Foto: Andreas Hornoff
Ikke noe tull. Bare gode låter. Korte låter. I alle fall til Sivert Høyem å være.Det er langt mellom hver gang en opplever et album som treffer så godt – så umiddelbart som det Dancing Headlights gjør.
Subjektiv påstand? Sjølsagt. Men etter å ha hørt gjennom albumet første gang, er nettopp dette det soleklare inntrykket jeg sitter igjen med.
Men sjøl om Høyem byr på sjeldent korte og mer energiske låter enn på lenge, aner jeg også en mer reflekterende låtskriver. Eller er det ikke slik?
Svaret skal det vise seg at vi får når vi blir invitert til å ta en god kaffeprat med den selvutnevnte power-croonerens niende soloalbum.
Ikke noe tull – bare gode låter
- Etter en god del gjennomlyttinger må jeg si at den kommende plata er utrolig lett å like og lett å bli glad i. Det er null dødpunkt. Mer rett på sak. Befriende ukompliserte greier. Bare jækla gode låter. Ikke noe tull. Det virker som om hver enkelt låt denne gangen viktigere enn albumet som helhet?
- Jeg er enig. Det var låter på On an Island som var der for å underbygge stemninga og konseptet. Som i og for seg var låter jeg hadde trua på og som jeg synes var sterke nok, men det er nok ikke låter jeg hadde sluppet en for en. Akkurat det er noe jeg føler er noe jeg kunne gjort med alle låtene på dette albumet. Denne gangen hadde jeg behov for å gjøre en plate med låter som var strammere arrangert, og som gikk mer rett på. Ikke så mye fokus på lange instrumentalpartier og bygging av stemninger. Jeg føler at stemning er veldig viktig i musikken min uansett hva jeg holder på med, men vi gikk veldig langt inn i det på den forrige skiva. Jeg har ikke behov for å gjøre det igjen – i alle fall ikke så snart. Så det er en reaksjon på det jeg har gjort før.
- Som du selv sier: det er strammere arrangert, og det er vel knapt nok en eneste låt som klokker inn på over fire minutter her?
- Fire og et halvt minutt er vel det lengste, tenker jeg. Og det er gjerne det korteste på mine plater. Jeg blir veldig stolt når jeg klarer å få sagt det jeg vil si med en låt på tre minutter. Det er veldig unikt for meg.
- Er det radiovennlige Sivert som har bestemt her?
- Kanskje. Men jeg føler egentlig ikke at det er en rein popplate. Bare umiddelbare, stramt arrangerte og melodiske låter. Jeg vil si det er både mer poppa og mer rocka enn det jeg har gjort på en god stund.
Dancing Headlights
- Åpningslåta, Dancing Headlights, starter med bølgeskvulp. Slik sett henger albumet sammen med On an Island?
- Det er faktisk en tilfeldighet. Det var Bjarne Stensli, som har mikset plata, som la på effekten. Jeg tror han koste seg veldig i studio, men jeg tror ikke han tenkte Nyksund. Heller en storby-vibb. Jeg tror han tenkte Miami – at det ble litt mer luksuriøst ved å legge til effekten. Dette var for øvrig den siste låta vi spilte inn, og den ble gjort i det nye studioet til Kjartan Kristiansen i DumDum. Litt tilfeldig at det ble tittellåta. Det har litt med at jeg sleit med å finne en tittel til albumet. Jeg begynte å se etter titler blant låtene, og så var det den som føltes mest som en platetittel.
Jeg brukte også ganske lang tid på å skrive låta ferdig. Følte tidlig at det var noe der, men det var utfordrende å sy det sammen og finne ut hvilken låt det skulle være. Resultatet har kanskje både noe Roxy Music og kanskje A-ha i seg. Føler at dette er en av de sterkeste låtene på skiva, og et av de mer melankolske øyeblikkene. Det er jo ganske mye mer høye gitarer og tempo på det albumet her.
Love Vs. The World
- Dancing Headlights setter stemningen, og så går det videre til Love Vs. The World – en låt som jeg synes fortsetter litt i samme retning, men der du drar på enda litt mer. Hva er det å si om den?
