Foto: Julia Marie Naglestad
Hedvig Mollestad Trio er nå ute med sin sjuende plate, Bees in the Bonnet og den er knallsterk. Det er som vanlig en fusjon mellom rock, prog og jazz. Alt er selvsagt veldig hardtslående, samtidig som det nok en gang har blitt plass til mer forsiktige og stille parti.Hedvig er selvsagt travel som alltid og er i bil på vei mellom ulike arrangementer når vi tar en prat. Hun har en solid solokarriere gående med både soloalbum, bestillingsverk til festivaler og konserter. Men nå er det trioen som bærer hennes navn som det gjelder, og hun er nøye på å påpeke at dette er et band, som i tillegg til henne på gitar består av Ellen Brekken på bass og Ivar Loe Bjørnstad på trommer.
– Hva legger dere i albumtittelen?
– Altså, det er jo ingen av låtene som heter det. Det er sjelden at vi gir platene navn etter et tittelspor, vi er ikke så tilhengere av at én spesifikk låt skal fronte hele plata. Navnet vurderes ut fra hva denne plata skal være i forhold til den forrige. Hva handler den om? Så forsøker vi å finne en tittel som kan romme musikken og tematikken.
Leger uten grenser
Hun sier at de spiller på en måte den type musikk de alltid har spilt, samtidig som de prøver å lage den så variert og gøy som mulig.
– Vi prøver å være en litt ny versjon av oss selv hver gang, samtidig som at vi prøver å koble på en del samfunnsmessige eller politiske synspunkter som vi bryr oss om og har lyst til å løfte frem så godt som vi klarer. Og det å ha «a bee in your bonnet» betyr at man har noe på hjernen som du bare må snakke om. Eller som i vår tilfelle: Som du bare må spille. I tillegg er det to b-er i tittelen, og det klinger veldig bra da. Så det er den korte forklaringen på navnet.
– He, det hadde jeg ikke tenkt på. Klarer du å få fram samfunnsengasjement med instrumentalmusikk, tror du?
– Nei, og musikken er jo det viktigste. Det er det vi skal holde på med og det er den som vi vil skal bli bra. Men låtene skal jo hete noe, og da kan man jo velge å kalle dem A47 eller B79, som er noe kjølig og distansert. Eller så kan man kalle dem opp etter det som ga deg inspirasjonen til låten, eller personer man ser opp til og situasjoner man har vært i. Da gir man dem en liten sjel, og får knytt vårt engasjement utenom musikken, inn i låtene.
På denne platen er det seks låter. Og låten Itta er dedisert til Itta Helland-Hansen i Leger uten Grenser.
– Hun drar ut i farlige situasjoner, hvor folk har det sykt vanskelig, og hjelper til og gjør noe med situasjonen. Den type engasjement burde det vært mer om i verden. Så den låten er en måte for oss å vise vår takknemlighet for den jobben hun, og slike som henne, gjør ute i verden. Kanskje det går litt på sorgen og den dårlige samvittigheten man kan føle på over at vi ikke klarer å gjøre den type jobb selv.
Uerstattelige bandmedlemmer
– Du har skrevet halvparten av låtene alene, og resten er skrevet av deg og Ellen Brekken. Går dere i studio og jammer, eller kommer du med en ide, og så kan de andre hive på sine ting?
– Vi drar sjelden i studio for å jamme. Det er for dyrt, ha ha! Vi jobber masse på forhånd. Jeg begynte å skrive musikken for et år siden. Og etter hvert så hadde jeg tre låter, og så har man gjerne skisser til andre ting. Og da er det slik at når Ellen jeg da har møttes, så har vi hatt lav terskel for å ta fram riffene og ideene som ikke er helt ferdige. Og så har vi jobbet dem fram sammen. Det er veldig fint, for da skjer det mye spennende i den prosessen. Til slutt kommer Ivar inn, og da blir det enda mer struktur på ting, både når det gjelder arrangement, beat, dynamikk og helheten.
De tre låtene hun har skrevet alene er nevnte Itta, åpningslåten See See Bop som er en riff-fest og balladen Lamament.
– De tre låtene er veldig ulike, og så forsøkte vi å skape noe sammen som skulle være annerledes når vi skulle sette sammen resten materialet.
– Jeg ser på omslaget at du her avbildet på forsiden, mens Ellen er avbildet på baksiden?
– Og det er Ivar inne på plata. Så vi har fordelt oss.
– Grunnen til at jeg brakte det på bane er jo at bandet har ditt navn, så det er kanskje naturlig at du fronter det litt?
