisk og rask og fortsatt kan lage musikk og spille konserter. Jeg begynte å tenke i dag på alle de jeg har måttet si farvel til. Folk som Ian McDonald, som egentlig startet King Crimson, og ikke minst bassist Chris Squire fra Yes. Vi jobbet en god del sammen, men da utenfor Yes.

– Ja, jeg har albumet dere ga ut under prosjektnavnet Squackett.

Steve Hackett lyser opp.

– Ja, den, ja! Chris tilbød meg å bli med i Yes, men jeg stod akkurat da på terskelen til å gjøre prosjektet Genesis Revisited. Jeg fortalte ham at jeg var smigret, men takket nei. Vi hadde mye felles, Chris og jeg. Vi elsket begge klassisk musikk og korsang. Han begynte jo som korgutt.

Han fortsetter på listen over venner han har mistet.

– Sangeren Jim Diamond er en annen. Og ikke minst var det et sjokk å miste Jeff Beck! Da jeg spilte inn gitarsporene til det nye albumet tenkte jeg mye på ham, for han hadde så stor innflytelse på andre gitarister. Jeg har jobbet med Brian May (Queen) og Steve Howe (Yes), og vi hadde alle enorm respekt for Beck. Det er lett å tenke på gitaren som et mekanisk instrument, hvor alt alt som kan gjøres med en gitar allerede er gjort. Men Beck klarte hele tiden å komme opp med nye måter å bruke den på. Hans påvirkning kan ikke overvurderes.

Gullplate i USA


– Du nevnte Steve Howe. I 1986 gikk dere to supergitarister, du fra Genesis og han fra Yes og Asia, sammen og lagde gruppen GTR. Hva er dine minner fra den perioden?

– Jeg likte Steves utgivelser med Yes veldig godt. Og sammen hadde vi en stor hit-single kalt When the Heart Rules the Mind (14 på Billboard) og et hitalbum (11 på Billboard) i USA. Albumet solgte til gull der borte. Mine første minner er at vi satte oss ned sammen på dag én og hørte gjennom ideer vi begge hadde til låter. Han hadde noen instrumentale seksjoner som jeg likte kjempegodt. Men rundt dette hadde han en sang jeg ikke syntes var veldig sterk. Jeg hadde derimot en bra melodi til en sang, så dagen etter foreslo jeg at vi kunne slå de to sammen til én låt. Og det ble When the Heart Rules the Mind. Jeg spilte faktisk inn den låten på nytt for noen år siden, med Steve Rothery fra Marillion. Det å jobbe med Steve Howe var interessant. Vi øvde mye sammen, før vi fikk platekontrakt. Vi skulle egentlig signere med Geffen, men de ville at vi skulle bli et nytt Yes. Så da kom Arista og Clive Davis og signerte oss. Jeg synes de gjorde en flott jobb med promoteringen. Det endte til slutt opp med at vi gjorde ett studioalbum, og et livealbum med GTR. Så var det over.



Genesis


Det mest kjente Steve Hackett har gjort er nok Genesis. Han var med i bandet fram til 1977, da han trakk seg ut. Han var dermed med i det de fleste regnes som deres musikalsk sterkeste periode, men før de ble virkelig, virkelig store på 80-tallet. Genesis spilte etter hvert mindre og mindre av det klassiske Genesis-materialet, til fordel for hitene, så Hackett begynte da sitt prosjekt Genesis Revisited, hvor han turnerer og spiller Genesis fra den tiden han var med. I 2022 holdt Genesis sin aller siste konsert. Den originale vokalisten, superstjernen Peter Gabriel, som sluttet i 1975, var til stede, men ikke på scenen. Jeg spør Hackett om han var til stede.

– Jeg var invitert, men jeg var opptatt med min egen turné på det tidspunktet. Dette var konserter som hadde blitt utsatt flere ganger på grunn av pandemien, og jeg kunne ikke skuffe min egen fans. Men jeg skulle gjerne vært der, og blitt tatt bilde av sammen med dem, og Peter, he he.

– Du har gjort så mye forskjellig i karrieren din, hva gir det å jobbe med band som Djabe deg?

– Det setter meg i en farlig posisjon. Jeg tenker på Djabe som et fusion-band. Men jeg tenker ikke på meg selv som en utpreget jazzmusiker. Så når jeg skal spille med dem, så må jeg tilpasse meg deres stil. De er jo litt jazz, litt rock og litt prog. Og det skjer alltid overraskende ting når vi spiller. Det er mye improvisasjon, og da tar du risker. I mitt eget band så er det meste planlagt på forhånd, selv om vi tillater litt improvisasjon også. Men med Djabe må jeg hele tiden være forberedt på det uventede. Så du kan regne med å høre på både en sur tone, en blå tone, en brun tone og så videre. Noen ganger slipper jeg unna med det, mens andre ganger er det bare: «Ops! Beklager!» Men det å ta risker er viktig. Risker skjerper deg. Det blir derfor spennende i kveld her i Bodø, he he.

Journalisten kan etter endt konsert bekrefte at det var verdt risken!