Kall det gjerne eksklusivt, men fakta er at det er ikke sjeldent vi får besøk av våre kjære drømmepop-venner fra sør. Vel, det er nok en stund siden de har vært i hovedstaden, noe som kan bevises ved å se på hvor grisekjapt ivrige fans rappa de omlag 600 tilgjengelige billettene.

Så hva sier dette om nordmenns forhold til Mew? Simpelt nok at jeg vil si at de fleste av oss elsker dem, eller er relativt glad i dem, og ikke uten grunn. Vi har før fått noen eksemplariske studioalbum (les: And the Glass Handed Kites), for få band bruker så lang tid på å brygge sammen nye fullengdere. Når neste kommer en gang i 2015, er det hele seks år siden sist. Naturligvis skal folk lokkes allerede nå til å sulte etter det som er i vente. Ikke minst har de jo faktisk vært her ti ganger på drøyt fem år. Hyggelig.

Gamle Mew-konsert-travere opplevde at kvelden bydde på to overraskelser: en soloversjon av Symmetry med Bjerre og keyboardist, og en alterert utgave av New Terrain, og begge var fine nok. Førstnevnte viser tydelig symptomer på noe frontmann sliter med flere ganger under konserten, som ganske enkelt er å synge helt reint og klart i de høyere toneleiene. Hvordan kan han fremdeles bomme på den første frasen i Am I Wry, No? fremdeles, etter så mange år? Det samme gjelder også for refrengene i 156.

Mew photo _MG_0733_zps648cba31.jpg

Helt til slutt kommer øyeblikket samtlige publikumere har venta på å endelig få se gjennom en fire tommers mobilskjerm: Comforting Sounds lempes trygt i havn som vanlig. Her viser Madsen plutselig mer spilleglede enn resten av konserten, og samtlige andre medlemmer trekker kanskje litt ekstra på smilebåndet her. Hvorfor har denne lysten vært så innadvent resten av konserten?

Kanskje det har noe med at det eneste Mew utfordrer seg selv med på Vulkan er å fremføre noen nye låter, hvorav kanskje én (Cross The River On Your Own?) gjør at jeg ser litt fram til neste års studioplate. Mesteparten av det nye de viste fram var i en livesituasjon ikke altfor heftig. Mulig at det har noe med å gjøre at de trenger mer tid til å modnes på scenen, pluss at de faktisk ikke har blitt hørt før. Et minus er også ren forutsigbarhet, som at Saviours of Jazz Ballet kommer etter Apocalypso, eller at de trekker fram No More Stories sine kjipeste kort: Beach og Hawaii.

Mew photo _MG_0922_zps61eed6d4.jpg

For de som har sett drømmedanskene før blir dette for traust, til tider bleikt. Alt fra manglende kraft i Apocalypso, til å nok en gang utelate langt mer enestående Louise Louisa for crowdpleaseren Comforting Sounds, og i det hele tatt en setliste med lite wow-faktor over seg. Dette er ting en live-jomfru sannsyneligvis vil overse glatt, som er greit. Vi får ikke en dårlig kveld på Vulkan, den er bare ikke så utrolig heller.

Dessuten er lite annet lukrativt her utenom et innblikk i hva som er i vente, som for min del ikke holder. Når et band har besøkt et land så mange ganger som de har, må de tørre å trikse litt med oppskriften. Å fjerne kunstscenografien deres hjelper heller ikke på utfallet. Det er heller å fjerne en viktig komponent fra deres opptreden, viser det seg. Istedet for et svimlende godt comeback føles det heller som Mew fremdeles strever med å våkne fra dvalen.

Foto: Nicolay Woldsdal