– Det begynte som mitt prosjekt. Jeg fikk prisen Årets Unge Jazztalent på Moldejazz i 2009. Da var da jeg som satte sammen bandet og stod for musikken gjennom det første året. Men etter hvert ble det mer og mer naturlig at de andre også bidro. Og da får man også større handlingsrom når man spiller konserter.
Hun sier at selv om det er hun som står for den daglige driften så er resten av bandet uerstattelige.
– Ellen har en fantastisk energi, både som musiker og låtskriver, så hun kunne godt frontet det. Nå har det gått 15 år, så da får man bare konstatere at navnet har holdt seg. Men alle tre er like viktige.
Jobbet for kjemien
De har bare hatt vikarer når det har vært ytterst nødvendig.
– Som da kona til Ivar skulle føde tvillinger i høst, da måtte vi ha inn en vikar på trommer. Så da får man gjort jobben, og det er jo bra, men det er litt som å ha andre personer ved frokostbordet. Det er positivt det, men vi er en treenighet. Nå hadde vi en helt fantastisk vikar da, så det var jo også en del ting som fikk en helt ny og forfriskende annerledes tilnærming enn vi var vant til.
– For etter så mange år blir det vel en kommunikasjon mellom dere som kanskje er litt vanskelig for en nykommer å henge seg på?
– Absolutt. Og det oppdager vi også først når vi får inn noen nye, hvor viktig den kommunikasjonen er.
Etter 15 år som trio med masse konserter, turnering, middager, frokoster, studiotid og gleder og skuffelser mener hun de har jobbet for å få den fine gjengen som de er.
– Kjemien har blitt til ved at vi har jobbet sammen med noe som er viktig for alle, over en så lang tid.
– Hvordan setter dere sammen en setliste? Er det samme setliste gjennom hele turneen, eller er dere som jazzmusikere flest, at dere blir lei og endrer på mye etter hvert? Og improviserer dere mye under konsertene?
– Ja, vi forlenger jo alltid soloene under konsertene, for eksempel. På denne turneen har vi en fast setliste, i hvert fall på de fire nærmeste konsertene. For på den lille turneen vi er på nå, så spiller vi hele den nye plata i første sett, og så spiller vi eldre låter til slutt. Når vi begynner på hovedturneen senere vil vi integrere disse nye låtene sammen med eldre materiale. Det blir veldig spennende. Men akkurat nå er vi veldig fokusert på at vi har en ny plate, som vi er veldig stolte av, og nå er det viktig for oss å få spilt den akkurat slik den er. Og det å ta dem med ut i verden, slik at publikum får møte dem, er noe helt annet enn å jobbe med dem over lengre tid i studio.
– De siste årene har flere artister sagt til meg at det er litt rart å skulle promotere en plate som de lagde for lenge siden, når de egentlig har begynt på helt nye prosjekter, er det litt slik for dere nå?
– Nei, for vi spilte inn denne plata i oktober, så den er ikke så gammel. Egentlig skulle vi spille den inn i januar i år, men siden Ivar skulle bli tvillingpappa. Og det går såpass kjapt nå med platepressing og sånn, så jeg føler at dette er virkelig nytt og friskt materiale. Perfekt timing, egentlig.
See See Bop
Som jeg ofte pleier å gjøre når jeg gjør intervju med artister før utgivelse av nytt album, tar Hedvig og jeg oss en tur gjennom albumet.
– La oss starte med åpningssporet See See Bop. Tittelen gir jo referanser til Beep Bop, men låten er jo mer basert på riffing.
– Det er egentlig en variasjon av ZZ Top. Vi snakker Texas-boogie, rett og slett. Og vi synes mye av de har gjort er superkult. Vi kunne aldri ha gjort en slik låt som dette her på første albumet vårt, for vi kom jo ut fra jazzen. Dette er så gitar som du kan få det. Da vi spilte live den første tiden så spilte vi vi gjerne lange sett med masse jazz og på slutten har kunne dra på med litt gitarriff. Etter hvert som har det blitt mer og mer av det. Og denne låten her er denne platens rockelåt. Den er veldig kontant og har gitarsolo og alt. Det er et skritt til siden fra slik vi har gjort det før. Det er veldig artig å starte plata med den.
Golden Griffin
– Om vi går til neste låt, så blir det mer det som en kompis av meg kaller flinkismusikk.
Hedvig ler høyt i andre enden.
– Okei!
– Han er meir på boogierock, for å si det sånn. Men Golden Griffin er jo mye meir jazzete og kanskje til og med progaktig?
– Der skifter takten hit og dit og akkordene går både her og der, ja. Det er mer slepne gitarlinjer over lange strekk, og så får vi skifter og kjappe linjer. Det er så deilig å kunne gå fra grooving og riffing, som sitter litt mer i magen, til det mer spretne og artige. Heldigvis går den i dur da, så man blir kanskje litt glad av den, he he. Det er meningen i hvert fall.
