Fem plater på ti år, samt flere samarbeidsprosjekt med artister som Kent, Bo Kaspers Orkester, Kurt Nilsen og Janove Ottesen, er en imponerende og produktiv merittliste for en artist. Så mye arbeid har gitt utslag både i form av salgstall og i antall radiospillinger av musikken hennes. Og det uten å delta i et eneste realityprogram!

Det er nesten som At That Time of the Night tar opp tråden der sistelåten Follow Me på forrige album sluttet. Lavmælt og rolig, så rolig. Men der Follow Me var akkustisk er det mye mer instrumentering på låtene her.

Mine personlige favoritter er de to første låtene, Two More Days og If You Knew Me Now. De er litt sånn i Ane Brun-land, men med Christels særegne og vakre stemme. Og om du ikke fryser på ryggen av vokalharmoniene på If You Knew Me Now er du laget av stein!

Something Good, hvor hun synger med sin store helt Thomas Dybdal, starter på en måte som A-ha ville vært stolte av på en fin dag. Og jeg er så glad så glad for at Christel hiver inn trommer og perkusjon. Forrige album ble løftet adskillige hakk med den type arrangement. Dybdal og Christels stemmer er for øvrig en perfekt match.

I Remember har en fin historie i teksten, og det er noe klassisk norsk balladeaktig over den. Det er en slags blanding av Bjørn Rønningen og Kari Bremnes, bare på engelsk. Molly blir derimot en litt anonym ballade. Det vil si, Christels stemme gjør nok at den live blir et tårer-i-øynene-øyeblikk, men jeg skulle ønske den ikke hadde kommet like bak en annen rolig låt.

På Milestone er vi i territoriet hun var i på forrige album og jeg skulle ønske Christel gjorde enda flere slike låter. Hun er god til det! Og kan ikke Röyksopp ringe Christel snart? Jeg tror hun ville gjort seg bra på en EDM-låt fra deres synthpark!

Produsent Roar Nilsen tar også flere grep som gjør at det monotone uttrykket som alt for ofte tar overhånd på melankolske plater ikke vinner fram. Sporene Before I Go og Don’t Love Me Back er glimrende eksempeler. De har flotte arrangementer og klangbilder. Og trikset på sistnevnte med smått psykedelisk korpsmusikk på slutten ville gjort Syd Barret stolt.

Vi tar gjerne et sjette album om to år, Christel!