En kompis poengterte i går at Kent burde ta seg sammen, og heller spille materiale fra deres beste album som Hagnesta Hill og Vapen och Ammunition. Han har et godt poeng. Det er et stort savn etter de gamle, virkelig gode Kent-klassikerne, selv om publikum får glede seg over både Dom Andra og Musik Non Stopp.
For her er det virkelig lite som kan glede den gamle fansen. Personlig dabbet min interesse av for Kent etter Röd og påfølgende album etter det. Låter som Petroleum og Hjärta er helt ok å få høre live, men utrolig spennende er det ikke. Og det hjelper ikke når hele bandet ser ut til å det dritkjedelig på scenen, med kun vokalist Joakim Berg (forøvrig nesten unaturlig sympatisk og hyggelig for en gangs skyld) prøver å drive showet. Men selv han ser ut til å være lei av å være publikumsoppvarter. Sjeldent har jeg sett en stivere og mer oppgitt vokalist forsøke å få publikum til å svaie med armene.
Først på 999 ser resten av bandet ut til å våkne, som om de innser at konserten snart er over, og de kan dra tilbake på hotellet. Publikum merker dette, og temperaturen øker i Frognerbadet. Antiklimakset til det som kunne vært en vag seiersavslutning inntreffer imidlertid da de avslutter med 747 (forøvrig her Berg drar igang svaiinga). Akkurat som White Lies i går er det ikke så mye action på scenen som det burde være, spesielt ikke fra en band med nesten 20-års erfaring. Vær litt greie, liksom. Dere har mennesker foran scenen som forguder og ånder for dere, og dere kunne ikke brydd dere mindre. I det minste høres det ikke så verst ut når de spiller, men allikevel. Kom igjen, a.
De som venta på første rad fra dørene åpnet i dag fikk nok tidenes opplevelse. For alle oss andre var dette et gjennomsnittlig fredagsshow. Kent sin regjeringstid som Nordens største er nok forlengst omme. De er nok bare for arrogante til å ikke ha skjønt det selv.
Foto: Nicolay Woldsdal