- Dette var nok den første jeg skrev til denne plata. Vi spilte den inn til On an Island, men den ble dradd av den skiva i siste liten. Vi følte ikke at den passet der hverken tekstlig eller i temperament. Det er kanskje det mest poppa øyeblikket på skiva. Jeg føler at jeg har skrevet en del sånne låter opp gjennom tida. Mange av de har jeg ikke skrevet ferdig, eller er ikke gitt ut før. Den eneste av denne typen låter er nok Moon Landing fra 2009, og kanskje Fool To Your Crown – en låt fra Lioness-skiva som kom i 2016. Det er en veldig melodisk låt. En type sang som er veldig lett å skrive for meg, så jeg blir litt skeptisk og tenker «det kan jo ikke være SÅ lett». Akkurat slike låter kommer veldig lett for meg.
- Du sier at slike låter kommer lett til deg, men det er vel også ganske få av denne typen låter som er utgitt? Betyr det at det ligger en skattekiste et sted med mange låter som dette?
- Ja det gjør det, skjønner du.
- Å, fanken!
- Jeg har en backburner med sånne sanger liggende. Men det er vel mer det at det er vanskelig for meg å finne - altså: det er ofte mye melankoli i musikken min. Hvis du klarer å få et snev av det i en låt som dette, føler jeg at du har fått til noe. Det er det jeg ofte liker med en del 80-tallsmusikk som jeg vokste opp med, og som jeg i og for seg har fortsatt å høre på. Det ligger en melankoli der selv om det er poppa og tilgjengelig. Jeg følte jeg klarte å få det inn i teksten på et vis, og var noe jeg kunne stå for. Da er det ikke noe problem å gi det ut. Men det må kjennes som en ordentlig sang jeg kan stå for. Det er teksten det har strandet på før – ikke melodien. Og så er det det å få et. Alvor er feil ord, men la oss si et snev av melankoli – slik jeg føler det er i den låta er.
- Du er jo god på «et snev av melankoli»?
- Ha-ha. Takk for det! Det kan ikke være bare en ting. Jeg liker at det er mer å utforske i sangene.
Foto:Tormod Sperstad
- Da jeg hørte gjennom låta første gang, var det et eller annet som slo meg musikalsk sett. Jeg kjente det ikke igjen med en gang, men rusla bort til platehylla mi, fant fram Darkness on the Edge Of Town. Fyra i gang The Promised Land, og tenkte at dette er noe The E Street Band kunne ha gjort.
- Åj! Ja, ikke sant! Definitivt. Men låta starta faktisk et helt annet sted. Den var, sånn som den framstod på innspillingen fra On an Island, mye mer spartansk. Inspirasjonen min var nok noen av de akustiske låtene til Sisters of Mercy. Jeg følte det var noe Bowie der også ved å synge så mørkt på en såpass energisk låt. Og det er jo også mye Bowie i Sisters of Mercy. Så det kommer fra et helt annet sted. Men når gitaren til Cato kommer inn, hører jeg definitivt at det dras i retning E Street Band, noe jeg absolutt ikke har noe imot. Og den skiva du nevnte der er en av favorittplatene. Virkelig et mesterverk.
Darkness on the Edge Of Town høres jo så bra ut på alle måter. Er miksa så knusktørt.
- Ja, den er det. Og det var noe Bruce var veldig frustrert over sjøl. Han hadde jo nesten et Phil Spector-sound i hodet sitt, og det hadde de ikke sjans til å få til i de studioene som de brukte.
The Great Upsetter
Du fortsetter med The Great Upsetter. Her er vi vel i et mer klassisk Sivert-land?
- Ja, kanskje. Jeg føler vi nesten er tilbake til veldig tidlig inspirasjoner fra den tida jeg starta å synge i band, med dynamikken fra det helt rolige til det nesten eksploderer i refrenget. Dette har lenge vært en av mine store favoritter på skiva, og det blir nok en veldig bra live-låt. Dette er også en låt som jeg holdt på med ganske lenge. Teksten ble seint ferdig. Det er mye tekstlig på dette albumet som ikke nødvendigvis er så mye rød tråd, men av og til sniker det seg inn små drypp av hvordan det føles å leve nå. Det er det både i denne sangen, og i Love Vs. The World. I likhet med resten av låtene, er de gjort live. Jeg føler at den løfta seg veldig fra demoen fram til vi stod i samme rom. Det er en låt som hadde veldig godt av å bli spilt live.