Hun sier at mens åpningslåten tilhører Texas og USA, så er denne låten mer Canada og Rush.
Itta
– Vi har allerede snakket om Itta og inspirasjonen bak. Hva vil du si om den musikalsk?
– Den låten har tre deler. Første delen er på en måte en blanding av mørke og lyse støt, men i en litt rar ulogisk rekkefølge. Den er veldig tung og metrisk, nesten som en tung innrykking av tanks og soldater. Det er noe ekkelt som kommer, liksom. Og så kommer det et parti i midten som er en lang svevende melodi som beveger seg sakte og harmonisk. Til slutt kommer det en del hvor vi spiller riffet ut og høyt. Og så vender vi tilbake til første del, nesten som om de gjør en tilbaketrekning. Så første delen er tung med masse gitarer, men så blir det mer åpent og Terje Rypdalsk og jeg er litt usikker på hva jeg skal beskrive siste delen som.
Bob’s Your Giddy Ant
– Neste låt har du skrevet med Ellen, og den heter Bob’s Your Giddy Aunt, jeg ser jo ordspillet på «Bob’s your uncle» her. Fortell litt om den.
– Det var bygget opp et riff Ellen lagde, men i ørten ulike variasjoner og med andrestemmer og takter av ulike slag. Den kom til verden på en veldig leken måte. Vi satt bare spilte og lekte oss, og så puttet vi noen av mine riff midt inne i den. Den skulle på en måte være et fint rom der man kunne kombinere og eksperimentere. Vi lagde lyder og knirking, rett og slett et lydlandskap for å sette folk i stemning. Og så la Ellen inn det riffet, og sakte men sikkert så blir det en ordentlig riff-låt.
Hun beskriver det som et eksempel på lave skuldre og løs jakke.
– Og så tenker jeg at da passer tittelen. Man bør egentlig ikke forklare slike ting for mye, for det fjerner litt av magien. Det er bare sånn det ble.
Lamament
– Låten Lamament, som allereie har vært ute som single, har jeg skjønt var en liten hyllest til din far
– Her er det mange som får passet påskrevet, ha ha. Neida. Det har alltid vært fint å ha med en ballade inn i et slikt prosjekt. Vi gjør som regel det. For det blir mye tunge riff og masse bråk. Når vi da kommer med en ballade, så blir det et pusterom, og vi får et ekstra fokus når det ikke bare er fullt trykk hele tiden. Det er også artig å spille det.
Under arbeidet tenkte hun mye på pappaen sin.
– Han er en viktig person for meg, og er det fortsatt. Og han heter Lars Martin, og Lama kommer da ut av navnet hans. Et lamament er jo egentlig en sørgelåt, men jeg tenker at det er en ballade.
– Faren din har jo også vært musiker og har spilt med en masse kjente jazz-navn.
– Ja, det har han. Han tok jo en skikkelig utdanning og studerte til sivilingeniør mens han spilte, og har jobbet fulltid med arbeidsmiljø i arbeidstilsynet. Så det er jo en helt annen retning enn å være musiker på heltid. Det er han som har latt jazzen være tilgjengelig for meg, og det er han jeg har sett elske musikk mest. Og det er helt klart at det å se hvor dedikert han har vært til musikk har hatt stor betydning for hvordan jeg føler at musikk skal være i ens liv.
– Du har jo barn selv, tenker du over den påvirkningen du kan ha?
– De skal absolutt få velge selv hva de skal bruke livet på. Men det er jo ikke til å komme unna at begge foreldrene holder på med instrumenter da. I min familie så driver for eksempel søsteren min på med helt andre ting. Enten blir du bitt av musikkbasillen, eller så blir du bitt av en annen basill. Foreldre bør egentlig bare ligge unna. Om jeg skal lære dem noe er det at det er viktig å være den du er, og gjøre det som gir deg glede å holde på med. Så får de finne ut hva de skal gjøre med sine liv.
Apocalypse Slow
– Dere avslutter albumet med en litt lengre fin sak som heter Apocalypse Slow. Nok et ordspill i tittelen.
– Det er et stikk til filmen da, som den dag i dag er en forferdelig sterk film. Det handler om en dyster krig, som var for lenge siden. Men den dag i dag ser vi jo at det utspiller seg like forferdelige ting rundt om i verden.
Foto: Hogne Bø Pettersen
Hun sier at da de jobbet med låten var det under et ønske om å lage en låt som ikke var så kjempeutspekulert.
