Den store forskjellen denne gangen er at bandet har kledd seg i akustisk drakt. Det er strengt ikke første gang dette har vært på agendaen, den undervurderte Lifeblood fra 2004 skulle i utgangspunktet være deres versjon av Nebraska, men endte opp som en glattpolert liten perle som støtet fra seg halve fanbasen. Dermed er det bra at Manics endelig tør å lage den platen de har drømt om, og det er uten tvil interessant å høre denne siden av bandet. Tekstmessig er det derimot lite som har forandret seg: vi får 12 låter om 40-årskrisen, tomhet og savn samt et par låter ispedd politikk. Nicky Wires tekster går som vanlig fra det geniale og spissformulerte, til det mer uinspirerte og platte. Musikalsk er det kanskje heller ikke så stor forskjell som man først kunne trodd; låtene er melodiøse og storslåtte, selv om elgitarer og fulle orkestre er erstattet med akustisk gitar og bratsjer.
Stort sett er det hele veldig pent og pyntelig - åpningsporet er et fint eksempel der den duver avgårde med James Dean Bradfield og gjestevokalist Lucy Roses myke stemmer over en enkel kassegitar og et keyboard i bakgrunnen. Andre gode låter er Builder of Routines med kanskje den sterkeste teksten på platen (How I hate middle age, in between acceptance and rage), samt Anthem For a Lost Cause som lett kunne blitt sunget ut på en stadion med strykere og fyrverkeri på scenen, men som holdes litt mer i skinnet i denne omgang. Visst er det uvant fra et band som er kjent for å kjøre full pakke som sitt varemerke, men det funker siden bandet klarer å bevare uttrykket i en nedtonet utgave.
Gjesteartistene er også mer fremtredene enn noen gang; tittelsporet kunne fint glidd inn på en av gjestevokalist Richard Hawleys soloplater, mens bandet tar en modig avgjørelse og lar Cate LeBon få synge hele 4 Lonely Roads på egen hånd. Akkurat disse grepene svekker platen da gjesteartistene tar for mye fokus bort fra hovedpersonene. Førstnevnte er en vakker og melankolsk låt som passer godt til begge vokalistene, men innholder alt for lite av James Dean Bradfields uttrykk. Sistnevnte føles malplassert til tross for LeBons gode innsats, og låten er i utgangspunktet ikke god nok til å være med på platen. I tillegg går Rewind the Film i en felle som mange akustiske plater ender opp i: den holder seg så hardt til uttrykket at det til tider går utover kvaliteten på låtene. Den ender dermed opp med å være riktig så fin og trivelig, men også med å mangle brodd.
Platen avsluttes med den meget flotte hyllesten Manobier (fint sted!), en av de første vellykkede instrumentalene Manics har laget + den råere 30-Year War hvor det snuses på stilen til bandets tre første plater. Igjen viser Nicky Wire seg fra sin sterke side, og åpningslinjen It's the longest running joke in history, to kill working classes in name of liberty slår fast at karene fra Wales neppe støtter en blåblå-regjering. Sammen med singelen Show Me The Wonder, som er tatt rett ut fra et skjult Burt Bacharach-kammer, slår den fast at Manic Street Preachers nok er best når de lager liv. Det får vi også i mai, da den hardere og langt mer høylytte oppfølgeren Futurology kommer i butikkene. I høst får vi derimot holde oss til godstolen med rødvinsglasset mens vi smådepper over drømmene som aldri ble – Rewind The Film passer iallefall utmerket til nettopp det.