Hurdle
- På Hurdle synes jeg det løfter seg enda mer. Starter med en dommedags-ish. Heftig låt som går rett på. Herlig basslyd. Som bassist må jeg gi et ekstrapoeng når jeg hører at bassen får siste ord her.
- Ja, visst faen. Dette er en god andrelåt, og vi kødda litt innad i bandet at albumet er en samling av andrelåter. Du nevnte The Promised Land, og jeg tror at de gangene jeg har sett Springsteen selv, så har han enten starta med denne, eller hatt denne som låt nummer to i settet. Og den typer låter er noe jeg har jeg veldig lite av i min katalog. Jeg har veldig mange åpningslåter, men veldig få andrelåter i et live-sett. Så vi har kødda med at vi løser det en gang for alle med den skiva her, og at vi i alle fall har nok låter som starter rett på.
- Andrelåta er jo jævlig viktig i et live-set.
- Dritviktig. Og for meg, og jeg husker også med Madrugada, veldig vanskelig å løse. Det er mye adrenalin på det stadiet i konserten. Du har litt lyst til å komme deg fort videre. Låta er jo veldig gitardreven. Det er tre gitarer gjennom hele sangen. Jeg føler nesten at det er litt Television-aktig, bortsett fra at de hadde gjort det mye cleanere.
- Hollow: et hjertesukk om der jeg er i livet
- Det er mange gode linjer reint tekstmessig på albumet, og på Hollow drar du til med «When I think about the past – waves of joy that should not last. Waiting for the life to begin. Never noticed anything». Du nevnte at du har tenkt en del på hvordan det er å leve akkurat her og nå. Med disse linjene her, og også andre lignende tekstlinjer på albumet, er det en reflekterende Sivert på vei mot sine første 50, eller er det ikke sjølbiografisk i det hele tatt?
- Jo. Absolutt. Dette vil jeg si er den sterkeste og mest gjennomførte teksten på albumet. Altså, jeg prøver jo å få teksten så ordentlig som jeg kan, men det er ikke alle sanger som innbyr til de store refleksjonene. Låta ble faktisk skrevet i pausen på et event, og det var faktisk en ganske hyggelig opplevelse. Jeg satt på et bittelite kott som var liksom backstagen min, og prøve å holde meg varm mellom to sett. Begynte å spille på noe, og så dukka ganske mye av den sangen opp. Jeg skrev den ferdig et par dager i ettertid. Jeg må ha vært inspirert, for jeg bruker oftest mye mer tid på tekstene mine, og frustrerer meg mye mer over det arbeidet enn jeg gjorde med denne teksten. Denne kom veldig fort. Jeg tror det kommer fra et hjertesukk, rett og slett. Det er nok absolutt tanker som svirrer rundt om hvordan det føles å være der jeg er i livet. Og også hvordan det føles å leve i den tiden vi lever. Bekymringer, og i og for seg noen skuffelser også.
- På hvilken måte?
- Jeg vet ikke. Man hadde kanskje håpet at verden hadde tatt en annen retning enn den har gjort de seinere åra. Og det er ganske absurd. Jeg forstår ikke hva som har skjedd. Jeg tror det er ganske få som forstår det. Hvorfor har det blitt slik? Og så ser jeg vel mye på meg sjøl: hvorfor har jeg blitt som jeg er. Det er en ganske mørk sang presentert som en slags, he-he: Disney-ballade. Det er noe «hollywoodsk» i melodien slik som vi har arrangert den. Jeg er stolt av den sangen. Virkelig. Mest av alt fordi jeg ikke skjønner helt hvor det kom fra. Men jeg mistenker at det er ærlig, da.
