Det er imidlertid ikke lenge siden bandets forrige Oslobesøk; i fjor sommer sto de på scenen under Norwegian Wood-festivalen, på en konsert som ble dominert av tekniske problemer og gitarer som måtte byttes ut. Den gang overlevde de på sjarmen og kommunikasjonen med publikum – de fikk blant annet hele Frognerbadet til å synge "Ja vi elsker" mens man ventet på at problemene skulle fikses. Denne gang var lyden stødig fra ende til annen, og publikumskommunikasjonen måtte se seg noe slått av rutine og en setliste som gikk relativt slag i slag fra begynnelse til slutt. Sjarmen og spillegleden var der likevel i fullt monn, og små piruetter og dansetrinn fra scenen viste at bandet til tross for nesten 30 år som band fortsatt koser seg med det de gjør.
Fra første låt ut, Motorcycle Emptiness fra 1992- skiva Generation Terroristsvar det et svært så profesjonelt band vi fikk oppleve, og selv om vokalist James Dean Bradfield virket noe rusten og små-rufsete der han gikk og sniffet i seg nesespray mellom låtene, var det ikke mye å utsette på hverken vokalen eller lyden som strømmet fra scena under låter som It's Not War og Everything Must Go. Publikum sang med, men en avventende stemning rådet likevel blant et gulv som ikke var helt tettpakket.
I et variert sett fikk vi bandets største hits, men også låter fra bandets nyere materiale, blant annet en strålene fremføring av tittellåta fra bandets kommende album Futurology, samt singelen Walk Me To The Bridge - som bandet i følge Bradfield kun hadde blitt spilt live én gang tidligere. Men at bandet nok hadde sin storhetstid på 90-tallet er de også selv temmelig klare over, og spøket selv med dette før nevnte Everything Must Go; «Men vi var der FØR Britpopen» poengterte Bradfield; «og thank fuck for at vi har blitt utelatt fra alt av 'tilbakeblikk på Britpopbølgen»". Likevel står bandet bak noen av de største britiske klassikerne fra nettopp denne perioden, blant annet Your Love Alone og den eviggrønne A Design For Life som fikk æren av å avslutte del 1 av showet.
Som et litt merkelig trekk roet de ned alt drastisk etter A Design For Life, alle bortsett fra Bradfield forlot scena, og vi fikk et nydelig akustisk sett – som nok lot publikum slappe litt for godt av – for etter dette tok det lang tid før stemningen klarte å bygge seg opp igjen. Man var godt inne i del to av settet før det hele var tilbake til normalen, og ikke før de siste par tre låtene var det tydelig at publikum var med på leken igjen og man så antydninger til dansing foran scenen.
De største hitene ga oss likevel de flotteste øyeblikk mellom band og publikum, og spesielt konsertens siste låt, If You Tolerate This Your Children Will Be Next, bød på elektrisk stemning og allsang, en minneverdig avslutning på et koselig gjensyn med de walisiske rockerne.
