Foto: Carsten Endresen
I festivalguiden vår så vi for oss at dette ville bli en en gang i livet-opplevelse. Opplegget var installasjonskunst i form av backline (musikkutstyr m.m) som en kunne lage musikk av. For nerder, nysgjerrige og musikkelskere med åpent sinn.Lokalet var et kunstmuseum, der åpningen i hesteskoen var en lukket vegg. Der var det i hele området satt ut bl.a tubaer og et obskurt selvbygget (?) strengeinstrument. Disse skulle kun skulle gi lyd fra seg via tilknyttet selvkonstruert elektromagnetikk i samspill med resonansen i lokalet. Det skulle også et flygel i front og en armé av effektbokser, samt et par mac’er.
Det var lagt opp til at publikum skulle sitte feelgood på gulvet på puter som var spredt rundt.
Vi anmelder ikke installasjonskunst i Musikknyheter, men vi kan trygt slå fast at backlinen var den mest originale denne anmelder, og kanskje noen av oss i Musikknyheter, har sett noen gang.
Andreas Lysne og Peder Simonsen tok seg av droner, looper og live-elektronikk med «renessansesynth» (modulær synth) og lydmanipulasjon for å lage en elektronisk tekstur. Oren Ambarchi bidro også til dette, men spilte også sporadisk gitar, som utgangspunkt for det tonale.
Resultatet ble en 30 minutters krydret drone som varte i et sammenhengende verk på 35 minutter.
Til tross for det voldsomme arbeidet de enormt dyktige musikerne må ha lagt ned for å skape den spesielle backlinen, lød krydderet over dronen svært skuffende som relativ standard moderne elektronika-indie. Det var vanskelig å identifisere lyder og resonans som ikke like gjerne kunne vært laget på et moderne stage keyboard eller gitar, med uendelig polyfoni koblet til en pc.
Det unike vi satt igjen med da var vakker og dyktig improvisasjon av sorten som aldri kan kopieres. Ikke en gang av de samme musikerne etter et uendelig antall øvinger. Et musikalsk arbeid det står høy respekt av, men backlinen vil likevel bli husket mye bedre og lengre enn konserten.