Summer Rain: lekent og lidenskapelig
- Denne er uvanlig for meg. Jeg gjør ting på gitaren som jeg aldri har gjort før. Går bort fra de store, åpne akkordene. Spiller langt ovenfor 12. bånd. Jeg vet ikke, men det er noe der – kanskje de gitarene som muligens Radiohead innførte i sin tid med The Bends. Jeg er ingen Radiohead-fan i og for seg, men bandet har jo vært rundt meg hele tida mens jeg har holdt på med dette. En veldig lidenskapelig sang. Føler det også er noe Van Morrison og Jeff Buckley i vokalen. Går definitivt mer bort fra den urbane feelingen i teksten: den er mye mer pastoral, vil jeg si. Og bandet får virkelig utfolda seg her. Øystein Frantzvåg som spiller bass og Børge Fjordheim på trommer. Det her er jo spilt inn live, og de gjør helt brilliante ting. Jeg tror det inspirerte folk at vi plutselig var i et helt annet landskap. At det ikke var de typiske «cowboy-akkordene», men noe helt annet.
Foto:Tormod Sperstad
- Plasseringen på albumet synes jeg også funka veldig bra?
- Jeg føler også det. I alle versjonene jeg har hatt i tracklistinga, har den ligget rundt Hollow. Så det gir mening.
Living It Strange
- Vi har kommet til Living It Strange. En tung og god sak. Hva vil du si om den?-
- Dette er den eneste låta jeg ikke har skrevet helt alene. Den ble originalt skrevet i det kortlevde bandprosjektet som jeg hadde for noen år siden, Paradise, som jeg hadde sammen med blant annet Rob McVey. Rob har vært med å skrive teksten her. Det er vel en av de låtene vi hadde tenkt skulle spilles live for publikum og utgis sånn den var, men når det kom til stykket viste det seg at det vi hadde live fra studio var sterkere enn det vi fikk til på veien – i alle fall i innspilt form. Så vi bestemte oss for å ikke la konseptet sparke beina under kvaliteten på plata. Men det er en veldig kul live-låt. Og igjen kanskje et ekko av 90-tallet. Litt mer sånn Sonic Youth og Dinosaur Jr. Veldig sludgy.
- Veldig bra driv og framdrift i låta, synes jeg. Når jeg fyra opp låta på anlegget og dro opp volumet på et par høyttalere jeg synes funker spesielt bra til livemusikk, låt det uforskammet fett.
- Så bra! Alt bortsett fra åpningslåta, og sistelåta som er spilt inn live under en konsert, er jo ganske røft innspilt i et veldig provisorisk studio i ei hytte på Sjusjøen. Så vi brukte mye tid på å få det så fett som mulig i miksen etterpå. Du prata om jo Darkness on the Edge of Town. Det er jo et veldig tørt album. Dette er kanskje våtere enn jeg ville hatt det, men det var det som måtte til for å formidle den livefølelsen.
Some Miserable Morning: en kjærlighetshistorie fra en power-crooner
- Apropos live: nå er vi på siste låt.
- Dette er spilt inn første gang vi spiller den låta live, og er en type sang jeg har skrevet ganske mange av opp gjennom. En litt folky låt som har både elementer av Dylan og Cohen i seg. Husker ikke helt når den kom til i prosessen. Tror jeg skrev den rett etter vi hadde gjort On an Island. Vi prøvde en del forskjellige varianter: ting som var mer energisk, med og uten kassegitar. Litt forskjellig. Endte vel opp med at det var litt for obvious at det var kassegitar her. At vi droppa den og at jeg heller var litt mer sånn «Power-crooner».
- Hæ? Power-crooner?
- Ha, ha! Ja – det må du bruke i saken, slik at jeg husker det til seinere.
Men jeg har mye glede av dette i å oppsøke tidligere låter der jeg har vært veldig opptatt av å være i den folk-tradisjonen. At jeg skulle spille kassegitar, og at det på en måte var det som skilte det fra Madrugada. Å oppsøke disse nå og se på de igjen. Det har jeg gjort med ganske mange låter. Den fikk den behandlingen vi allerede har gjort med låter fra for eksempel Exiles.
