Nattjazz har gjort noen geniale bookinger de siste årene. For tre år siden ble jeg stående igjen og måpe etter en konsert med Reggie Watts. Neste gang det skjedde var så sent som i forrige uke, da Fieh sto på scenen på USF Røkeriet. Denne gang skulle det bare gå seks dager til neste gang. I kveld er jeg vitne til en helt ekstraordinær konsertopplevelse.
Egentlig er jeg ganske fornøyd etter at L`Orchestre de Contrabasses har gjort sin konsert på den samme scenen. I disse dager spretter det jo opp kontrabassorkestere alle steder, og det er nesten ikke til å komme utenom når du skrur på radioen eller stikker inn i platesjappen. Men denne franske sekstetten er blant mine soleklare favoritter i kontrabassjungelen. Fascinerende, imponerende, kunstferdig og med en god dose fransk humor (som egentlig er mer rart enn morsomt i min verden). Knallbra!
Men etter Moon Hooch, står de egentlig igjen som en parentes. For maken til energisk og nyskapende jazz som det trioen fra Brooklyn, New York presenterer, har jeg aldri vært borti. Hvis man kan kalle det jazz, da. For meg er det begrepet bredt nok til å gjøre akkurat det, selv om man her får alt fra rock, hiphop, dubsteb og house fra den amerikanske trioen. Fra de går på scenen stiger stemningen i taket, og de har ikke spilt i mange minutter før folk begynner å danse. Det er ikke veldig ofte det skjer på jazzkonserter, men her danses det altså helt vilt. Noen danser fint, noen danser ufint, mange headbanger, det tendenserer nesten til moshpit fra tid til annen, og folk er rett og slett gærne!
Det er ikke forferdelig lenge siden Moon Hooch ble jaget av NYPD og ble nektet å spille på subwayen hjemme i Brooklyn, fordi stemningen ble så heftig at det skapte uro og fare for allmenn ferdsel. Heldigvis ble de oppdaget og tatt med på turne med They Might Be Giants, og nå er de i ferd med å erobre verden. Deres versjon og fusjon av house, dubstep og jazz, har de kalt for Cavemusic. Ligner ofte på house, men mer primitivt, og med ulike typer saksofoner som hovedinstrument.
I kveld klarer ingen å sitte eller stå i ro mens trioen spiller og shower (seriøst, hvor kul er du ikke når du moonwalker mens du spiller saksofon!?). Riktignok registrerer jeg at fire-fem mennesker med rynker og hvitt hår forlater stedet, og nok tenker at dette er for bråkete. Men det spiller ingen rolle. Jeg tar av meg hatten for bookingfolkene til Nattjazz. Det er bare å gratulere med kanskje tidenes booking!