– Der vi måtte jobbe med formen og dynamikken, ved å bygge det opp på en bra måte, i stedet for å lage del for del og så snu på takter og hoppe hit og dit. Det er selvsagt litt av det, men det kommer ikke før på slutten. Denne var inspirert av den type musikk Motorpsycho gjør, litt mer sånn som kommer ut av jamming. Hvor vi skaper et strekk som er stemningsfylt, uten at det er så mye utskrevet materiale. Og så vil vi jo formidle intensitet, desperasjon og at man gir det man har. Men samtidig at man må klare å bevare et håp og en viss glede i det. Selv om det er en tittel som ikke er så veldig optimistisk.
Jazz i Norge, alternativ rock i Europa
– Du har allerede nevnt at dere har flere release-konserter framover. Hva er turneplanene ellers?
– Vi skal på turne både til høsten og neste vår, så vi er fullbooket framover. Vi skal spille både i Norge og i utlandet. I sommer skal vi til Nattjazz, Kongsberg jazz festival og Livestock i Østerdalen. I utlandet skal vi til Berlin, Leipzig og Down the Hill-festivalen i Belgia. Så det blir mange artige konserter framover.
– Hvor stort publikum har dere i utlandet? Er det stort, eller er det slik at dere kjenner igjen folk fra gang til gang?
– Det er helt klart at der vi har spilt før, kommer det flere enn forrige gang. Man må bare komme igjen og igjen, og ikke la det gå for lenge mellom hver gang. Og så for hver gang kommer det litt flere, og man selger litt mer merch og så bygger det seg forhåpentligvis opp, sakte men sikkert.
Hedvigs sier at det å komme fra Norge og spille i klubber i Europa, det er ikke noe man blir rik av.
– Men man blir veldig rik i hjertet av det. Man treffer så mange nydelige arrangører og veldig trivelige folk. Og det er helt klart at mange av de klubbkonsertene vi har hatt har sørget for at vi har fått festivaljobber. Og de festivaljobbene har gjort at vi har fått flere klubbkonserter. Vi har også et veldig bra bookingbyrå i Berlin, og vi skal mer til Tyskland i høst.
– Da jeg intervjuet en svensk jazzmusiker sa hen at hen skulle ønske hen var norsk, for Norge hadde et veldig godt rykte i jazzmiljøet i utlandet.
– Ja, kanskje. Jazz-scenene ute i Europa har lenge vært mye mer tradisjonelle enn de har vært i Norge de siste tiårene. Norske jazzklubber er veldig sjangerblinde, og det har de vært nødt til å være, for norsk jazz har eksplodert. De siste tretti årene har det komme så mange ulike musikalske uttrykk. Så vi spiller mest på rock- og alternative klubber, og så blir det noen norske jazzscener. Det er derfor et klarere skille ute i Europa om mellom jazzmusikk og andre genre.
– Du har nok et poeng, for mange av de største popartistene i Norge de siste tjue årene har jo kommet ut av jazzlinjer, spesielt i Trondheim.
– Ja, det er mange av dem! Men jazz som genre har det i sin natur at den skal utvikle seg og forandre seg. Man må finne sin stemme der man trives.
– Da jeg intervjuet Knut Borge på en av hans siste jazzfestivaler i Molde spurte jeg om hva han syntes om norske jazzfestivaler. Han svarte da at det ville han ikke mene noe om, for han skjønte ikke noe av det som foregikk på norske jazzfestivaler om dagen.
– He he. Ja, ikke sant. Men han tilhørte jo den gamle skolen, og den er også veldig viktig. Det er mange som fortsatt holder på med det, som for eksempel Karin Krog. Jeg synes det er fantastisk at vi har et så rikt jazzmiljø i Norge at den gamle jazzen og den mer nye kan opptre, nesten side om side. Vi har et så rikt miljø, og det er kjempebra!
Blir det paljetter?
– Enig! Til slutt: Når dere drar ut på turné nå, blir det fortsatt paljettkjoler på scenen?
Hedvig Mollestad ler høyt en stund før hun svarer.
– Jeg må le, fordi Ellen og jeg og bruker svært liten tid på å velge sceneantrekk. Så like før turnestart melder vi hverandre og sier at «nå må vi ha nye antrekk.» Og så på dagen med turnestart har vi ikke kjøpt noe som helst. Og da må vi dra fram en illeluktende paljettkjole som ligger sammenkrøllet nederst i kofferten og tre på oss den.
Men i år er de litt mer forberedt.
– I dag fikk jeg melding fra Ellen om at hun har vært på skobutikk og har funnet seg nye turne-boots. Og jeg var innom en butikk og fant noe som jeg fortsatt ruger på om skal brukes på turné. Men at vi skal ha på oss noe flashy greier, det kan jeg love deg, altså!