Igjen: jeg føler at det er en veldig sterk låt, og en veldig god live-låt. Det veit vi jo allerede om låta, og det veit vi om alle låtene på albumet.
Låta er nok en slags kjærlighetshistorie med ubehagelige undertoner, kan du vel si.
- Ja, du kan vel si at det kan ligge noen ubehagelige undertoner når starter låta med «Some miserable morning you came to my door». Snakk om å gå rett på: du banker jo orda inn i lytteren når du går så rett på. Vurderte du noen gang å spille den inn som studioversjon, eller kanskje den finnes i en studioversjon?
- Vi hadde en litt tam studioversjon av den, men vi kom fram til at det kommuniserte mye bedre det vi hadde spilt inn live. I den behandlinga vi har gjort med denne låta, føles det kanskje litt som Bad Seeds hørtes ut i glanstida. Er kanskje slik både Pogues og Bad Seeds hadde angrepet folk på.
Jeg er stor fan av begge band, men jeg trur at det preger meg mer live enn på skive. Når folk kommer trekkende med den Nick Cave-referansen nå, føler jeg det kanskje blir litt lettvint. For det er ikke en stor inspirasjon for meg, det er andre ting jeg selv hører mer på og som jeg hører mer i min musikk enn han. Men jeg er en stor beundrer. Det er ikke det.
- Vi har prata litt om låtlengder. Er det et bevisst valg å kjøre det så stramt som det er gjort?
- Ja, det er det. Både jeg og Madrugada har av og til brukt litt lang tid på å komme til poenget. Av og til trenger låta lengre tid og mer luft. Lengre pauser, og lengre instrumentalparter. Men av og til gjør man det til en vane. Det bare blir sånn. Da kan det være lurt å stille spørsmålstegn ved det: trenger vi disse ekstra minuttene her, er det mer vi får sagt her, og funker det bedre hvis vi tar det bort? Det grelleste eksempelet er andreskiva til Madrugada, som er 72 minutter lang. 12 låter, og en av de er godt over 10 minutter. Beatles hadde brukt 3 minutter på den låta. Vi spiller den bare i et ulidelig sakte tempo. Vi bruker å flire litt av den. Den er kul på sitt vis, men det er to vers og to refreng på godt over ti minutter. Jeg tenker at der tok vi oss litt god tid.
- Det hadde vært artig å høre den i en kortere versjon?
- Absolutt. Det hadde sikkert funka bedre.
- Du starter øyeblikkelig på den siste runda rundt sola før du bikker 50. For min del bydde det på litt mer refleksjon enn det jeg var forberedt på. Er denne «snart 50-refleksjonen» noe du opplever? Du har for så vidt vært inne på det allerede, men kommer det sterkere der du er i livet nå? Påvirker det skrivinga?
- Realiteten er jo der. Man blir jo eldre. Jeg reflekterer nok over det, for eksempel i Hollow. Den faktiske følelsen av at tida går, og at ingenting er varig. At ting forandrer seg hele tiden. Og akkurat nå forandrer det seg i et rasende tempo. Det er vanskelig å skjønne hva det er som driver den forandringen. Hvorfor kan ikke noe få lov til å være som det var, he- he.
- Dette begynner jo nesten å ligne to halvgamle gubber som snakker om at alt var mye bedre før, men en del av endringen nå er jo at mye av det som skjer er så negativt og gjør verden i alle fall litt verre?
- Definitivt. Men jeg har ikke noen illusjon av at ting nødvendigvis var så mye bedre før, og jeg prøver virkelig å ikke være for nostalgisk med tanke på hvordan ting var før. Som artist er man jo avhengig av å ha en viss optimisme. For man skal jo videre. Man skal jo skape nye ting, og da må en jo tenke at det er noen vits å gjøre det. Men det er jo det som er så merkelig, for til slutt sitter man jo bare der og lager nye ting. Og den prosessen gir jo så enormt mye glede. Og det er kanskje derfor jeg holder på: gleden i å skape ny musikk.
Dancing Headlights er å finne i den fysiske og digitale platesjappa di 7. februar.